Jeg er her i dag ikke bare for å representere Leger Uten Grenser, men først og fremst for å representere alle menneskene jeg har møtt på vår redningsbåt. Jeg er her for å være deres stemme, slik at dere kan høre historiene deres.

«Hvis dere tar meg med tilbake til Libya, hopper jeg i havet.»

Mannen foran meg holder armene sine rundt seg selv, som om han gir seg selv en klem, mens han snakker med en lav, men intens stemme. Øynene hans er sinte, redde. Han er kledd i sort: sorte underbukser, sort t-skjorte. Det er alt. Ingenting mer. Klærne hans er våte av sjøen og bensinen i båten. Jeg ser at han har brannsår fra sigaretter på armene. Jeg ser hvordan bensinen har gitt ham alvorlige brannskader på bena.

Jeg forsikrer ham om at vi skal til Italia. Jeg forteller ham hva jeg heter, smiler. Forklarer hvem Leger Uten Grenser er. Jeg kan se at han ikke stoler på meg.

Jeg ser for meg de forferdelige opplevelsene han har vært gjennom i Libya før han gikk ombord den synkende gummibåten vi akkurat reddet. Jeg forestiller meg det, fordi jeg har sett dette blikket og hørt denne historien etter hver eneste redning, fra så mange:

«Libya er ikke et land, det er helvete.»
«De behandler deg som et dyr.»
«Jeg risikerer å dø på havet, fordi jeg ville uansett dødd i Libya.»

Det tar et par timer før han stolte på meg, og han forteller meg navnet sitt:

«Kareem, fra Sudan.»

Det er mange grunner til at de tusenvis av menneskene vi har reddet har endt opp i Libya. Mange av dem kom dit for mange år siden, men alle flykter i dag av samme grunn: for å unnslippe vold, tortur, slaveri, voldtekt, fengsel. For å redde sitt eget liv. Frykt og flukt fra et lovløst Libya: Dette er det alle jeg møter har felles, uansett hvor de kommer fra.

Å være på båten Argos i Middelhavet er en unik og utrolig opplevelse – annerledes enn alt annet jeg har opplevd i mine ni år med Leger Uten Grenser.

Nærheten vi får til menneskene vi hjelper er overveldende og vakker, noe vi ofte mister eller glemmer i prosjektene våre på land, når vi er opptatt med datamaskiner, møter og rapporter.

På båten er det umulig å skape avstand mellom oss når vi har hundrevis av mennesker på en liten båt midt i internasjonalt farvann. I det øyeblikket er vi alle, bokstavelig talt, i samme båt, uten grenser. 

Alle kollegaene mine er sterkt berørt av denne opplevelsen. Kontrasten mellom dramaet og intensiteten under en redningsoperasjon, og den ekstreme gleden og lettelsen når alle er trygge ombord, treffer oss hardt i hjertet.

Det er umulig å se på eller snakke om disse menneskene som tall – eller til og med som migranter eller flyktninger – etter å ha opplevd en redningsoperasjon. De er rett og slett personer, helhjertede og tredimensjonale mennesker som oss.

Det er like mange historier på denne båten som det er mennesker, og vi oppdager mer og mer av hver eneste individuelle historie mens båten tar oss tilbake mot Italia. Det tar to døgn, et hav av tid til å bli kjent og knytte bånd.

Jeg må fortelle disse historiene, fordi jeg tror de er nøkkelen til å forandre narrativet i denne krisen. I dag vil jeg fortelle dere at kun gjennom å gjenkjenne dere selv i menneskene på båten vår, kan dere virkelig engasjere dere, og gjøre en endring. 

Gjenkjenn dere selv i Anan:

Anan er fire år gammel, og han reiste fra Nigeria sammen med to av sine søsken og sine foreldre for fire måneder siden, da de bestemte seg for å flykte fra Boko Haram, som nettopp hadde brent ned den nærmeste landsbyen.

Han er ganske stor for alderen, med veldig store øyne. Øyne som hele tiden så etter moren sin i de 48 timene han tilbrakte på vår båt på vei til Italia.

Han fant henne aldri, fordi hun var et av fem mennesker som døde av dehydrering før vi kom til båten deres.

Fem mennesker som ikke klarte seg fordi de rett og slett ikke hadde noe vann på den altfor fulle og varme gummibåten.

Fem mennesker vi fant i det vi evakuerte mennesker fra gummibåten, en etter en. 

Fem mennesker vi plutselig oppdaget på bunnen av båten, som hadde tapt kampen for flukten og søken om trygghet i Europa.

Alle hadde de nære familiemedlemmer som reiste sammen med dem. Deres ekstreme sorg var en sterk kontrast til lettelsen og gleden andre på båten opplevde i det de var trygge.  

Hvilken nytte har det å være trygg og i live når du har mistet den du elsker mest? Lille Anan fortsatte reisen mot mulig trygghet og beskyttelse i Europa, uten den personen som kanskje fikk ham til å føle seg trygg, uansett hvor han var. 

Gjennkjenn dere selv i Diomande:

Diomandé er en 18 år gammel ung mann fra Elfenbenskysten, med en liten bart, som bare menn, som nettopp har begynt å spare til bart kan være stolt av. Han flyktet fra krigen i Elfenbenskysten i 2011 da han var 14, sammen med onkelen sin, siden foreldrene hans var døde. Siden har også onkelen hans dødd, og han har vært alene. Et barn i Libya alene.

Hva han må ha vært igjennom. Han forteller meg om barnesoldatene som banket ham opp, om å blitt holdt som slave i fengsel. Hvordan andre døde fordi det ikke er noe medisinsk hjelp noe sted. Han har nettopp fylt 18, han er ikke lenger mindreårig og vil bli sett på som en voksen når han kommer til Italia. En voksen som aldri fikk en normal barndom. 

Som vanlig utfører italienske helsemyndigheter skabbundersøkelser. Som vanlig utføres det uten personvern eller verdighet. Jeg bestemmer meg for å hjelpe til med å i det minste forklare: 

«Du har en hudinfeksjon. Noen ganger klør huden din, ikke sant? Ja, så disse menneskene vil ta hånd om det og gi deg behandling. Men de må brenne klærne dine for å drepe infeksjonen.» 

Ingen på den italienske havna hvor vi går i land snakker noe annet enn italiensk, så jeg holder meg i nærheten av området hvor de behandler skabb for å i det minste gi grunnleggende informasjon til menneskene om hvorfor de blir strippet, sprayet med et hvitt produkt og hvorfor klærne deres blir brent.

Det er det samme hver eneste gang: I det øyeblikket de går av båten vår og går i land, blir de et tall og blir behandlet som om de hadde ingen følelser eller egne tanket, fullstendig strippet for verdighet og menneskelighet. De møtes av mennesker i fullt beskyttelsesutstyr, som om de hadde dødelige smittsomme sykdommer. 

Jeg spør ham om han har noe i lommene sine. Siden klærne hans skal brennes, bør han ta det ut. Han strever med å få noe ut av den aller minste lomma i olabuksa, den jeg aldri har forstått hva man bruker til. Jeg oppdager skatten hans i det han bretter den ut foran meg: et svart og hvitt bilde, litt falmet, men fortsatt i god stand. 

«Det ble vått på båten, men jeg tørket det i solen. Det er foreldrene mine.» 

Bildet viser en høy mann og en høy kvinne i sine beste søndagsklær som forsiktig holder en baby i armene sine mens de poserer for fotografen foran draperte gardiner i studioet hans. 

«Er det deg?» 

Jeg spør og peker på babyen. Han nikker med et smil, sier at det er det eneste han har i lommene sine. Jeg vet at han ikke har noen bag. Ingen kom med bagasje. Eller sko. Dette er alt han har i livet. Diomandé er en av de som ville fått merkelappen «lykkejeger» eller «økonomisk migrant», men etter å ha hørt hans historie passer ikke dette.

Dette er bare to av hundrevis av historier jeg har hørt, men de illustrerer de menneskelige og medisinske konsekvensene jeg har sett: 

– Å være i transitt i Libya i dag er svært farlig: I tillegg til de mentale traumene, så vi skader etter vold og tortur, jeg møtte ofre for seksualisert vold, og mange fortalte historier om å bli holdt som gissel eller slave. 
– Den eneste veien ut av Libya i dag, for alle jeg har møtt, er over havet. I tillegg til den åpenbare risikoen for å drukne, så vi alvorlige brannskader fra bensin, alvorlig dehydrering og skader etter å ha blitt tråkket på.

La dette være helt klart: Alle båtene jeg har sett, enten gummi eller tre, hadde aldri klart å komme seg til Italia: Det er umulig. De hadde enten sunket fordi de var av dårlig kvalitet, eller så hadde de veltet fordi de var overfylte.

To ganger har vi kommet frem til synkende båter, den ene gangen kom vi for sent og båten hadde allerede tippet over. Noen få timer, noen ganger minutter, gjør forskjell på liv og død. Til og med om noen hadde klart å komme seg til Lampedusa, hadde folk dødd av dehydrering eller kvelning før de kom frem, fordi de ikke har nok vann eller mat til å overleve reisen. 

Forrige fredag sendte vår internasjonale president, Joanne Liu, et brev til 28 europeiske ledere, hvor hun ber dem om å sørge for trygge veier til menneskene som risikerer livet for å nå Europa.

I mer enn 15 år har Leger Uten Grenser jobbet i Europa for å fylle de hullene som oppstår når stater er uvillige eller ute av stand til å leve opp til sitt ansvar. Vi behandler de medisinske og humanitære konsekvensene av deres foreldede politikk. 

I år har Leger Uten Grenser flere team i Europa enn noen gang før: på havet, i Italia, i Hellas, langs fluktruten mot Nord-Europa. Gjennom hele sommeren har vi reddet 15.000 mennesker på havet, sørget for medisinsk og mental helsehjelp til pasienter i Italia og Hellas, satt opp telt, dusjer og toaletter på Kos og Lesvos. Langs grensene har vi behandlet skader forårsaket av granater og splinter. Vinteren kommer og mottaksforholdene har ikke blitt bedre, folk fortsetter å dø på havet og på land for å nå trygghet og beskyttelse. Dette må stoppe. 

La meg sitere vår tidligere internasjonale president James Orbinski, siden jeg synes det oppsummerer kjernen av hva vårt redningsarbeid handler om, og hvorfor vi ikke bruker beskyttelsesutstyr, men møter de vi redder med et smil og et håndtrykk. Hvorfor vi synes det er viktig å gi hvert eneste menneske minst 48 timer med menneskelighet, medisinsk hjelp og en trygg søvn: 

«Å være humanitær består i mer enn medisinsk effektivitet eller teknisk kompetanse. I vårt valg om å være sammen med de som lider, fører medfølelse ikke bare til medlidenhet, men til solidaritet. Solidaritet innebærer å kreve et minimalt nivå av respekt for menneskeliv, og å gjenkjenne verdighet og autonomi for andre, og hevde andres rett til å bestemme over sin egen skjebne. Å være humanitær består i kampen for å skape rom til å være fullstendig menneske.» 

For å sikre menneskene jeg har møtt, og alle andre som flykter til Europa, dette rommet til å være fullstendig mennesker, ber Leger Uten Grenser om trygg reisevei til og innad i Europa for alle våre pasienter, tilgang til anstendige mottaksforhold når de kommer frem og langs alle fluktruter, og fortsatte redninger på havet i månedene som kommer. 

Jeg tror ikke at stater er medfølende, men det er mennesker. Mange av innbyggerne i Europa og våre givere viser at de er medfølende. Det er på tide å høre på dem og handle. Dette er en krise. Dere må slutte å snakke og begynne å hjelpe menneskene som lider og dør på deres grenser.

Takk.