I et land med om lag like mange innbyggere som Norge, er over én tredjedel fullstendig avhengige av nødhjelp.

Helsevesenet er nærmest ikke-eksisterende, forventet levealder er 57 år og utenfor hovedstaden har statsapparatet lite kontroll.

Sikkerhetssituasjonen preget av vold og usikkerhet, gjør at mange lever uten tilgang til helsehjelp overhodet.

Den sentralafrikanske republikk: En vedvarende glemt krise

Midt på det afrikanske kontinent ligger Den sentralafrikanske republikk. Et land med om lag like mange innbyggere som Norge, men hvor over én tredjedel er fullstendig avhengige av nødhjelp.

Landet er ressursrikt, og i areal er landet dobbelt så stort som Norge. Utenfor Bangui, hovedstaden, har imidlertid statsapparatet svært begrenset kontroll. Til tross for ressursrikdommen er landet et av verdens fattigste, og utviklingen hemmes av konflikt, dårlig infrastruktur og ulovlig ressursutvinning. Over 70 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom.

En historie preget av vold

Den sentralafrikanske republikks historie er preget av vold og statskupp. Den siste borgerkrigen brøt ut i 2012 og pågår fremdeles utenfor Bangui. Krigen er preget av vold mellom religiøse grupper og porøse grenser mot nabolandene, og har ført til en av verdens mest prekære humanitære kriser.

Kamper mellom regjeringen og væpnede grupper har ført til vold mot hele lokalsamfunn, og tusenvis er blitt drept eller skadet. Millioner er blitt internt fordrevet etter årevis med en blodig – men neglisjert – konflikt. Innen september 2025 var nesten 450.000 internt fordrevne i landet, mens over 600.000 hadde flyktet ut av landet.

Selv om det har vært en liten nedgang i sammenstøt mellom regjeringsstyrkene og væpnede grupper, har volden fortsatt uforminsket i noen regioner. 

Helsevesenet er nærmest ikke-eksisterende, og forventet levealder er 57 år. Det er knapt noe land i verden hvor det er like vanskelig å få helsehjelp. Til tross for dette finansierer verdenssamfunnet bare rundt 36 prosent av behovet.

I Den sentralafrikanske republikk behandler vi blant annet gravide og nyfødte, ofre etter seksualisert vold og mennesker som lever med hiv.

Millioner av mennesker uten tilgang på helsehjelp

Befolkningen i Den sentralafrikanske republikk har levd med vold, konflikt og vedvarende helsekrise.  

Mange dør av sykdommer som enkelt kunne ha vært forebygget eller behandlet. Det er stor mangel på leger, sykepleiere, sykehus, medisiner og utstyr. Selv der hvor helsehjelp er tilgjengelig, dør mange fordi de ikke har råd til behandling. 

Ifølge en rapport fra Verdens helseorganisasjon (WHO) og landets helsemyndigheter er mindre enn halvparten av landets sykehus og helsesentre i normal drift. Forholdstallet mellom leger og innbyggere er kun 0,6 leger per 10.000 innbyggere. Til sammenligning har Norge over 50 leger per 10.000 innbyggere.

Honorine Dilyo, mor til 10 barn, hvorav fire er døde, har aldri født på et sykehus på grunn av språkbarrierer og pengemangel.

Lav forventet levealder for både voksne og spedbarn

Landets lave forventede levealder er ikke kun en konsekvens av tidlig død for voksne, men også stor risiko knyttet til svangerskap. Gravide dør som følge av mangel på gynekologer, og barnedødeligheten er blant de høyeste i verden. 

Lange og farlige reiseveier til nærmeste sykehus, gjør at mange dør av sykdommer som enkelt kunne ha blitt behandlet om man nådde frem i tide. 

Den sentralafrikanske republikk har høy forekomst av hiv, og sykdommen er blant de ledende dødsårsakene for voksne.

To millioner i alvorlig matusikkerhet

Underernæring er også et stort helseproblem i landet, både for voksne og barn. Nesten 300.000 barn under fem år og mer enn 140.000 ammende kvinner er så underernærte at de trenger behandling, ifølge FN. Mellom september 2025 og mars 2026 sto nesten to millioner mennesker i fare for alvorlig matusikkerhet.

Tilgang til og gjennomføring av vaksinasjonsprogrammer er svært begrenset, og hundretusenvis av barn er enten undervaksinert eller ikke vaksinert i det hele tatt, ifølge WHO. Dette bidrar til spredning av sykdommer som meslinger, polio og difteri. I løpet av 2025 har over 14.000 barn blitt vaksinert, og arbeidet med å forebygge barnesykdommer og redusere barnedødeligheten i landet fortsetter.

Vi gjennomfører hundretusenvis av pasientkonsultasjoner i hele landet, og gir mer enn titusenvis av hiv-pasienter antiretroviral behandling, men dette dekker kun en brøkdel av behovet.

Lange og farlige reiseveier til nærmeste sykehus, gjør at mange dør av sykdommer som enkelt kunne ha blitt behandlet om man nådde frem i tide.

Underernæring er et stort helseproblem i landet, for både voksne og barn.

Tilgang til og gjennomføring av vaksinasjonsprogrammer er svært begrenset, og hundretusenvis av barn er enten undervaksinert eller ikke vaksinert i det hele tatt. 

Seksualisert vold: – Etterpå tenkte jeg på å ta mitt eget liv

I Den sentralafrikanske republikk har seksuell vold utviklet seg til et folkehelseproblem de siste ti årene, der kvinner og barn er de mest berørte. Tusenvis av kvinner og barn, men også menn, utsettes for overgrep. Ofrene trenger rask medisinsk og psykologisk hjelp, men altfor mange får aldri tilgang til den sårt nødvendige helsehjelpen. 

Det finnes ingen statistikk som gir et fullstendig bilde av omfanget av seksualisert vold i landet, mørketallene er enorme og mange søker aldri hjelp.

Magali* ble smittet av hiv etter å ha blitt voldtatt av soldater. Tyve år senere lever hun fremdeles som følge av antiretroviral behandling.  

_{*navn anonymisert av hensyn til pasient.}

Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser

Kritisk tidsvindu for nødhjelp

Etter seksuelle overgrep er det kritisk å få medisinsk hjelp så raskt som mulig: for å hindre hiv, andre seksuelt overførbare sykdommer og uønsket graviditet, må behandlingen posteksponeringsprofylakse (PEP) påbegynnes innen 72 timer.  

I gjennomsnitt behandlet vi elleve overgrepsofre hver dag i løpet av fem år i landet. I perioden 2018-2022 behandlet våre team 19 500 ofre, hvorav mer enn én tredjedel var barn. 95 prosent av ofrene var kvinner, hvilket betyr at nesten 1 000 var menn.  

Selv om tilgangen til medisinsk og psykologisk hjelp er blitt noe bedre, er tiltakene fortsatt utilstrekkelig sett i forhold til behovene. 

I den samme femårsanalysen fant vi at omtrent 20 prosent av overgriperne var bevæpnet, mens flertallet, om lag 70 prosent, var personer som offeret kjente godt.

Charlotte*

Da moren hennes døde, bodde Charlotte hos tanten og onkelen sin. Faren hennes nektet å ha noen form for kontakt. I sorgprosessen etter morens bortgang ble Charlottes liv ytterligere ødelagt da hun ble voldtatt av onkelen. 

Tiden etter overgrepet var preget av at hun følte seg alene og desperat. Tanten nektet å tro henne, og det førte ingen vei å gå til politiet. Etter å ha snakket med en kusine bestemte hun seg for å søke hjelp. 

Sårbar, både fysisk og psykisk, oppsøkte hun hjelp ved støttesenteret for overlevende etter seksuell vold, Tongolo. Tongolo betyr «stjerne» på det lokale språket og symboliserer «håp».  

Charlotte er en av mange overlevende etter seksuell vold som siden 2017 har mottatt medisinsk, psykologisk og psykososial behandling gjennom Tongolo-prosjektet i Bangui. Selv om historien hennes er grusom, er den langt fra unik.

_{*navn anonymisert av hensyn til pasient.}

Var selv et offer – jobber nå for å hjelpe andre i samme situasjon

Marie Laurence koordinerer et team av jordmødre ved Tongolo-senteret. Hun vet godt hvordan hun skal gå frem, fordi hun selv har opplevd det samme i hjemlandet sitt, Elfenbenskysten.

– Det skjedde meg også, og det å fortelle om det hjelper andre kvinner, forteller hun. 

Juan Carlos Tomasi/Leger Uten Grenser

Et av verdens farligste land for hjelpearbeidere

Den pågående borgerkrigen og humanitære krisen setter nesten årlig Den sentralafrikanske republikk på vår liste over glemte kriser. Sikkerhetssituasjonen gjør at FN regner landet som et av verdens farligste å være hjelpearbeider i. 

Mange humanitære organisasjoner har trukket seg ut av landet av sikkerhetshensyn. Også vi har flere ganger måttet stenge ned prosjekter midlertidig etter angrep. Konsekvensen er at enda færre får behandling. 

Helseutfordringene er enorme, og fattigdom, vold og usikkerhet gjør at store deler av befolkningen lever uten tilgang til grunnleggende helsehjelp.  

Konsekvensene er størst for de mest sårbare: barn, gravide, og dem som lever i avsidesliggende områder.

Uten forbedring i tilgang til helsehjelp, vil Den sentralafrikanske republikks lave levealder, høye barnedødelighet og store sykdomsbyrde fortsette å prege hverdagen til millioner av mennesker.