DE GLEMTE
MENNESKENE
I KENYAS EVIGE FLYKTNINGLEIR
217.000 mennesker bor fremdeles i flyktningleiren som ble opprettet for nesten 30 år siden. Hvordan er det å tilbringe mesteparten av livet i en flyktningleir med konstant uvisshet om fremtiden?
På det meste bodde det nesten én halv million flyktninger i det som tidligere var verdens største flyktningleir nordøst i Kenya.
De aller fleste var menn, kvinner og barn som hadde flyktet fra vold og konflikt i nabolandet Somalia.
Nå er det rundt 30 år siden leiren ble opprettet, og rundt 217.000 mennesker bor i Dadaab i dag, som består av tre flyktningleirer: Hagadera, Ifo og Dagahaley.
De fleste kan har ikke mulighet til å jobbe, de kan ikke bevege seg fritt utenfor leirene, og nesten alle er avhengige av humanitær hjelp for å overleve.
Det er store helsebehov som ikke blir ivaretatt og pasientene våre forteller at humanitærhjelpen blir mindre for hvert år.
Dårlige vann- og sanitærforhold gjør at faren for sykdomsutbrudd henger over befolkningen konstant.
I 2019 var det to kolerautbrudd, og i løpet av juni 2020 hadde ti mennesker fått påvist covid-19.
Mange har levd hele livet sitt, eller største delen av livet sitt, i leirene. Den vedvarende usikkerheten går også utover flyktningenes mentale helse.
Hvordan kan det ha seg at det som var en nødløsning på en akutt krise, nå har gått over til å bli en 30 år gammeø glemt og kronisk krise?
Hvorfor flyktet så mange til Kenya?
Borgerkrig i Somalia
Borgerkrigen i Somalia startet i 1991 og endret sikkerhetssituasjonen dramatisk i provinsen nordøst i landet. Den sittende presidenten ble i starten av året tvunget til å gi fra seg makten. Det var deretter harde kamper mellom rivaliserende grupper om å overta. Regjeringen kollapset, uten at noen formelt tok over. Leger Uten Grenser startet å jobbe i Somalia i 1979, men usikkerhet i landet har gjort at vi har måttet trekke oss ut flere ganger. På bildet ser du lege Marc Gastellu som jobbet på Medina-sykehuset i Mogadishu hvor vi i 1991 utførte krigskirurgi på skadde pasienter. Svært mange somaliere valgte å flykte fra borgerkrigen i Somalia, mange reiste til nabolandet Kenya.
Sultkatastrofe i Somalia
Mellom 1991 og 1993 ble landet rammet av en sultkatastrofe. Dette på toppen av den blodige borgerkrigen. Rundt 300.000 mennesker flyktet mot grensen til Kenya i denne perioden. De fleste flyktet milevis til fots og inn mot den øde savannen nordøst i Kenya. I 1993 bodde det rundt 200.000 flyktninger i flyktningleirer i Dadaab. Leger Uten Grenser advarte om desperat mangel på mat og helsehjelp til flykningene. Vi startet arbeidet vårt med å gi helshjelp i Dadaab kort tid etter at flyktningleirene ble opprettet, og vi har aldri dratt. I dag driver vi blant annet et stort sykehus hvor vi tilbyr omfattende helsehjelp innenfor flere områder.
Ingen mulighet for å reise tilbake
Ti år etter pågikk fremdeles krigen i Somalia, som hadde ført til enorme lidelser for sivilbefolkningen. Mange ble utsatt for vold, tvunget på flukt, sultet og det var store helsebehov som ikke ble dekket. Dette året behandlet Leger Uten Grenser på ett sykehus rundt 500 mennesker for krigsskader i måneden. Landet ble regelmessig rammet av sykdomsutbrudd og det var kronisk matmangel. Rundt to millioner mennesker ble tvunget på flukt i eget land, og 440.000 flyktet til nabolandene. Mange flyktet til Kenya og ble boende i Dadaab. På bildet ser du en somalsk kvinne foran et provisorisk hjem i Dadaab, som viser hvordan mange av flyktningene bodde.
Flom og ødeleggelser
Ekstremregn førte til flom og store ødeleggelser nordøst i Kenya mot slutten av 2006. Leger Uten Grenser måtte bruke helikoptre for å få utstyr og hjelp til noen av de mest isolerte områdene i regionen. Dette året bodde det rundt 140.000 flyktninger i Dadaab, og flommen gjorde det vanskeligere å gi humanitær hjelp i leirene. Flere av de provisoriske hjemmene ble skadet, og det ble forsinkelser i matutlevering. Når det flommer over av vann i flyktningleirer med dårlige sanitærforhold, er risikoen for utbrudd av kolera og andre vannbårne sykdommer høy og potensielt livsfarlig. Det har vært mange kolerautbrudd i Dadaab, senest to i 2019. Kolera er enkelt å behandle, om man får helsehjelp i tide. Men sykdommen kan være dødelig uten behandling.
Kritisk overbefolkede leirer
En sikkerhetsvakt prøver å roe ned hundrevis av mennesker som desperat forsøker å reise til en mindre overfylt leir i Dadaab. I 2009 besto Dadaab-komplekset av tre leirer: Dagahaley, Ifo og Hagadera. Rundt 5000 mennesker ankom leiren hver måned og den huset til sammen rundt 290.000 mennesker. Det var tre ganger så mange som leirene hadde kapasitet til. Altfor mange manglet et ordentlig sted å bo og tilgang på nok rent vann og toaletter. Leger Uten Grenser utførte rundt 150 pasientkonsultasjoner daglig, vaksinerte og behandlet barn mot underernæring. I april dette året så teamene våre kritisk høye nivåer av akutt underernæring, samtidig som matrasjonene ble mindre. Situasjonen var kritisk, og flere og flere flyktninger ankom leirene.
Truer med å stenge leiren ned
I 2016 var Dadaab verdens største flyktningleir. I begynnelsen av mai dette året varslet kenyanske myndigheter at de ville stenge flyktningeleiren. Det var ikke første gang trusselen om nedstenging ble annonsert. Rundt 277.000 mennesker sto nok en gang i fare for å bli tvunget på flukt, uten noe annet alternativ enn å returnere tilbake i Somalia. Det var noe de aller færreste av de Leger Uten Grenser snakket med ønsket. Vi fordømte at leiren skulle stenges fordi det ikke var noen trygge steder for flyktningene å dra. Stengingen av leiren ble utsatt flere ganger. Året etter bestemte høyesterett i Kenya at stengingen av leiren var i strid mot grunnloven og landets internasjonale obligasjoner. I dag bor det rundt 220.000 mennesker i leirene.
Hvorfor reiser ikke flyktningene tilbake til Somalia?
I desember 2014 opprettet FN sammen med kenyanske og somalske myndigheter en «frivillig retur-avtale» for de flyktningene i Dadaab som ønsket å reise tilbake til Somalia.
Når kenyanske myndigheter truet med å stenge ned leiren i 2016, var de eneste alternativene å reise tilbake til Somalia eller flykte videre. Dette var noe Leger Uten Grenser gikk hardt ut mot, og fordømte at leiren skulle stenges ned uten noen trygge løsninger for flyktningene.
Samme år utførte Leger Uten Grenser en undersøkelse hvor 838 beboere (53 prosent menn og 47 prosent kvinner) fra Dagahaley-leiren deltok. Her svarte nesten ni av ti at de ikke ønsket å reise tilbake til Somalia fordi de mente landet var utrygt.
97 prosent mente også at det var høy fare for å bli utsatt for seksualisert vold om de måtte vende tilbake. Dette gjaldt både for menn og kvinner.
Undersøkelsen representerte ikke i nærheten av alle som bor i Dadaab. Likevel ga den en indikaksjon på at mange fryktet å reise tilbake til hjemlandet sitt.
Leirene ble aldri stengt, men rundt 80.000 somalere benyttet seg av returavtalen og har vendt tilbake til Somalia siden 2014.
Hvordan påvirker korona-situasjonen arbeidet vårt?
– Teamene våre reagerte lynkjapt den første dagen det ble påvist korona i landet. Vi startet umiddelbart å tilpasse arbeidet vårt og sørget for gode rutiner når det kommer til pasientflyt. Samtidig styrket vi infeksjonskontrollen og satte i gang ekstra tiltak for å beskytte pasienter og ansatte best mulig. Det er vanskelig å få nok folk på jobb og det utstyret vi trenger for å kunne gi god nok behandling for potensielle covid-19-pasienter. Det som likevel akkurat nå bekymrer oss aller mest for er å kunne henvise pasienter med behov for spesialisthjelp utenfor lirene. Hvis disse menneskene ikke får riktig helsehjelp i tide kan liv stå på spill.
Jeroen Matthys
Prosjektkoordinator for Leger Uten Grenser i Dadaab i Kenya
Hva er glemt?
Mangelen på vilje til å hjelpe og løse situasjonen i Dadaab har ført til at den snart 30 år gamle akutte krisen har blitt en kronisk glemt krise.
Giverland og organiasjoner mister interessen og den humanitære hjelpen blir mindre, noe som forverrer levekårene til menneskene i leiren.
Mennesker som ikke har noe annet valg enn å være avhengig av humanitær hjelp for å overleve.
Den ekstremt usikre og ustabile situasjonen i hjemlandet gjør at mange frykter å reise tilbake, selv om mange ønsker å en dag reise hjem til et trygt land. Likevel er Somalia fremmed for de mange som enten er oppvokst eller er født i leiren. De har jo aldri vært eller bodd i Somalia.
Det har vært flere prosesser rundt hva som skal skje med de mange hundretusener av flyktningene som har bodd i leirene de siste tre tiårene.
Fremdeles er det ingen løsning i sikte. Verken mulighet for å reise tilbake til et trygt land, eller blir relokalisert i Kenya eller til andre land.
Det er viktig at vi forsetter å rette fokus mot flyktningene i Dadaab. Vi kan ikke la disse menneskene fortsette å leve under uverdige forhold uten nok mat, vann og helsehjelp.
Norge og andre giverland må sammen med andre aktører fortsette å jobbe for at deres grunnleggende behov blir ivaretatt. Det er behov for en politisk løsning for de hundretusenvis av menneskene som lever med den konstante uvisstheten om fremtiden.
Vårt arbeid i Dadaab-flyktningleir
Leger Uten Grenser har jobbet i Dadaab siden 1991. I dag har vi to helseposter og et sykehus i Dagahaley-leiren hvor det er plass til 100 innlagte pasienter. Dette innebærer et omfattende helsetilbud til både flyktninger og til lokalsamfunnet gjennom grunnleggende og sekundærhelsehjelp.
I 2019 utførte Leger Uten Grenser 210.000 pasientkonsultasjoner og hadde 10.000 pasienter innlagt på sykehuset vårt i Dagahaley-leiren. Vi assisterte også ved 2800 fødsler i løpet av året. Vi har også satt opp en isolasjonsavdeling opp på sykehuset for å respondere på covid-19-pandemien, og vil trappe opp denne responsen etter behov. Vi jobber også mye med helseinformasjonsarbeid i forbindelse med pandemien og følger utvklingen nøye.
