Kristines ukjente arvinger

– Det er en historie hun alltid kom tilbake til, fortalte Marianne Hagen i begravelsen til Kristine Syversen i Elverum kirke 21. juli 2020.

Etter en barndom i helsvart hadde Kristine fått en rød genser. Og nå skulle hun få bli med venner på tur. Hun gledet seg intenst til å ha på seg den nye genseren og dra av sted. Men noen dager før avreise overhørte hun en samtale på kjøkkenet hjemme på Stenset. Det var moren til en av venninnene som var innom for å gi beskjed om at Kristine likevel ikke kunne bli med. De hun skulle på tur med, var nemlig redde for at hun kunne være smittsom.

– Denne hendelsen må ha stukket mye dypere enn bare skuffelse. Det føltes som en avvisning, og Kristine bar på smerten helt til det siste, mener Marianne.

Saft og kjærlighet

Som barn tilbragte Marianne mange helger og ferier hos besteforeldrene på Hernes i Elverum. Derfra var veien kort til Stenset, Kristines barndomshjem og senere hytte. Kristine og mannen Signor «Syver» Syversen bodde i leilighet i Oslo, men reiste til Hernes så ofte de kunne. De hadde ikke egne barn, men på Stenset ble nabobarna tatt imot med saft og kjærlighet, minnes Marianne.

– Så snart det bød seg en anledning, løp vi over gresset til Stenset. Det viktigste der var roen og varmen og nysgjerrigheten de begge hadde for alt levende.

Marianne husker barndommen på Stenset som et paradis der det alltid var sol og sommer. Ved årtusenskiftet, etter at hun selv var blitt voksen, tok hun opp kontakten med Kristine, som da var blitt enke. De neste tjue årene møttes de eller snakket på telefonen hver uke. Kristine var kunnskapsrik, reflektert og engasjert.

Som voksen fikk Marianne også høre historiene den eldre venninnen ikke hadde fortalt henne da hun var barn. Om at hun ikke kunne få barn, og at det var en stor sorg. Om møtet med Syver på trikken i Oslo som godt voksen kvinne i 40-årene, og hvordan hun siden kvinnet seg opp, pyntet seg, troppet opp på døra hans på Tøyen og sa «Her er jeg. Ta meg om du vil ha meg!»

Og ikke minst fortalte Kristine om tuberkulose og om alt sykdommen hadde tatt fra henne.

Drømmen som ble knust

Kristine ble født på Stenset 20. januar 1921 som yngste barnet i en søskenflokk på sju. Mens hun var liten, døde fire av søsknene hennes av tuberkulose. Som 13-åring mistet hun også faren sin Jacob, som var lærer på skolen i bygda.

Kristine var glad i barn, og hun drømte om å følge i farens fotspor og bli lærer. Men da hun var ferdig på realskolen i Elverum, ble hun nektet opptak på lærerutdanningen. Årsaken til avslaget var familiehistorien med tuberkulose og frykten for at Kristine kunne være bærer av sykdommen.

– Til tross for mye motgang var Kristine full av livslyst, og hun hadde store planer for 100-årsdagen sin, forteller Marianne.

Pandemien ble en siste prøvelse for Kristine, som da bodde på pleiehjem i Oslo. Hun lengtet etter venner og familie – og ikke minst Stenset. Og 13. juli 2020, bare et halvt år før hun skulle ha fylt 100 år, døde hun. I almanakken for 2020 hadde hun skrevet ned diktet «Jeg finner nok fram» av Kolbein Falkeid:

Tuberkulose: En norsk folkesykdom

– For hundre år siden var tuberkulose en norsk folkesykdom, og den dag i dag er faktisk hvert fjerde menneske i verden bærer av sovende tuberkulose, forteller Erlend Grønningen.

Han er overlege ved lungemedisinsk avdeling på Ullevål sykehus og feltarbeider i norske Leger Uten Grenser med en rekke feltoppdrag verden over bak seg. Med pågående doktorgradsarbeid om tuberkulose er han blant Norges fremste eksperter på infeksjonssykdommen.

Erlend mener de aller fleste familier i Norge ikke skal behøve å gå langt tilbake i slekten for å finne historier om sykdommen, som på folkemunne ble kalt tæring.

– De aller fleste som er bærere av bakterien vil aldri utvikle tuberkulose, og de vil heller ikke smitte andre. Men om man har svekket immunforsvar, for eksempel på grunn av underernæring, alderdom eller hiv, kan bakterien bli aktiv og veldig dødelig.

Resistent mot antibiotika

Stadig flere av pasientene har multiresistent tuberkulose, og behandlingen av disse pasientene har vært langvarig, belastende og kun effektiv i halvparten av tilfellene. Nye og effektive behandlinger er på trappene, men en utfordring er prisen på de nye medikamentene.

– Minst like viktig som å behandle pasienter for tuberkulose, er det å utvikle bedre diagnostiske verktøy, effektive vaksiner og bedre behandlingsformer, mener Erlend.

Ingen livsarvinger

– Hvem vet, kanskje det var vår kamp mot tuberkulose som gjorde Leger Uten Grenser til Kristines hjertesak? spør Ane Nustad seg.

Ane er ansvarlig for å følge opp testamentariske gaver som gis til organisasjonen. Hun forteller at Kristine ikke hadde livsarvinger, og at hun derfor sto fritt til å disponere hele arven slik hun ønsket. Leger Uten Grenser fikk leiligheten i Oslo, mens barndomshjemmet på Stenset gikk til slektningene på naboeiendommen i Hernes.   

– Det er vanlig å fordele arven på én eller flere formål i tillegg til venner og slektninger, og det synes jeg er veldig fint, sier Ane.

Når hun mottar et testament, påtar hun seg gjerne rollen som testamentfullbyrder. Dette er for å sikre at testatorens siste vilje blir respektert og at hennes eller hans ønsker om fordeling blir ivaretatt.   

– De testatorene jeg har møtt, har uttrykt et ønske om å etterlate seg en bedre verden. Men for mange føles det nok også trygt å overlate forvaltningen av arveoppgjøret til oss. De som ønsker å testamentere en gave til Leger Uten Grenser får også tilbud om gratis advokatbistand.

Enorm tillit

Ane understreker at hun ikke vet hvorfor Kristine valgte å testamentere bort leiligheten sin til Leger Uten Grenser.

– Vi vet at Kristine var fast giver i en årrekke, og for noen år siden tok hun kontakt for å få vår brosjyre om arv og testament, forteller Ane.  

Hun ga ingen instrukser i sitt testament om hvordan hun ønsket at Leger Uten Grenser skulle disponere sin del av arven, noe Ane er svært takknemlig for:

– Det vitner om en enorm tillit til organisasjonen, og i noen tilfeller er det helt avgjørende for at vi skal kunne ta imot arven. Vi må stå fritt til å gi helsehjelp der behovene er størst og der vi kan utgjøre størst forskjell, og situasjonen kan endre seg raskt.

Lever videre 

Sammen med testamentet hadde Kristine lagt igjen et notat der det sto at hennes fotografier, notater og andre papirer kunne kastes om de ikke var av interesse for noen.

– Men så etterlot hun seg jo likevel en arv som ingen kan ane rekkevidden av. Kristine lever videre gjennom sine ukjente arvinger over hele verden.

Vil du vite mer om testamentariske gaver? Last ned gratis brosjyre