På innsiden av verdens største flyktningleir

I verdens største flyktningleir i Cox’s Bazar i Bangladesh bor over én million rohingyaer under forferdelige forhold. Mange av dem utsettes for vold som rammer dem både psykisk og fysisk, og de frykter for egen og familiens sikkerhet. Men de har ingen steder å dra.

Leirene har huset rohingya-flyktninger som har flyktet fra målrettet vold i Myanmar helt siden 1978. Voldshandlinger i august 2017 utløste en massiv fordrivelse uten sidestykke, hvor 770.000 flyktet.  

Konflikten i Myanmar blusset opp igjen i slutten av 2023, og videre i 2024 og har på nytt ført til brutal vold og omfattende fordrivelse. 

Før de flyktet til Bangladesh, ble mange selv utsatt for vold eller var vitne til vold. Mange mistet også sine nærmeste familiemedlemmer. I leirene bor de i provisoriske hus som er trange og ofte overfylte, og uten nok mat eller rent vann.

Den livsfarlige flukten

Pasientene våre forteller historier om barn, kvinner og menn som ble drept da de flyktet fra Myanmar, og om familier som ble brent inne i husene sine. Kvinner ble låst inne og utsatt for seksuelle overgrep, menn ble skutt og spedbarn slått i hjel eller kastet i vannet. 

Flere beskriver reisen over grensen, som inkluderer kryssing av elven Naf, som livsfarlig. Siden grensen offisielt er stengt, har flere blitt tvunget til å betale bestikkelser til myndigheter, væpnede grupper eller menneskesmuglere for å krysse den. 

I leirene i Cox’s Bazar er det mange som har mistet en ektefelle, barn eller nære familiemedlemmer. Boforholdene i leirene forverrer traumene mange sliter med etter flukten.  

Mojubullah* er blant dem som har flyktet.  

– En granat traff hjemmet vårt og drepte kona mi og såret flere andre. Vi tok den hjerteskjærende beslutningen om å dra til Bangladesh. Det var utrolig vanskelig å forlate hjemmet vårt, husdyrene og avlingene, forteller han. 

Flukten har satt dype spor. 

– Familien min og jeg sliter med å forsone oss med tapet av våre nærmeste og usikkerheten om fremtiden. 

Saikat Mojumder/Leger Uten Grenser

_{*navn anonymisert}

Hares’ historie

Hares flyktet fra hjembyen sin i Myanmar etter at regjeringen angrep rohingya-folket i en brutal militæroperasjon i 2017. Sivile ble drept, og kvinner og jenter ble voldtatt. Hares mistet venner, naboer og slektninger. Han var 20 år gammel og student.

Ante Bussmann/Leger Uten Grenser

– Det vi så var nesten ufattelig. Det ble raskt tydelig at Myanmar ikke lenger var et trygt sted for oss rohingyaer, forteller Hares. 

Han søkte tilflukt i Cox’s Bazar og begynte å jobbe som frivillig for Leger Uten Grenser. 

– Jeg så at mange i leiren slet med sykdommer og sto overfor mange problemer. Siden jeg overlevde angrepet, følte jeg at det var mitt ansvar å hjelpe folket mitt.

Ante Bussmann/MSF

Til tross for styrken og håpet han får gjennom arbeidet sitt, er Hares bekymret for rohingyaenes fremtid. 

– Folk er bekymret for hvordan bistandskuttene vil påvirke oss. Vi er som fisk som kjemper for å finne vann. Vi kjemper for våre grunnleggende menneskerettigheter, både i Bangladesh og Myanmar.

En utrygg og uverdig hverdag

Rohingyaene som har flyktet fra Myanmar, er statsløse og har heller ikke flyktningstatus i Bangladesh. De lever uten rettigheter og mulighet til å jobbe, gå på skole eller få ordentlig tilgang til helsehjelp. Mange lever i konstant frykt og uten håp om fremtiden. 

I leiren har vold blitt en naturlig del av hverdagen, en vold som har fulgt rohingyaenes liv fra før de flyktet. 

– Når jeg hører høye lyder, føles det som om jeg er tilbake i Myanmar. Lydene vekker all frykten – frykten for at noen skal komme og ta meg, eller det som verre er. Hjertet mitt hamrer hver gang. Jeg får ikke sove. Jeg ønsker å føle meg trygg, men det er vanskelig, forteller 21 år gamle Solim*.  

Ante Bussmann/Leger Uten Grenser

Den sterke følelsen av utrygghet er alltid til stede blant rohingya-flyktningene, særlig om natten, ettersom mange områder i leirene er dårlig opplyst. 

Uten rettigheter i Bangladesh sitter de fast i en evig spiral av frustrasjon, uten tegn til håp. Frustrasjonen går ofte utover kvinner og barn i form av vold, samtidig som det pågår voldelige kamper om kontroll over leirene, hvor menneskene ofte havner i kryssilden. 

_{*navn anonymisert}

Fire år gamle Shofi Mohammad kom til sykehuset vårt med infiserte sår på ryggen og i armhulen. De måtte renses umiddelbart for å forhindre blodforgiftning.  

Shofi og familien flyktet fra Myanmar i 2024 og bor nå under svært dårlige forhold i Cox’s Bazar. Det er altfor lite mat og rent vann – noe som gjør kroppen svakere og gjør det vanskeligere for sår å gro normalt. Uten behandling kunne sårene blitt livstruende for Shofi.

Familien tok ham først med til en helseklinikk i leiren, men de hadde ikke ressursene til operasjonen han trengte. De ble derfor henvist videre til sykehuset vårt, hvor han fikk gratis, livreddende behandling. Pappaen hans, Anas, var hele tiden ved hans side og trøstet ham.

Dype psykiske sår

Traumatiske minner om drap, vold og overgrep, kombinert med arbeidsledighet, fremtidsangst, dårlige levekår og liten eller ingen tilgang til grunnleggende tjenester som utdanning, gjør rohingyaene sårbare for psykiske skader på lang sikt. 

– Den konstante trusselen om vold fra væpnede grupper har forverret situasjonen. Frykten for plutselige angrep, brannstiftelser eller at barna deres skal bli tvangsrekruttert til krigen i Myanmar har skapt en forsterket følelse av angst og traumer. Frykten og angsten vokser seg bare større og større, forteller en av våre psykologer.  

Våre psykologer forteller også at mange pasienter plages av mareritt og flashbacks. Aggressivitet, selvmordstanker, vrangforestillinger og rusavhengighet er vanlig.

Sahat Zia Hero

Dyster fremtidsoptimisme

– Vi er redde for å bo i leirene. Vi er redde for at noen skal komme hjem til oss om natten. Vi er redde for å bli voldtatt. Vi hører folk snakke om tidligere hendelser i leirene, og disse hendelsene gjør oss veldig redde. 

Dette forteller en av dem vi har snakket med i leirene i forbindelse med en rapport utarbeidet av oss i slutten av 2025, som bygger på beretninger og erfaringer fra rohingya-flyktningene i Bangladesh.  

Fremtiden er usikker for over én million mennesker, og det er tydelig at rohingyaene føler seg utsatt, og at det er lite fremtidshåp å hente.

– Vi ønsker ikke å bo i Bangladesh for alltid, det er ikke vårt land… Vi står igjen uten statsborgerskap, uten anerkjennelse eller tilhørighet. Men hvordan kan vi dra tilbake til Myanmar uten beskyttelse?

Ante Bussmann/Leger Uten Grenser

Rohingya-flyktningene er tydelige i sine krav om sikkerhet, rettferdighet og verdighet, selv om de lever i langvarig eksil under vanskelige forhold. For mange, som har flyktet fra den ekstreme volden, er hjemreise under dagens forhold utenkelig. Uten sikkerhetsgarantier i Myanmar og en troverdig vei mot anerkjennelse av deres grunnleggende rettigheter, vil ingen hjemreise være helt trygg. 

– Det internasjonale samfunnet må sørge for at de ansvarlige for folkemordet blir stilt til ansvar. Vi må få statsborgerskap, våre hjem må gis tilbake, volden må stoppes, og det må sikres bevegelsesfrihet, ytringsfrihet og fulle rettigheter som borgere i Myanmar, forteller en av de vi har snakket med i forbindelse med rapporten. 

Stemmene som kommer frem i rapporten, bærer preg av bekymring, men kravene for fremtiden er tydelige. Likevel har hverdagen til over én million mennesker i verdens største flyktningleir fått lov til å utspille seg i øredøvende stillhet i mange år.

– Vi ønsker et bedre liv med verdighet og likestilling, fordi alle fortjener et fredelig liv. Vi ønsker våre rettigheter som statsborgere, vår trygghet, våre hjem og vår identitet.