Her, mellom Kenya og Somalia, har hundretusener av flyktninger levd utenfor medias søkelys i 30 år.

De aller fleste har flyktet fra krig og konflikt i Somalia, men mange er også født her og kjenner ikke til noe annet enn livet i leiren.

Mange frykter at de om ett år vil bli tvunget tilbake til Somalia, landet de fleste flyktet fra. Nå er de livredde for hva som venter dem.

Dadaab: Å stenge leiren kan skape en ny humanitær krise

– Jeg og datteren min på 12 år ble torturert og voldtatt. Etter en måned da helsen vår ble kraftig svekket, ble vi løslatt. Vi greide å flykte tilbake til Dadaab. Jeg drar hvor enn de ber meg om å reise, bare ikke tilbake til Somalia, forteller *Halima (33).

De aller fleste menneskene i Dadaab-flyktningleirkompleks, som består av tre leirer, er fra Somalia. Neste år skal leiren stenges ned, men det har ikke blitt lagt frem noen konkret plan om fremtiden til de som bor i Dadaab.

Halima (ikke hennes egentlige navn) flyktet sammen med familien sin fra vold og konflikt i Somalia i 2008. De tok seg over grensen nord i Kenya og bosatte seg i Dagahaley-leiren i Dadaab.

Mannen hennes dro etter hvert tilbake til Somalia fordi han ønsket å gjøre alt klart for familien - når de en dag skulle vende tilbake. Etter noen år fikk Halima beskjed om at mannen hennes var kidnappet, og hun reiste tilbake til hjemlandet.

Etter bare én dag i Somalia ble hun bortført sammen med sine fem barn av Al Shabaab. Hun og barna ble torturert og voldtatt i én måned, men greide til slutt å flykte tilbake til Dadaab.

Etter den traumatiske hendelsen utviklet Halima posttraumatisk
stresslidelse og får behandling på Leger Uten Grensers sykehus i Dagahaley-leiren. Datteren får også psykososial støtte for å håndtere traumene.

– Datteren min har aldri kommet over det som skjedde, og det påvirker dagliglivet hennes – også skolegangen, forteller moren.


Purple, Sleeve

– Jeg forsøker å tenke på de positive tingene, og jeg prøver å ikke dvele for mye med utfordringene i livet mitt, forteller Halima. Foto: Paul Odongo

Halima forteller at livet i leiren er vanskelig. Mange har hørt om det som skjedde med henne i Somalia. Noen kaller henne prostituert og kaster fornærmelser etter barna hennes. Hun bytter hus annenhver måned.

Likevel forteller hun at livet må gå videre, og at hun må sørge for seg og familien sin. Hun jobber frivillig for en organisasjon som driver helseopplysning om voldtekt, tortur og ekteskap inngått i ung alder. Halima er også kjent for å være en god kokk, noe som gir litt ekstra inntekt.  


Nå frykter hun for livene til seg og barna, etter at FNs høykommissær for flyktninger og Kenya annonserte tidligere i år at de skal stenge ned leirene neste sommer. Hun er ikke den eneste.



– Jeg vet ingenting om Somalia, jeg er født i Dadaab og kjenner bare til livet i Dagahaley-leiren, forteller Idilo Boro Amiin (20).

– Jeg hadde håp om et bedre land med bedre sikkerhet og bedre tjenester, forteller Ahmed (64). Han reiste frivillig tilbake til Somalia gjennom FN i 2018, men returnerte tilbake til Dadaab etter bare to måneder.

– Hvis flyktningene reiser må vi også dra, for uten dem kan vi ikke overleve, forteller Mohamed Noor Mohamed (54) en kenyansk lokalsamfunnsleder i Dagahaley.

Hvorfor flyktet så mange fra Somalia?

Dadaab ble opprettet etter at tusenvis av mennesker fra Somalia flykter over grensen til Kenya for tretti år siden. Borgerkrigen i Somalia startet i 1991 og endret sikkerhetssituasjonen dramatisk i provinsen nordøst i landet. Den sittende presidenten ble i starten av året tvunget til å gi fra seg makten.

Det var deretter harde kamper mellom rivaliserende grupper om å overta makten. Regjeringen kollapset, uten at noen formell ledelse tok over. Leger Uten Grenser startet å jobbe i Somalia i 1979, men usikkerhet i landet har gjort at vi har måttet trekke oss ut flere ganger.


Mellom 1991 og 1993 ble Somalia rammet av en sultkatastrofe. Dette på toppen av den blodige borgerkrigen. Rundt 300.000 mennesker flyktet mot grensen til Kenya i denne perioden.


De fleste flyktet milevis til fots og inn mot den øde savannen nordøst i Kenya. I 1993 bodde det rundt 200.000 flyktninger i flyktningleirer i Dadaab. Leger Uten Grenser advarte om desperat mangel på mat og helsehjelp til flykningene. Vi startet arbeidet vårt med å gi helshjelp i Dadaab kort tid etter at flyktningleirene ble opprettet, og vi har siden aldri dratt derfra.



Woody plant, Cloud, Sky, World, Wood, Trunk, Black-and-white, Arecales, Landscape

Dadaab flyktningleir i 2001. Svært mange flyktet til Kenya fra Somalia i denne perioden. Foto: Andrea Vallerani

Hva er planen for å stenge Dadaab nå?
Kenyanske myndigheter har flere ganger truet med å stenge leiren. I April 2021 presenterte FNs høykommissær for flyktninger et utkast for å stenge leirene, men en endelig plan vil først bli presentert senere i år. Det gjør at flyktningene har liten tid til å forberede seg på hva som vil skje videre. Nå forteller flyktningene Leger Uten Grenser at de kun ser to muligheter: å bli relokalisert i et tredjeland eller bli i Kenya.

Ti år etter pågikk fremdeles krigen i Somalia, som hadde ført til enorme lidelser for sivilbefolkningen. Mange ble utsatt for vold, tvunget på flukt, sultet og det var store helsebehov som ikke ble dekket.

I 2001 behandlet Leger Uten Grenser - bare på ett sykehus - rundt 500 mennesker for krigsskader hver måned. Landet ble regelmessig rammet av sykdomsutbrudd og det var kronisk matmangel. Rundt to millioner mennesker ble tvunget på flukt i eget land, og 440.000 flyktet til nabolandene. Mange flyktet til Kenya og ble boende i Dadaab.

I 2009 besto Dadaab-komplekset av tre leirer: Dagahaley, Ifo og Hagadera. Rundt 5000 mennesker ankom leiren hver måned og den huset til sammen rundt 290.000 mennesker. Det var tre ganger så mange som leirene hadde kapasitet til. Altfor mange manglet et ordentlig sted å bo og tilgang på nok rent vann og toaletter. Leger Uten Grenser utførte rundt 150 pasientkonsultasjoner daglig, vaksinerte og behandlet barn mot underernæring.


I april dette året så teamene våre i Somalia kritisk høye nivåer av akutt underernæring, samtidig som matrasjonene ble mindre. Situasjonen var alvorlig, og flere og flere flyktninger ankom leirene


Baseball cap, Cloud, Sky, Shirt, Hat, Gesture, T-shirt

En sikkerhetsvakt prøver å roe ned hundrevis av mennesker som desperat forsøker å reise til en mindre overfylt leir i Dadaab i 2009. Foto: Spencer Platt/Getty Images

Myndighetene truet med å stenge leiren også i 2016
I 2016 var Dadaab verdens største flyktningleir. I begynnelsen av mai dette året varslet kenyanske myndigheter at de ville stenge flyktningeleiren. Rundt 277.000 mennesker sto nok en gang i fare for å bli tvunget på flukt, uten noe annet alternativ enn å returnere tilbake i Somalia. Det var noe de aller færreste av de Leger Uten Grenser snakket med ønsket. Vi fordømte at leiren skulle stenges fordi det ikke var noen trygge steder for flyktningene å dra. Stengingen av leiren ble utsatt flere ganger. Året etter bestemte høyesterett i Kenya at stengingen av leiren var i strid mot grunnloven og landets internasjonale obligasjoner. Nå i 2021 henger trusselen nok en gang over befolkningen i Dadab.

Det er heller ikke bare usikkerheten mange frykter hvis de må forlate leiren.

Rund femti mennesker trenger kontinuerlig behandling mot diabetes i Dagahaley-leiren, og ytterligere 300 blir behandlet mot sykdommer som hiv/aids, tuberkulose, kreft og andre nevrologiske sykdommer.

Habiba Dahir Issack (10) viser frem kjølebagen hun har laget for å holde insulinen sin kald. Hun har lært av Leger Uten Grenser å sjekke blodsukker og sette insulin på egen hånd.

Retur tilbake til Daabab

I desember 2014 opprettet FN sammen med kenyanske og somaliske myndigheter en "frivillig retur-avtale" for de flyktningene i Dadaab som ønsket å reise tilbake til Somalia.

Mange titalls tusen somaliere benyttet seg av returavtalen og reiste til Somalia i løpet av årene. Mange skulle vende tilbake til Dadaab.




Mohamed benyttet seg av FNs returavtale, og dro tilbake til Somalia med familien i 2016.

Søsteren Hawa forteller at broren aldri ble den samme, etter at han kom tilbake til Dadaab fra Somalia.

Arrestert, slått og etterlatt i skogen

– FN tok oss til grensen og etterlot oss der. Vi tok deretter privatbil fra Liboi. På veien ble jeg tatt av Al Shabaab, men de lot konen og barna mine gå. Så ba de meg gi dem 100 amerikanske dollar, som om de visste at jeg nettopp hadde fått penger, fortalte Mohamed.

Mohamed ble løslatt to dager senere og kunne møte familien sin i Mogadishu. I løpet av fire år gikk butikken hans bra, og han kjøpte sitt eget hus.

Men, i 2020, startet de virkelige problemene. Det startet med at han ble arrestert av somaliske myndigheter. Han fortalte at han ble fengslet i en uke uten grunn. Familien betalte han ut, men fire dager etter ble han arrestert nok en gang. Mens han var fengslet hadde væpnede menn begynt å skyte mot huset hans og plyndret butikken hans.

– Jeg ble løslatt noen dager etterpå. Jeg hadde ingenting annet igjen enn familien min. Jeg ble deprimert, men var takknemlig for at familien min var trygg, forteller han.

Noen uker etter kom væpnede menn tilbake. De tok bind foran øynene hans og dro han ut av huset. I etterkant ble Mohamed fortalt at de så kastet ut familien hans, og ødela huset med en bulldozer.

– Verken jeg eller familien min visste hvor jeg ble tatt med. De banket meg opp og holdt meg som gissel i ti dager, for deretter å etterlate meg døende i skogen. Jeg våknet opp på et sykehus i Kismayu, etter at noen hadde funnet meg.

Slektningene av Mohamed fikk høre om det som hadde skjedd, og søstrene hans organiserte det slik at han og familien fikk reist tilbake til Dadaab.   

– Da de returnerte tilbake fra Somalia tok jeg dem inn i den lille jordhytten min i leiren. Men etter kort tid begynte han å krangle med familien min. Jeg fikk leid et annet hus til han, men der begynte han også bare å krangle med naboene sine – som ville ha han vekk, forteller søsteren Hawa (35).   

Mohamed sliter med å takle det han har opplevd, og holder seg våken hver natt i frykt. Søsteren forteller at det som skjedde med broren i Somalia har ødelagt han. Han er borte.

Mohamed får behandling for posttraumatisk stresslidelse av Leger Uten Grenser.  Han forteller at han aldri skal sette sin fot tilbake i Somalia. Søsteren Hawa som har bodd i leiren siden hun var ti år, sier også at ingen kan ta henne tilbake med mindre de tvinger henne. Hun har født ti barn i leiren.


Mohamed Noor Mohamed er en av de lokale lederne i vertsamfunnet i Dadaab. Han forstår ikke hvorfor myndighetene vil tvangsreturnere flyktningene tilbake til Somalia.

– Hvis flyktningene reiser, må vi også dra, for uten dem kan vi ikke overleve.

– Vi har bodd sammen med flyktningene i 30 år. Da de første begynte å komme hit oppsto det mange problemer, fordi vi ikke kjente dem. Området hadde mye skog, og vi hadde mange dyr. Den største utfordringen var å finne vann.

Avskogingen og tørken kom først da flyktningebefolkningen vokste. Mohamed forteller at lokalsamfunnet først var drevet av husdyrhold, basert på gjeting, men at de etter hvert måtte endre taktikk. Han forteller at FN har plantet trær, men dette er trær som ikke er bra for dyr. Han er likevel fornøyd med alle tjenestene som har kommet til lokalsamfunnet som følge av flyktningleirene.


– Befolkningen da var ganske liten, nå er den ganske stor. Vi setter pris på at det nå er markeder og andre fasiliteter tilgjengelig. Nå er det som en by. Alle forstår hverandre, og derfor har vi heller ingen problemer med hverandre, sier han.

Vi forstår ikke hvorfor myndighetene i landet vårt har et problem med flyktningene, for oss er alt bra. Vi driver forretninger med hverandre og mange gifter seg også med hverandre. Vi går på skole i leiren, og vi har et godt forhold til disse menneskene. Et menneske som er født her som flyktning da leiren ble etablert, er i dag 30 år. Vi oppfordrer regjeringen til å ikke tvinge disse menneskene tilbake til Somalia, som fortsatt ikke er trygt.

Hvis flyktningene forlater Dadaab vil stedet bli til en skog. Vi må også forlate området, fordi vi kan ikke overleve uten tilgang til vann og andre tjenester vi nå har nytte av.

– Flyktningene har blitt godt mottatt i 30 år, og det vil ikke ta seg godt ut om vi nå skal tvinge dem ut. Retur bør være frivillig, og ikke under tvang, avslutter Mohamed.


Social group, Hand, Arm, Human, Sharing, Interaction, Community

Hva må gjøres

Mangelen på vilje til å hjelpe og løse situasjonen i Dadaab har ført til at den 30 år gamle flyktningleiren har blitt en kronisk glemt krise.

Flyktningene lever allerede under vanskelig forhold, hvor tilgang på humanitær hjelp og grunnleggende tjenester har blitt dårligere de siste årene.

Mennesker som ikke har noe annet valg enn å være avhengig av humanitær hjelp for å overleve.

En konkret plan er heller ikke lagt frem for hva som skal skje med de 200.000 menneskene om leiren blir stengt. Den ekstremt usikre og ustabile situasjonen i Somalia gjør at mange frykter for livet sitt hvis de må reise tilbake - selv om mange ønsker en dag å reise tilbake til et trygt land. Mange i leiren har heller aldri vært eller bodd i Somalia.

Norge og andre giverland må sammen med andre aktører fortsette å jobbe for at menneskene i leirens grunnleggende behov blir ivaretatt. Det er behov for en politisk og trygg løsning for de 200.000 menneskene som lever med den konstante uvissheten om fremtiden.




Hva gjør Leger Uten Grenser?
Leger Uten Grenser har jobbet i Dadaab siden 1991. I dag har vi to helseposter og et sykehus i Dagahaley-leiren hvor det er plass til 100 innlagte pasienter. Dette innebærer et omfattende helsetilbud til både flyktninger og til lokalsamfunnet gjennom grunnleggende og sekundærhelsehjelp. Vi bidrar også i covid-19-responsen. I 2019 utførte Leger Uten Grenser 210.000 pasientkonsultasjoner og hadde 10.000 pasienter innlagt på sykehuset vårt i Dagahaley-leiren. Vi assisterte også ved 2800 fødsler i løpet av året.
Automotive tire, Motor vehicle, Wheel, Car, Sky, Tent, Sunglasses, Cloud

– Hvis leirene stenges og det ikke finnes noen alternative løsninger for å sikre folks tilgang til helsehjelp, kan det bli katastrofalt. For de som velger å reise tilbake til hjemlandene sine og som er avhengige av medisiner, er det viktig at man finner løsninger på forhånd for hvordan de kan fortsette behandling, sier Jeroen Matthys, prosjektkoordinator for Leger Uten Grenser i Dadaab.