Ebola-utbruddet er det største i Den demokratiske republikken Kongo noensinne. Det er også historiens nest største etter katastrofen i Vest-Afrika i 2014-2016, hvor viruset tok livet av over 11.300 mennesker.
Siden utbruddet ble erklært i Mangina i Nord-Kivu i DR Kongo 1. august 2018, har minst 3470 personer blitt smittet og 2287 har mistet livet.
Utbruddet har pågått nordøst i DR Kongo, et område som er preget av ustabilitet, vold og konflikt.
Den usikre sikkerhetssituasjonen, og krevende terreng, gjør at flere områder er vanskelig å nå.
Under denne ebola-responsen var nye behandlingsmetoder og vaksine tilgjengelig. Likevel lå dødeligheten på 60-70 prosent gjennom hele perioden. Det er høyere enn under det store ebola-utbruddet i Vest-Afrika.
Leger Uten Grenser er lettet over at utbruddet ble erklært over av Verdens helseorganisasjon 25. juni i 2020.
Samtidig er vi også nødt til å sette spørsmålstegn ved hvorfor det tok så lang tid å stanse og hvorfor dødeligheten var så høy når man hadde vaksine og nye medisiner tilgjengelig.
HVA ER VIKTIG UNDER ET EBOLAUTBRUDD?
Helseinformasjonsarbeid
Helseinformasjonsarbeid er avgjørende for å hindre videre smitte. Dette arbeidet gjøres ofte i samarbeid med lokale ledere, eller andre i lokalsamfunnet som har tillitt og påvirkningskraft. Arbeidet innebærer å fortelle om hva ebola-viruset er, hvordan det smitter, og ikke minst hvor man kan oppsøke helsehjelp. Det gjør også at publikum kan stille spørsmål og få svar på det de lurer på. Helseinformasjonsarbeid er svært viktig for å opplyse om sykdommen, men også for å skape tillitt i lokalbefolkningen. Her fra et helseinformasjonsmøte i Beni i august 2019.
Bygge tillitt i lokalbefolkningen
Tillitt i lokalsamfunnet er helt sentralt for å kunne respondere godt på et sykdomsutbrudd. Det innebærer også at man støtter opp lokalt helsevesen med å bekjempe andre sykdommer enn selve ebola. Her fra et helsesenter Leger Uten Grenser støttet i Beni med helsearbeidere og hvor vi donerte medisiner og utstyr. Vi støttet også lokale helseklinikker og helsesentre i å styrke infeksjonskontrollen og delte medisinske protokoller. Vi desinfiserte klinikker og helsesentre etter at bekreftede, eller mistenkte, ebola-pasienter hadde vært innom.
Beskytte helsearbeidere
Helsearbeidere står på frontlinjen når det gjelder risiko for å bli smittet av ebola fordi de er i nær kontakt med syke pasienter. Under det siste ebola-utbruddet i Vest-Afrika i 2014-2016 mistet de tre landene svært mange helsearbeidere til ebola. Det er derfor svært viktig at helsearbeidere har nok kunnskap om viruset og tilgang til riktig beskyttelsesutstyr. Under dette utbruddet hadde man for første gang også tilgang på vaksine, og vi vaksinerte tusenvis av helsearbeidere under dette utbruddet.
Dekontaminering
Dekontaminering er helt sentralt for å få kontroll på et ebola-utbrudd. Viruset smitter gjennom kroppsvæske og derfor må viruset fjernes helt fra alt pasienten har vært i kontakt med. Det innebærer også desinfisering av helsearbeideres beskyttelsesutstyr slik som du ser på bildet. Det er også svært viktig at ebola-pasientene som mister livet blir begravet på en sikker måte for å unngå smitte videre. Kroppen blir desinfisert med klor, lagt i en likpose og gravd to meter ned i jorden og helst gravlagt på et eget område.
Smittesporing og vaksinering
Noe av det viktigste man gjør under et ebola-utbrudd er å få oversikt over hvem de syke ebola-pasientene har vært i kontakt med – og hvor de har vært. Slik kan man spore smitten og dermed også potensielle mennesker som har vært eksponert for viruset. Dette arbeidet er omfattende og krevende. Under dette utbruddet har WHO og andre aktører også vaksinert 300.000 mennesker – veldig mange gjennom såkalt ringvaksinasjon. Det betyr at man i tillegg til å vaksinere helsearbeidere også vaksinerer mennesker som har vært i kontakt med ebola-syke pasienter. Vaksine mot ebola er et medisinsk gjennombrudd og har vært helt avgjørende under dette utbruddet
Behandling og oppfølging
Det er ikke bare vaksinering som har bidratt til at man under dette utbruddet var bedre rustet enn under det forrige store ebola-utbruddet i Vest-Afrika. Under utbruddet i DR Kongo har man forsøkt nye medisiner. De nye medisinene virker lovende, selv om det så langt mangler tilstrekkelig, vitenskapelig bevist effekt. Leger Uten Grenser har jobbet med kliniske tester, slik at det forhåpentligvis kan bekreftes at medisinene fungerer på ebola-pasienter. I tillegg til å behandle pasienter er det svært viktig at man sørger for god omsorg. Ebola-pasienter må være strengt isolert over lengre tid og derfor er den eneste kontakten ofte med helsearbeidere. Her ser du ebola-ekspert Luis Encinas som holder den da syv år gamle ebola-pasienten vår på innsiden av et ebola-senter vi støttet i Butembo i 2018.
Tilgang til vanlig helsehjelp
Det er ofte slik at responsen på store sykdomsutbrudd går utover vanlig helsehjelp. I DR Kongo truer svært mange andre livsfarlige sykdommer befolkningen. I skyggen av ebola har landet også vært rammet av verdens største pågående meslingutbrudd. Da korona i tillegg brøt ut i landet, så vi at blant annet vaksinasjonskampanjer ble stanset og utsatt. I likhet med korona kan frykten for ebola også gjøre at folk ikke tør å oppsøke helsehjelp. De livsfarlige konsekvensene av at mennesker ikke har tilgang til vanlig helsehjelp kan ta flere liv enn selve viruset. Under ebola-utbruddet i Vest-Afrika ble tusenvis av barn ikke vaksinert, mødredødeligheten gikk opp og helsevesenet kollapset.
Hvordan spredde ebola seg?
Ebolaviruset ble først bekreftet i Mangina, en liten by i nærheten av byen Beni i Nord-Kivu-provinsen. Deretter spredte viruset seg til andre steder i Nord-Kivu og inn i naboprovinsene Ituri og senere inn i Sør-Kivu.
Alle provinsene befinner seg i Øst- Kongo, et område som har vært preget av vold og konflikt i flere tiår. Det er mange væpnede grupper som kjemper om makt, og alt for ofte blir landsbyer utsatt for angrep.
Flere av Leger Uten Grensers ebolaklinikker ble også utsatt for angrep under utbruddet, noe som betyr at vi måtte midtertidig stanse arbeidet vårt på de klinikkene som ble rammet. Sikkerhetssituasjonen i Øst-Kongo gjør det ekstra utfordrende å skulle bekjempe sykdomssutbrudd.
I løpet av de første åtte månedene gikk tilfellene gradvis oppover, men så i april 2019 økte det dramatisk på tre måneder. Antall bekreftede smittete hadde doblet seg på bare tre måneder.
Når kunne utbruddet erklæres over?
I juli 2019 ble også det første tilfellet av ebola oppdaget i millionbyen Goma, hvor det til sammen var fire personer som fikk ebola.
Det gjorde at Verdens helseorganisasjon erklærte utbruddet som en internasjonal folkehelsekrise.
Fire ebola-tilfeller ble også oppdaget i nabolandet Uganda i juni 2019, men heldigvis spredde ikke viruset seg videre i landet.
Epidemien roet seg noe de siste månedene av 2019, men mot slutten av året og starten av 2020 økte det igjen.
To ganger skulle utbruddet erklæres over, men like før dukket det opp nye tilfeller.
Det var derfor en enorm lettelse at det største ebolautbruddet i DR Kongos historie endelig kunne erklæres over 26. juni 2020.
På tross av at dette ebolautbruddet ble erklært over dukket det opp nye tilfeller i Équateur-provinsen i juni, men så langt er dette utbruddet lite og befinner seg i en roligere del av landet.
Hvorfor var dødeligheten så høy?
Ebolautbruddet i DR Kongo er landets største, men sammenlignet med det katastrofale utbruddet i Vest-Afrika i 2014-2016 mye mindre.
Da Sierra Leone, Guinea og Liberia ble rammet av ebola hadde landene 28.000 tilfeller og minst 11.300 mistet livet på to år. Tilfellene under utbruddet i DR Kongo har vært langt lavere, men dødeligheten har vært høyere.
Dette på tross av at man under det siste utbruddet både har hatt vaksine og nye medisiner under utvkling tilgjengelig. Det var ikke tilfelle under det dødelige ebola-utbruddet i Vest-Afrika.
Det er derfor viktig at responsen fra alle aktører blir evaulert nøye, slik at vi kan ta lærdom til et potensielt fremtidig utbrudd.
Hva kan vi lære av feilene som ble begått?
Aktørene som har bidratt i ebolaresponsen i DR Kongo, inkludert Leger Uten Grenser, Verdens helseorganiasjon (WHO), lokale myndigheter, FN-ledelsen, giverland og internasjonale frivillige organisasjoner, hadde i starten en for snever, «ebolasentrisk», tilnærming til arbeidet.
Fokuset på å stanse ebola gikk på bekostning av arbeidet med andre livsfarlige sykdommer.
En annen årsak til mistilliten er tilstedeværelsen av sikkerhetsstyrker rundt ebolaresponsen. WHO var tydelige på at at det var behov for væpnede styrker for å beskytte pasienter og helsearbeidere. Vi har kritisert denne strategien som vi mener førte til distansering og mistillit i befolkningen.
Vaksinasjonsarbeidet gikk også alt for langsomt på grunn av dårlig koordinasjon av WHO.
Ebolavaksinen har vist seg å være trygg og effektiv, men restriksjoner for både antall doser i felt og strenge kriterier for hvem som skulle få vaksinen gjorde arbeidet vanskelig.
Leger Uten Grenser etterlyste i 2019 at det måtte på plass en uavhengig internasjonal koordineringskomité som kunne gjøre dette arbeidet mer effektivt.
Utbruddet pågikk i en aktiv konfliktsone, noe som har gjort det vanskeligere å respondere effektivt. Noen av Leger Uten Grensers ebolaklinikker ble utsatt for angrep, noe som førte til at vi midlertidig måtte stenge ned to klinikker.
Etter hvert som utbruddet utviklet seg, utvidet Leger Uten Grenser responsen i området.
Vi begynte å gi grunnleggende helsehjelp på lokale helsesentre og sykehus i hele regionen. Vi støttet også massevaksinasjonskampanjer for å bekjempe meslingepidemien, som fortsatt herjer i landet.
Endringene bidro til å gi flere helsehjelp og mer tillit i befolkningen.
Det er nå avgjørende at de involverte aktørene lærer av feilene som har blitt begått. Det innebærer også å lytte til befolkningens behov og samarbeide tett med lokalsamfunnet.