Hvert år ødelegges millioner av liv av seksualisert vold.

I Den sentralafrikanske republikk blir tusenvis av kvinner, barn og menn utsatt for overgrep. Likevel drukner temaet i tabu og taushet.

Ofrene trenger rask medisinsk og psykologisk hjelp, men altfor mange står helt uten tilgang til behandling.

Seksuell vold: En tabubelagt helsekrise

Seksuell vold rammer millioner og ødelegger livene til kvinner, menn og barn på brutalt vis. Overgrepene krever rask medisinsk oppfølging, men altfor mange står uten tilgang til den sårt nødvendige helsehjelpen.

Ingen statistikk over seksuell vold gir et fullstendig bilde av problemet eller omfanget i Den sentralafrikanske republikk. Mørketallene er sannsynligvis enorme. Skam, frykt, stigmatisering og en rekke andre hindringer gjør at mange ofre aldri får behandling eller søker hjelp. 

Etter seksuelle overgrep er det avgjørende å få medisinsk hjelp så raskt som mulig. Tiden er kritisk: For å hindre hiv, andre seksuelt overførbare sykdommer og uønskede svangerskap må behandlingen, kjent som posteksponeringsprofylakse (PEP), gis innen 72 timer. 

Seksuell vold er utbredt i mange av områdene der vi jobber, særlig i konfliktområder. Bare i 2024 ga teamene våre behandling til 73.800 ofre over hele verden, en økning på 10.000 fra året før. 

Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser
– Jeg var elleve år da jeg ble voldtatt. Det snudde livet mitt helt på hodet. Jeg fortsatte på skolen, men satt alltid alene i et hjørne. Når jeg sover, dukker bildene av det de gjorde mot meg opp hver eneste natt. Foreldrene mine sier at jeg er ødelagt, og at jeg ikke vil komme noen vei i livet.

– Jeg var elleve år da jeg ble voldtatt. Det snudde livet mitt helt på hodet. Jeg fortsatte på skolen, men satt alltid alene i et hjørne. Når jeg sover, dukker bildene av det de gjorde mot meg opp hver eneste natt. Foreldrene mine sier at jeg er ødelagt, og at jeg ikke vil komme noen vei i livet.
 
Lidia, 19 år, Bangui i Den sentralafrikanske republikk. 

Hva er seksualisert vold? 

Seksualisert vold er alle former for vold som innebærer seksuelle handlinger, og vold som er seksuelt motivert. Seksualisert vold rammer kvinner, menn og barn verden over. Volden kan være alt fra voldtekt til kjønnslemlestelse.  

I krig og konfliktsituasjoner blir voldtekt og overgrep ofte brukt som våpen, eller som belønning for soldater. 

Mennesker på flukt eller mennesker som bor i flyktningleirer kan være ekstra sårbare mot seksualisert vold.  

Voldtekt og andre former for seksuelt misbruk brukes også som tortur, og vi har mange pasienter som forteller grusomme historier om hva de har opplevd eller vært vitne til.  

Veldig mange sliter psykisk som følge av seksualisert vold, og føler på skam og skyldfølelse.  

Det kan være svært tabubelagt i mange samfunn, og i noen av prosjektene våre er dette særlig tilfelle for menn. Derfor er helseinformasjonsarbeid en svært viktig del av arbeidet vårt, blant annet for å gi informasjon om hvor man søke helsehjelp i trygge omgivelser.  

Det er også svært viktig at man i tillegg til å gi ofrene medisinsk helsehjelp, også støtter opp med psykisk helsehjelp. 

Får livene sine ødelagt

Seksuell vold er et betydelig folkehelseproblem i Den sentralafrikanske republikk, der kvinner og barn rammes hardest. Selv om tilgangen til medisinsk og psykologisk hjelp har blitt bedre, er tiltakene fortsatt utilstrekkelige i forhold til behovene. 

I mange tilfeller kjenner offeret gjerningspersonen godt. 

– Etter overgrepet tenkte jeg på å ta mitt eget liv, sier 18 år gamle Charlotte*, en av våre pasienter fra hovedstaden Bangui. 

Da moren hennes døde, flyttet Charlotte inn hos tanten og onkelen sin. Faren hennes nektet å ha noen form for kontakt. I sorgprosessen etter morens bortgang ble Charlottes liv ytterligere ødelagt da hun ble voldtatt av onkelen. 

Tiden etter overgrepet var preget av at hun følte seg alene og desperat. Tanten nektet å tro på henne, og det førte ingen vei å gå til politiet. Etter å ha snakket med en kusine, bestemte hun seg for å søke hjelp. 

Sårbar, både fysisk og psykisk, oppsøkte hun hjelp ved støttesenteret for overlevende etter seksuell vold, Tongolo. Tongolo betyr «stjerne» på det lokale språket og symboliserer håp.  

Charlotte er en av mange ofre for seksualisert vold som siden 2017 har fått medisinsk, psykologisk og psykososial behandling gjennom Tongolo-prosjektet i Bangui. 

Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser
Hygienesett som deles ut til ofre for seksuell vold i Tongolo-prosjektet i Bangui.

Selv om Charlottes historie er grusom, er hun dessverre langt fra alene om å ha vært utsatt for overgrep i Den sentralafrikanske republikk. Dette kommer tydelig frem i rapporten Invisible Wounds, utarbeidet av Leger Uten Grenser, som dokumenterer omfanget av seksuell vold i landet mellom 2018 og 2022. 

*navn anonymisert av hensyn til pasient.

Behandlet titusenvis av ofre på fem år

I snitt behandlet Leger Uten Grenser elleve overgrepsofre hver dag i fem år i Den sentralafrikanske republikk.

– Dette er bare toppen av isfjellet. Seksualisert vold i Den sentralafrikanske republikk er en tabubelagt folkehelsekrise, sier Khaled Fekih, landsjef for Leger Uten Grenser. 

Våre team behandlet over 19.500 ofre for seksualisert vold i perioden 2018–2022, og mer enn en tredel var barn under 18 år. 95 prosent av de overlevende var kvinner, noe som betyr at nesten 1000 var menn. 

Selv om rapporten er noen år gammel, har antallet overgrep ikke blitt redusert. I fjor behandlet vi 4820 personer for seksualisert vold i landet, noe som tilsvarer to personer mer per dag enn gjennomsnittet i femårsperioden som dekkes av rapporten. 

Bak disse tallene finnes stemmer fra overgrepsofre i hele Den sentralafrikanske republikk, samt fra våre kolleger og lokalsamfunn som kjemper mot stigmatiseringen de møter. Her er noen av deres historier:

Violette, 23

– Jeg ble voldtatt da jeg var 18 år og ble gravid. Det skjedde 16. desember 2016. Jeg tok ikke abort fordi jeg var redd for å dø. Aborter utføres ofte hemmelig hjemme, og komplikasjoner kan føre til dødsfall blant jenter. Datteren min blir snart syv år, og jeg er veldig glad i henne. Hun er min datter, og jeg er takknemlig for å ha henne. Nå ønsker jeg mest av alt å kunne fortsette studiene mine. 

Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser
– Jeg ble voldtatt da jeg var 18 år og ble gravid. Det skjedde 16. desember 2016. Jeg tok ikke abort fordi jeg var redd for å dø. Aborter utføres ofte hemmelig hjemme, og komplikasjoner kan føre til dødsfall blant jenter. Datteren min blir snart syv år, og jeg er veldig glad i henne. Hun er min datter, og jeg er takknemlig for å ha henne. Nå ønsker jeg mest av alt å kunne fortsette studiene mine.
Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser
– Vi må bryte tausheten for å beskytte andre kvinner. Seksuell vold er galt. Desember 2017 ble jeg kidnappet av menn fra en væpnet gruppe og tatt med til basen deres. De var mange. De voldtok meg, påførte meg store smerter og etterlot meg fullstendig ødelagt. Jeg var knust.

Olga, 30

– Vi må bryte tausheten for å beskytte andre kvinner. Seksuell vold er galt. Desember 2017 ble jeg kidnappet av menn fra en væpnet gruppe og tatt med til basen deres. De var mange. De voldtok meg, påførte meg store smerter og etterlot meg fullstendig ødelagt. Jeg var knust. 

Guylaine, 24

– Det er vanskelig å leve med dette, men jeg klarer det. I 2014 kom opprørerne til landsbyen da de rykket frem mot Bangui. De drepte foreldrene mine og de tre brødrene mine. Nå er det bare lillesøsteren min og meg igjen. Vi gjemte oss i skogen i nesten et år. Voldtektsmennene gjorde meg gravid. Jeg prøvde å ta abort i skogen, men det gikk ikke. Nå har jeg en ni år gammel datter. Hun er barnet mitt og jeg elsker henne. Vi må snakke om voldtekt, fordi mange jenter lider av det samme og blir fanget av skammen. 

Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser
– Det er vanskelig å leve med dette, men jeg klarer det. I 2014 kom opprørerne til landsbyen da de rykket frem mot Bangui. De drepte foreldrene mine og de tre brødrene mine. Nå er det bare lillesøsteren min og meg igjen. Vi gjemte oss i skogen i nesten et år. Voldtektsmennene gjorde meg gravid. Jeg prøvde å ta abort i skogen, men det gikk ikke. Nå har jeg en ni år gammel datter. Hun er barnet mitt og jeg elsker henne. Vi må snakke om voldtekt, fordi mange jenter lider av det samme og blir fanget av skammen.
Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser
– Da soldatene kom til landsbyen, tok faren min meg med, og vi gjemte oss i skogen. Men de fant oss og drepte faren min. Jeg ble voldtatt. Jeg ble igjen alene i skogen til noen fiskere fant meg. Da jeg kom tilbake til Bangui, anmeldte jeg overgrepet, men jeg kunne ikke identifisere gjerningsmennene. Jeg ble deprimert og sluttet på skolen i tredje klasse fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg.

Julia, 22

– Da soldatene kom til landsbyen, tok faren min meg med, og vi gjemte oss i skogen. Men de fant oss og drepte faren min. Jeg ble voldtatt. Jeg ble igjen alene i skogen til noen fiskere fant meg. Da jeg kom tilbake til Bangui, anmeldte jeg overgrepet, men jeg kunne ikke identifisere gjerningsmennene. Jeg ble deprimert og sluttet på skolen i tredje klasse fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg. 

Ida, 36

– Væpnede grupper kom til huset vårt og drepte mannen min. Jeg ble voldtatt av tre menn. Jeg har fire barn, og nå er vi alene. Jeg vet ikke hvordan vi skal klare oss. 

Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser
– Jeg var alene hjemme da en gruppe opprørere kom. De voldtok meg brutalt, brakk beinet mitt og etterlot meg der. Naboene fant meg og tok meg til sykehuset. Jeg anmeldte overgrepet, men verken dommerne eller politiet har gjort noe.
Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser
– Jeg var alene hjemme da en gruppe opprørere kom. De voldtok meg brutalt, brakk beinet mitt og etterlot meg der. Naboene fant meg og tok meg til sykehuset. Jeg anmeldte overgrepet, men verken dommerne eller politiet har gjort noe.

Edwige, 21

– Jeg var alene hjemme da en gruppe opprørere kom. De voldtok meg brutalt, brakk beinet mitt og etterlot meg der. Naboene fant meg og tok meg til sykehuset. Jeg anmeldte overgrepet, men verken dommerne eller politiet har gjort noe. 

Var selv et offer – jobber nå for å hjelpe andre i samme situasjon

Marie Laurence koordinerer et team av jordmødre ved Tongolo-senteret. Hun vet godt hvordan hun skal gå frem, fordi hun selv har opplevd det samme i hjemlandet sitt, Elfenbenskysten.

– Det skjedde meg også, og det å fortelle om det hjelper andre kvinner, forteller hun. 

Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser
Marie Laurence koordinerer et team av jordmødre ved Tongolo-senteret. Hun vet godt hvordan hun skal gå frem, fordi hun selv har opplevd det samme i hjemlandet sitt, Elfenbenskysten.

Svært få overgripere blir dømt

I femårsanalysen fant Leger Uten Grenser at et mindretall av overgriperne, om lag 20 prosent, var bevæpnet, mens flertallet – rundt 70 prosent – var personer som offeret kjente godt. 

Dessverre råder det utbredt straffrihet, og svært få overgripere blir dømt. Ofrene blir stigmatisert og hindres i å leve et normalt liv i lokalsamfunnet. For å unngå at de straffes for å oppsøke hjelp, og for å reintegrere dem i samfunnet, trenger de overlevende tilgang til juridisk bistand og sosioøkonomisk støtte. 

– Vi trenger en modell basert på konfidensialitet, empati og respekt der ofrene står i sentrum. Det kreves en langt sterkere, kollektiv og helhetlig innsats for å få gjort mer, raskere og bedre, sier Khaled Fekih, landsjef for Leger Uten Grenser. 

Menn er også ofre

Seksuell vold mot menn og gutter omfatter voldtekt, seksuell tortur og seksuelt slaveri. Menn og gutter anmelder slike overgrep langt sjeldnere enn kvinner, på grunn av frykt for stigmatisering og det sterke tabuet rundt temaet. 

Som et resultat forblir seksuell vold mot menn særlig usynlig og underrapportert, og det å møte behovene til mannlige overlevende på en god måte er en stor utfordring. 

Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser

– Hvis vi ikke snakker om det, vil det aldri ta slutt

De usynlige konsekvensene av seksuell vold kan være alt fra posttraumatisk stresslidelse og angst til depresjon. Noen får selvmordstanker og forsøker til og med å ta sitt eget liv. Siden temaet fortsatt er tabu, blir overlevende i mange tilfeller nektet å snakke om overgrepene de har vært utsatt for, på grunn av den skammen det kan påføre familien. 

Problemet blir ofte «løst» i stillhet innenfor familien, uten at behovet for verken medisinsk eller psykisk helsehjelp blir tatt på alvor.

Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser
– De slo meg for å voldta meg. De voldtok meg, slo meg og gjorde hva de ville med meg. Etterpå falt jeg i koma.

– De slo meg for å voldta meg. De voldtok meg, slo meg og gjorde hva de ville med meg. Etterpå falt jeg i koma. 

Euphrasie Yandoka grunnla organisasjonen ANAF for å støtte kvinner og jenter utsatt for seksuell vold i Bangui. 

Euphrasie, som selv har overlevd seksuell vold, ønsker at hennes historie skal bli kjent:  

– Hvis vi ikke snakker om det, vil det aldri ta slutt, sier hun. 

Når Euphrasie forsøker å snakke med sin mor om hva hun har vært gjennom, får hun til svar: «Du må ikke snakke om det. Hvis du snakker, vil du være familiens skam.» 

– Hver dag blir kvinner voldtatt i vårt land. Vi blir gjort til objekter. Derfor trenger vi rettferdighet. Vi trenger at folk snakker ut – på radio, sosiale medier, YouTube, Twitter, overalt. For å gi oss en stemme.