Sudan: – Krigen forandret alt

Krigen i Sudan har tvunget millioner av mennesker på flukt. En av dem er Aisha B, som flyktet med familien sin til nabolandet Tsjad. Nå jobber hun som helseveileder for Leger Uten Grenser i en flyktningleir i Adré. Her forteller hun om flukten og om møtene med pasientene våre i en humanitær krise som fortsatt får altfor lite oppmerksomhet.

Ante Bussmann/MSF

Et brev fra Aisha

I skrivende stund har flere enn 700.000 mennesker fra Sudan søkt tilflukt i Tsjad, akkurat som meg og familien min.

De fleste av oss hadde bare mulighet til å ta med det aller nødvendigste: klær, kanskje noen bilder, litt penger. Reisen var et mareritt. Vi så landsbyer brent ned til grunnen, hørte skuddveksling, gjemte oss fra væpnede menn, og passerte utallige sjekkpunkter. Da vi kom fram til Øst-Tsjad hadde vi mistet nesten alt.

Det er over et år siden jeg flyktet over grensen med broren og moren min. Vi gikk mesteparten av de 30 kilometerne til fots i intenst varmt vær og konstant frykt for å bli angrepet eller stoppet. Jeg klarte å holde ut fordi jeg hadde familien med meg.

Det er vanskelig når så mange mennesker plutselig kommer til samme sted og er fullstendig avhengig av humanitær hjelp.

Da vi endelig kom fram til flyktningleiren i nærheten av byen Adré i Tsjad, var det nesten ingenting der. Bare noen få telt og en stor støvete slette med noen busker. Litt etter litt ble det bygget latriner og vannstasjoner og hjelpeorganisasjoner satte i gang matutdeling. Men som du kan se for deg, er det vanskelig når så mange mennesker plutselig kommer til samme sted og er fullstendig avhengig av humanitær hjelp.

Befolkningen i Adré har mer enn seksdoblet seg siden krigen i Sudan startet. Mange av flyktningene som har kommet hit har vært utslitte og syke, og noen alvorlig såret. Team fra Leger Uten Grenser har satt opp en klinikk i leiren, og den har blitt svært viktig for menneskene som bor her. De har også sørget for mange andre tjenester, som mobile klinikker, psykisk helsehjelp og vannforsyning. Det var her i leiren jeg ble kjent med arbeidet til Leger Uten Grenser.

Hvem er jeg i dette kaoset?

Jeg heter Aisha B. Jeg er 28 år, og kommer fra El Geneina i Vest-Darfur i Sudan. Krigen forandret alt. Jeg hadde et godt liv. Etter sosiologistudier jobbet jeg for en frivillig organisasjon i flere år. Nå jobber jeg for Leger Uten Grenser. Jobben min som helseveileder går ut på å drive helseopplysning og informere om tilgjengelige helsetjenester her i flyktningleiren i Adré.

Se videoen og hør Aisha fortelle om livet i flyktningleiren i Adré.

Hver morgen når jeg kommer på jobb, står det allerede mange pasienter og venter utenfor klinikken vår. Jeg spør dem om hva de trenger og guider dem til riktig avdeling. Kommunikasjon er en stor utfordring fordi folk snakker mange forskjellige språk her, og jeg er linken mellom de medisinske teamene og pasientene.

Når den første store gruppen av pasienter har blitt behandlet, drar jeg til avdelingen for akutt underernærte barn. Der snakker jeg med de pårørende og forklarer hvordan behandlingen foregår, hvordan de best kan støtte barna sine underveis og hvordan forebygge tilbakefall. Jeg snakker også med dem om hvordan beskytte barna mot sykdommer som diaré og malaria.

Noen ganger hjelper det bare å lytte. Hvert menneske har sin historie.

Ante Bussmann/MSF

Som helseveileder er jeg linken mellom pasientene og de medisinske teamene.

Noen ganger hjelper det bare å lytte. Hvert menneske har sin historie. Alle har følt på sorg over det de har mistet i krigen i Sudan, inkludert meg selv. Vi har alle opplevd forferdelige ting og måtte forlate hjemmene våre.

For en stund siden kom det en kvinne til klinikken vår med babyen sin. Det var Manahil M. og fem måneder gamle Sabah. Manahil hadde høy feber og ble bevisstløs kort tid etter at de kom hit. Vi måtte få gitt beskjed til noen i familien hennes så fort som mulig. Mens legen vår tok vare på Manahil, fikk jeg ringt mannen hennes, han skulle komme så fort han kunne.

Ante Bussmann/MSF

Her sitter jeg ved sengen til Manahil, som ble alvorlig syk av malaria. Heldigvis ble hun frisk etter behandling.

Imens tok jeg og en kollega vare på lille Sabah, som heldigvis hadde det bra. Legen fant ut at Manahil hadde malaria og var alvorlig dehydrert. Hun fikk intravenøs væskebehandling og malariamedisin. Etter 20 minutter våknet hun, fortsatt svak og svimmel. Mannen holdt hånden hennes og tok hånd om lille Sabah.

Heldigvis virket behandlingen. Samme kveld var Manahil stabil nok til å skrives ut. Jeg var så lettet. Det ville vært forferdelig for mannen hennes og lille Sabah hvis hun ikke hadde overlevd. Slike situasjoner viser hvor viktig familie er.

Ante Bussmann/MSF

Min kollega Hassanic T. og jeg passer på lille Sabah mens moren får behandling for malaria.

Hvor er hjelpen?

Dette er bare en av de mange familiene jeg har møtt. Mange har enda ikke noe ordentlig telt eller ly, og det knuser hjertet mitt.

Den internasjonale nødhjelpen er alt for liten i møte med de enorme behovene i leiren. Matrasjonene er for små, mange barn er alvorlig underernærte, og vi behandler dem med næringsrik mat på klinikken vår.

Situasjonen i Sudan er enda verre. Jeg kjenner det stikker i hjertet hver gang jeg hører nyheter hjemmefra og tenker på venner og slektninger som er der fortsatt. Rundt 25 millioner innbyggere står overfor kritiske nivåer av sult, omtrent halvparten av landets befolkning, ifølge FN.

Jeg kjenner det stikker i hjertet hver gang jeg hører nyheter hjemmefra.

Til tross for de harde kampene gjør Leger Uten Grenser alt vi kan for å gi helsehjelp flere steder i Sudan. Jeg husker da mange sårede krysset grensen til Adré på starten av krigen. De hadde skader fra bomber og skudd. Da satte Leger Uten Grenser opp et feltsykehus med en operasjonssal i sentrum av byen. Teamene våre jobbet døgnet rundt og reddet mange liv.

Selv om det kommer færre sårede til Adré nå fordi frontlinjene har endret seg, fortsetter kampene. Jeg bekymrer meg konstant for slektningene mine som fortsatt er i Sudan. Men jeg kan ikke gjøre annet enn å fokusere på jobben min her. De daglige oppgavene distraherer meg og føles meningsfulle. Jeg sørger for inntekt til familien og jeg kan hjelpe andre. Jeg er heldig som er en del av et bra team som jobber hardt for å hjelpe menneskene her.

Ante Bussmann/MSF

Det fantastiske teamet i flyktningleiren i Adré i Tsjad.

Dette er vanskelige tider for oss. Men ved å lytte til og ta vare på hverandre, kan vi klare mye. Vi flyktninger er som en stor familie som gir hverandre styrke. Jeg tror det er en ting som knytter oss alle sammen, uansett hvor vi bor: alle trenger vi mennesker i livene våre som er oss nære og som vi kan stole på, spesielt i vanskelige situasjoner.

Du som leser ordene mine: Jeg sender deg mine varmeste hilsener fra Tsjad, og fra hjertet mitt i Sudan.

Vennlig hilsen Aisha B.
Helseveileder i Leger Uten Grenser