I verdens største kriser, er vi ofte den siste organisasjonen som forlater et land. Oftest av hensyn til våre ansattes sikkerhet.
Andre ganger overleverer vi et prosjekt til lokale helseaktører, fordi de da har ressurser og kapasitet til å drive det videre på egenhånd.
Dette er fortellingen om tre av disse.
Drømmen om å bli overflødig
I en urolig verden er det ekstra viktig å også løfte frem det som gir håp. Bli med oss på en reise gjennom glemte fremskritt, der vi bygger nødhjelp på en måte som styrker lokalsamfunnene og skaper positive ringvirkninger som varer lenge etter at vi har reist.
I en ideell fremtid er det ikke behov for Leger Uten Grenser. Dessverre er det ikke slik verden ser ut i dag: Ifølge The Copenhagen Peace Report 2025 har det aldri vært flere aktive, væpnede konflikter samtidig siden andre verdenskrig.
I tillegg til historisk sterk geopolitisk uro, har de dramatiske amerikanske og europeiske bistandskuttene forverret situasjonen ytterligere for de mest sårbare. Dermed vil det utvilsomt fortsette å være et sterkt behov for humanitær nødhjelp og bistand i uoverskuelig fremtid.
Over 90 prosent lokalt ansatte
Som medisinsk nødhjelpsorganisasjon er vi kanskje mest kjent for å rykke ut for å redde liv i krig og kriser verden over. Det færre vet, er at Leger Uten Grenser mange steder nærmest fungerer som en liten hjørnesteinsbedrift:
For å kunne gi gratis helsehjelp til dem som trenger det aller mest, benytter vi hovedsakelig lokale ressurser.
Mer enn 90 prosent av våre kolleger – nærmere 70.000 medarbeidere – har bakgrunn fra landet de jobber i.
Forestillingen om en gruppe vestlige hjelpearbeidere som har som misjon å “redde” lokalbefolkningen, er heldigvis ikke representativ.
Mohammed Ahmed/Leger Uten Grenser
Når vi for eksempel setter opp en ny mobil klinikk, ansetter vi fagfolk på stedet og gir nødvendig opplæring etter behov.
At vi trekker oss ut av et prosjekt, innebærer derfor ofte en videreføring fremfor stans i aktivitetene. Utstyr etterlates og overleveres som regel til de lokale helsemyndighetene, som da har rukket å bli eksperter på feltet og kan drive de livreddende prosjektene videre på egenhånd.
Bli med oss til tre slike – i Irak, Sudan og Brasil:
Et åtte år langt kapittel er avsluttet i Irak
Etter en årrekke med intense konflikter, var helsesystemet i Mosul i 2017 på randen av kollaps. De fleste sykehusene var skadet eller ødelagt, det var mangel på grunnleggende utstyr og de få medisinske ansatte var utmattet og ofte fordrevet fra hjemmene sine.
– Det var et kappløp mot tiden: komplekse skader, akuttoperasjoner, så mange pasienter som trengte øyeblikkelig behandling, minnes Xavier Lastra, vår prosjektkoordinator i Mosul.
Etter hvert som situasjonen sakte stabiliserte seg, skiftet fokuset vårt til ett spørsmål: Hvordan kan helsesystemet gjenoppbygges på en bærekraftig måte?
Xavier Lastra, prosjektkoordinator for Leger Uten Grenser i Mosul
Teamene våre satte opp feltsykehus samt utførte livreddende operasjoner og intensivbehandling. Over tid bygde vi et ortopedisk sykehus i Nablus, med spesialisttjenester som postoperativ behandling, forebygging av infeksjoner og håndtering av antibiotikaresistens. I tillegg etablerte vi tilbud for trygg fødselshjelp.
Utover direkte medisinsk behandling støttet vi opplæring av personalet, forbedret pasientforløpene og bidro til å etablere evidensbaserte protokoller i offentlige sykehus. Ved overføringen til lokale helseaktører var sentral kunnskap og praksis allerede en del av det daglige arbeidet for de lokale teamene.
Mohammed Ahmed/Leger Uten Grenser
“Byen som helbreder seg selv”
– Målet var ikke bare å behandle pasienter, men også å innføre en arbeidsmåte som ville bestå lenge etter at vi var borte, sier Jackie Murekezi, Leger Uten Grensers medisinske prosjektkoordinator i Mosul.
Etter åtte års arbeid med å støtte rehabiliteringen av helsesystemet i Mosul i Irak, kunne vi i oktober 2025 overlevere driften av fødeavdelingen ved Al-Ubor helsesenter til Det irakiske Røde Halvmåneforbundet. Overgangen er en tydelig manifestasjon av den fantastiske utviklingen i helsevesenet – og en vellykket overgang fra nødhjelp til et bærekraftig, lokalstyrt system.
– Den dypeste påvirkningen var menneskelig før den var medisinsk. Vi skapte trygge steder for dem som trengte det mest, sier Murekezi, som forteller at arbeidet også bidro til å redusere stigmaet rundt mental helse og familieplanlegging.
Mohammed Ahmed/Leger Uten Grenser
Den dypeste påvirkningen var menneskelig før den var medisinsk.
Jackie Murekezi, medisinsk prosjektkoordinator i Mosul
I dag gjenspeiles Leger Uten Grensers arv i Mosul i detaljene i den daglige pleien; hvordan en bandasje skiftes eller et kirurgisk inngrep gjennomføres. Fra en by ødelagt av krig til et system som gradvis styrkes over tid, har arbeidet vårt bidratt til å bygge bro over kritiske mangler og etablere en selvstendig, bærekraftig kapasitet.
Vi er fortsatt aktive i provinsen, hvor vi støtter sykehuset i Nablus, og driver andre medisinske prosjekter over hele Irak.
Vellykket kolerarespons i Sudan
Som følge av at borgerkrigen i Sudan brøt ut 15. april 2023, har befolkningen – i tillegg til å bli fordrevet og alvorlig skadet av militære angrep og seksualisert vold – vært utsatt for hyppige utbrudd av smittsomme sykdommer som kolera og meslinger.
Helt siden krigens begynnelse, har vi i tillegg til å gi livreddende helsehjelp, blant annet jobbet tett med å bekjempe alle store kolerautbrudd i regionen Den hvite Nilen.
I februar i fjor fikk mer enn 2700 pasienter behandling mot den dødelige sykdommen ved Kosti Teaching Hospital, som vi støtter. Utbruddet skyldtes et massivt strømbrudd, utløst av et prosjektil fra den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF). Strømbruddet ødela vannpumpene, slik at menneskene ble tvunget til å drikke urent vann.
Leger Uten Grenser
I juni 2025 opprettet vi prosjektet Emergency response in White Nile, som har støttet alle typer nødsituasjoner – fra underernæring til å forhindre nye utbrudd av kolera, meslinger og denguefeber.
Vårt kolerabehandlingssenter i området Al Jabalein har plass til nærmere 50 kolerapasienter; i grensebyen Joda har vi bygget en mindre koleraavdeling. Begge steder har vi samarbeidet tett med sykehusene og ledelsen, og bidratt til å styrke kapasiteten til helsepersonellet, hygienerutinene, logistikk, vann- og sanitær-opplæring.
Å sørge for at pasientene har tilgang til latriner, dusjer og rent drikkevann er essensielt for å unngå spredning av kolera og andre vannbårne sykdommer.
Vi har også jobbet med frivillige i hele Al Jabalain for å skape bevissthet om kolera og andre smittsomme sykdommer, samt henvise pasienter til lokale sykehus.
Leger Uten Grenser
Et samarbeid mellom likeverdige partnere
– Den 11. november 2025 overleverte vi behandlingssenteret for kolera i Al Jabalain til de lokale helsemyndighetene, som organiserte en høytidelig mottakelse med musikk, gaver og en rørende takketale som de fremførte både på norsk og arabisk, minnes Miriam Steinstø Haugen, vår prosjektkoordinator i Den hvite Nilen.
I forkant av overrekkelsen, hadde teamet jobbet med å sikre fortsatt støtte fra andre aktører, blant annet med HR og generell oppfølging, forteller hun.
– Derfor er vi trygge på at helsemyndighetene er godt forberedt hvis det skulle komme et nytt kolerautbrudd. Hele veien har vi jobbet sammen som likeverdige partnere, og klart dette sammen.
Waqe3na photography
Hele veien har vi jobbet sammen som likeverdige partnere, og klart dette sammen.
Prosjektkoordinator Miriam Steinstø Haugen
– Det varmer å høre at jobben vi gjør er verdsatt av befolkningen og myndighetene. Det gir oss styrke og energi til å fortsette det viktige arbeidet med å redde liv og lindre lidelse i en befolkning som siden våren 2023 har vært rammet av en brutal krig som har ført til verdens største humanitære krise, sier prosjektkoordinatoren.
– Alle i teamet har blitt personlig berørt av krigens grusomheter. Jeg er veldig stolt av hva vi sammen klarer å få til, avslutter Haugen.
Yanomami-prosjektet i Brasil: Der urfolksvisdom møter medisinsk ekspertise
Prosjektet startet som en nødhjelpsrespons på en malaria- og ernæringskrise i en av de mest avsidesliggende regionene i Amazonas i 2023. Siden da har teamene våre gitt fysisk og psykisk helsehjelp, styrket bekjempelsen av malaria og forbedret miljøet og infrastrukturen i delstaten Roraima i tett samarbeid med urfolket Yanomami.
For å respektere urbefolkningens skikker og skreddersy den medisinske behandlingen, ble aktivitetene i Auaris-regionen og ved Yanomami helsesenter i Boa Vista ledet av antropologer og interkulturelle formidlere.
I 2024 var situasjonen mer stabil, og mot slutten av fjoråret hadde de lokale helsemyndighetene styrket kapasiteten nok til å kunne videreføre driften på egenhånd.
På overleveringsseremonien 4. desember 2025 takket urfolksledere og myndigheter for samarbeidet gjennom de siste tre årene.
Yanomami-leder Davi Kopenawa understreket hvor viktig samarbeidet hadde vært for samfunnene i hele regionen.
Sanöma-sjamaner deltok i markeringen, som symboliserte den gjensidige respekten som har utviklet seg.
– Siden begynnelsen av prosjektet har vi investert i antropologisk opplæring for å forstå verdenssynet til sanöma-, yanomami- og ye’kwana-folkene, forteller Maria Auxiliadora Lima, antropolog i Leger Uten Grenser.
– Bare ved å anerkjenne hvordan hver enkelt befolkningsgruppe forstår kroppen, sykdom og helbredelse, kan biomedisinsk praksis og urfolkspraksis virkelig fungere sammen. Det er avgjørende for enhver medisinsk institusjon å innlemme urfolkenes medisinske kunnskap for å kunne gi meningsfull omsorg, sier hun.
Det er avgjørende for enhver medisinsk institusjon å innlemme urfolkenes medisinske kunnskap for å kunne gi meningsfull omsorg.
Antropolog Maria Auxiliadora Lima
Marília Gurgel/Leger Uten Grenser
Respekt, dialog og forståelse
Opp mot overleveringen fokuserte våre ansatte på å bygge kapasitet og dele kunnskap for å legge grunnlaget for fremtidige tiltak for urbefolkningens helse i Brasil og andre steder.
– En dag, mens jeg snakket med kvinnene, kom en syngende og dansende sjaman bort til oss. Han satte seg foran meg og sa: «Vi sjamaner er også leger, og vi er glade for at du er her sammen med oss.» Ordene hans rørte meg sterkt, minnes Yoximar Pérez, helsepromotør i Leger Uten Grenser, og avslutter:
– Slike øyeblikk understreker hvor meningsfullt det er når sjamaner og leger jobber sammen side om side. Det er en påminnelse om viktigheten av respekt, dialog og forståelse for deres åndelige og kulturelle verden, og en opplevelse jeg vil bære med meg resten av livet.
Marília Gurgel/Leger Uten Grenser
