I programteksten stiller Norad tre spørsmål, og det er særlig det først spørsmålet jeg ønsker å trekke frem, nemlig:

Hvordan når vi bærekraftsmålene om utdanning og helse?

Faktisk vil jeg heller snu på det; bør vi egentlig sikte på å nå bærekraftsmålene?

Det kommer an på hva som menes med vi? Er det alle organisasjoner, altså både humanitære nødhjelpsorganisasjoner så vel som utviklingsorganisasjoner?

Og det kommer an på når og hvor – skal vi det også i «konflikt, kriser og kollaps»?

Hvis man leser invitasjonen til denne debatten, synes utgangspunktet å være at nødhjelp og utvikling må knyttes tettere sammen også i slike situasjoner for å nå disse målene. Et slikt premiss er vi – altså Leger Uten Grenser – helt uenig i. Og det er ikke for å kverulere, det er fordi en slik sammenblanding kan ha en helt reel innvirkning på den humanitære responsen, og betydning for menneskene som er avhengige av den.

Men før jeg sier mer om hvorfor, vil jeg først si litt om viktigheten av skillet mellom nettopp humanitær bistand og utviklingsbistand. Humanitært arbeid tar utgangspunkt i de humanitære prinsippene om nøytralitet, upartiskhet, uavhengighet og humanitet. Målet er å redde liv og lindre nød for enkeltmennesker. Utviklingsbistand derimot skal bidra til samfunnsutvikling, og er derfor tett knyttet opp mot bærekraftsmålene. Utviklingsbistand styres til dels av politiske mål og strategiske interesser hos både giver og mottaker, og er ikke underordnet de humanitære prinsippene. Likevel opplever vi – Leger Uten Grenser - stadig oftere at disse tingene blandes sammen, og vi ser tydelig hvor galt det kan gå i vårt arbeid, særlig i konfliktområder.

Det vi dessverre har sett de siste årene er at fokuset på bærekraftsmålene har dominert også i humanitærpolitiske diskusjoner, spesielt etter Verdens humanitære toppmøte i 2016, som Leger uten grenser til slutt valgte å trekke seg fra. Det har i større og større grad blitt lagt opp til at også humanitære organisasjoner skal bidra til å nå bærekraftsmålene, at de skal bidra til «ending need».

Vi mener det er problematisk, på flere plan. Jeg vil nevne tre her i dag:

For det første: Et slikt utgangspunkt, og særlig det såkalte New Ways of Working-rammeverket for å «linke» nødhjelp og utviklingshjelp, gjør at man risikerer å undergrave prinsipiell humanitær innsats, og dermed tilgang til befolkninger i nød.

Humanitær innsats er en egen form for respons på behovene som oppstår som følge av «konflikt, kriser og kollaps», man kan si at den har en egen modus operandi. Den humanitære innsatsen er avhengig av at humanitære aktører kan distansere seg fra politiske, militære eller til og med økonomiske utviklingsagendaer. Mens utviklingshjelp kan være politisk, skal humanitær assistanse være det motsatte. Når en og samme aktør skal drive med begge deler i en krisesituasjon, vil ikke hjelpen lenger betraktes som nøytral og upartisk .

En kritisk del av arbeidet vårt er å forhandle oss fram til tilgang for å kunne levere upartisk nødhjelp – altså kun basert på behov. Det gjør vi ofte med et lands myndigheter, også når de er part i en konflikt. For å kunne nå begge sider av konflikten, er vi imidlertid avhengig av å bli oppfattet som nøytrale. En slik sammenblanding av roller gjør at humanitære aktører fort kan fremstå som myndighetenes allierte. Dette er rett og slett en oppskrift på fiasko når det gjelder å kunne forhandle seg fram til tilgang.

For det andre: En slik sammenblanding av roller vil fort gå ut over effektiviteten i den humanitære responsen fordi fokus blir på bærekraft.

Den humanitære hovedoppgaven er å redde liv og lindre nød i akutte krisesituasjoner. I felt ser vi dessverre at livreddende hjelp ofte kommer for sent eller ikke dekker de mest kritiske behovene hva gjelder helsehjelp, mat, vann, beskyttelse og husly. Og internasjonalt fokuseres det samtidig på å nå utviklingsmål og på å gå fra delivering aid to ending need. Det virker som man tar for gitt at kritiske, akutte behov blir dekket godt nok i mellomtiden. Vi erfarer at sånn er det dessverre ikke.

Når man forventer at alle skal gjøre alt til enhver tid, risikerer man at ingenting gjøres godt nok. Det er tross alt en grunn til at beredskap, helse og utdanning ikke er underlagt ett og samme departement her i landet. Ekspertkunnskap og spesialisering er helt nødvendig, oppgavefordeling likeså. Vi opplever at mange av de organisasjonene som fokuserer på utvikling sliter med å gire opp og møte de akutte behovene som oppstår når det skjer en plutselig forverring av krisen eller når en konflikt blusser opp. En av grunnene til det er nok at beredskapen ikke er god nok.  Å være i beredskap før krisen inntreffer eller blusser opp krever stor grad av økonomisk uavhengighet, operasjonell fleksibilitet, tunge investeringer i egen risikohåndtering, logistikk og teknisk ekspertise. Det  For ikke stor nok oppmerksomhet i dagens diskusjoner, og dermed virker det som om få giverland vil finansiere det og få organisasjon investere i det. Og da blir de mest akutte, kritiske behovene stående udekket.

For det tredje: Når man blander kortene på denne måten, kan det kan gå ut over humanitære aktørers mulighet til å kritisere og stille beslutningstakere til ansvar.

Sånn som humanitære kriser ofte blir framstilt i dag kan det virke som om den viktigste årsaken til krisene er mangel på utvikling. Mantraet er at dagens kriser varer lengre - som om det er en naturgitt utvikling. Det virker som om man glemmer at disse krisene faktisk ofte er resultat av statlig politikk og handling – eller mangel på handling.

Løsningen er da fokus på bærkraftsmålene og utviklingsprosjekter – «ending need» - og oppmerksomheten blir ledet vekk fra statens ansvar for å finne politiske løsninger på konflikter, eller – som et minimum – stoppe alvorlige brudd på folkeretten som bidrar til krisesituasjonene. Denne måten å framstille kriser på utvanner et nødvendig politisk press på de ansvarlige partene.

Disse tre aspektene; risikoen for å undergrave de humanitære prinsippene, en forskyving av fokus vekk fra akutte behov og til slutt mangelen på reell ansvarsplassering gjør at vi er kritiske til dagens sterke fokus på bærekraft også i akutte kriser og for humanitære aktører.  

Et annet av dagens hovedspørsmål handler om lokale aktører og deres rolle, og i tråd med overskriften med bokstavrim på K vil jeg nevne to sentrale elementer: Kontekst og kapasitet.

Når det gjelder kontekst: Er det i det hele tatt realistisk å forvente at lokale organisasjoner kan være nøytrale og uavhengige og levere upartisk nødhjelp i krigs- og konfliktområder? Kan vi forvente det i Jemen, for eksempel?

Og med hensyn på kapasitet: Kan vi forvente at lokale aktører som over lang tid har jobbet med langsiktige utviklingsprosjekter har kapasitet til å gjøre taktskiftet som trengs hvis en krise eskalerer? Vår erfaring er at det er en stor utfordring. Det fungerte for eksempel dårlig da 250.000 mennesker på flukt fra konflikten mellom Boko Haram og regjeringsstyrkene i løpet av kort tid slo seg ned i Diffa i Niger i 2015. Det fungerte også dårlig da volden blusset opp og over en million ble fordrevet i nord-østre Nigeria året etter. De mest grunnleggende behov blir ikke dekket, folk står uten helsehjelp, mat, vann og tak over hodet. Hvor galt det kan gå beskriver vi her, i vår nye rapport (vift med den! J ).

For å avslutte: Mitt hovedinnspill her i dag er at nødhjelpsarbeid i en akutt krise, og utviklingsarbeid i en mer stabil krise er to forskjellige ting – to forskjellige arbeidsmåter, med forskjellige mål. Som vi viser her i rapporten vår: Den ene har fokus på enkeltmenneskers liv og helse, den andre har fokus på systemer. Den ene krever raske beslutninger og fleksible prosjekter og handler om å levere tjenester, den andre kan ha lengre beslutningsprosesser, mer strategiske prosjekter og handler om å bygge kapasitet. Utfordringen er hvordan vi skal klare å gjøre begge deler godt, og unngå at det ene går på bekostning av det andre. Ja, vi må tenke på hvordan vi kan bedre overgangen fra nødhjelpslevering i en akutt fase til mer langsiktig hjelp i en stabil fase, men vi må også bli mye bedre på å gire om andre veien. Tross alt er et kjennetegn ved langvarige kriser at de blusser opp med ujevne mellomrom.

I Norge utgjør humanitærbudsjettet 10% av bistandsbudsjettet, og Stortinget er enig i at akutt nødhjelp skal være basert på humanitære prinsipper. Da må det ikke bli slik at også disse midlene brukes på bistand og utvikling med helt andre premisser. Prioriteten må være det akutte, hvor vi fremdeles opplever massive udekte behov i en rekke av de krisene der vi arbeider, og da særlig i voldelig konflikt. Per i dag har vi et humanitært system som er verst når det gjelder.  Innsatsen preges av risikoaversjon, for mye fokus på bærekraft, og en tendens til å plukke de lavest hengende fruktene. Det er enklere, billigere og mer forutsigbart å drive prosjekter i trygge områder der man har tilgang, mens akutt, humanitær innsats i konfliktområder er risikofylt, dyr og uoversiktlig. Derfor opplever vi ofte at vi er nærmest alene om å yte nødhjelp i disse situasjonene, sammen med Røde Kors og noen få andre. Leger Uten Grenser mottar ingen statlig støtte i Norge, så jeg snakker ikke på egne vegne her. Jeg snakker på vegne av våre pasienter og alle de andre som står uten helsehjelp, og uten å få sine mest grunnleggende behov dekket i humanitære kriser verden over.

Og, når vi snakker om «konflikt, kriser og kollaps» må vi huske at i svært mange av dem er det politiske valg som ligger til grunn. Jeg håper politikerne i salen i dag ikke glemmer det.

Så… nå er vi alle spente på å høre hva Norge vil prioritere i sin nye humanitære strategi, og så må alle komme på nachspiel i kveld – der får vi reaksjonene, både fra organisasjoner og politiske partier.