Her har hundretusener av flyktninger levd i over 30 år.

De aller fleste har flyktet fra krig og konflikt i Somalia, men mange er også født her og kjenner ikke til noe annet
enn livet i leirene.

EN AV VERDENS ELDSTE OG STØRSTE FLYKTNINGLEIRER ER I KRONISK KRISE

I flyktningleirene som utgjør Dadaab-komplekset i Kenya lever langt over 300.000 mennesker, de fleste fra nabolandet Somalia, i en glemt krise som har vart i over 30 år. De økende behovene i leirene må prioriteres, samtidig må varige løsninger komme på plass.

Kapasiteten i flyktningeleirkomplekset i Dadaab nordøst i Kenya er sprengt. Siden 2020 har antallet nyankomne stadig økt på grunn av politisk ustabilitet og vold, samt manglende matsikkerhet og alvorlig tørke i Somalia. Bare i 2022 ankom 67.000 mennesker til området.

I leiren Daghaley, hvor Leger Uten Grenser har sykehus og helseposter, bor det nå 100.000 mennesker – dobbelt så mange som det er kapasitet til. Situasjonen er like prekær i de andre leirene i Dadaab-komplekset, Ifo og Hagadera.

Mange ser seg nødt til å slå seg til ro utenfor leirene grunnet plassmangel. Nylig ble leiren IFO2 gjenåpnet etter å ha vært stengt siden 2018.

Det trengs vann-, sanitær- og hygienetiltak for å sikre en minimumsstandard for de som lever i og rundt de fire leirene.Den voldsomme befolkningsøkningen har ført til stort press på både drikkevann og latriner (enkle toaletter).

Nær halvparten av menneskene som bor her, har ikke engang tilgang på latriner.

Det ligger derfor avføring i og rundt leirene, noe som igjen øker risikoen for sykdomsutbrudd. I tillegg har kraftig nedbør ført til flomtilstander, og veiene i leirene er tidvis ikke farbare hverken til fots eller i bil.

Hand, Arm, Shirt, Yellow, Tree, Leisure, T-shirt

Lul Ayub Musa får en dose drikkevaksine mot kolera fra Leger Uten Grensers ansatte Jeremiah Mbithi. Foto: Leger Uten Grenser

Verste kolerautbrudd på fem år

Leirene har nettopp vært igjennom et ni måneder langt kolerautbrudd, direkte knyttet til mangelen på rent vann og toaletter. Leger Uten Grensers kolerabehandlingsenter tok imot og behandlet 1150 koleratilfeller før utbruddet kom under kontroll i juli.

Sammen med lokale helsemyndigheter andre humanitære organisasjoner har Leger Uten Grenser sørget for at 147.317 mennesker har fått første dose drikkevaksine mot kolera. Dette inkluderer både flyktninger og fastboende i lokalsamfunnet.

Med leirenes uakseptable vann- og sanitærforhold er det bare et tidsspørsmål før nye sykdomsutbrudd er et faktum. Utdelingen av såpe er mangelfull, og det finnes ikke et fungerende system for avfallshåndtering.

Leger Uten Grenser har bygget 150 latriner den siste tiden, og sørger for 50.000 liter rent vann hver dag til utkantsområdene. Der har vi også delt ut presenninger, matter og såpe til 1000 familier. Men dette er utilstrekkelige strakstiltak, og det trengs varige løsninger. Til tross for økende behov har humanitær nødhjelp til Dadaab bare minket de siste årene.

Hassan Maiyaki, som er ansvarlig for Leger Uten Grensers prosjekter i Kenya, frykter for konsekvensene.

– Den alvorlige situasjonen krever umiddelbar oppmerksomhet og handling, spesielt med tanke på vann, sanitær-forhold og hygiene. Vi har sett det verste kolerautbruddet på fem år, og risikoen for at andre epidemier bryter ut er høy.

Hvis dette skjer, vil den medisinske kapasiteten i leirene bli overbelastet og det kan få katastrofale konsekvenser, forklarer Maiyaki.

I tillegg til kolera har tilfellene av akutt, alvorlig underernæring hos barn også økt kraftig.

– Dersom vann-, sanitær- og hygienetiltakene ikke blir forbedret, er det kun snakk om tid før vi ser en ny epidemi som for eksempel hepatitt E bryte ut i leirene, sier Leger Uten Grensers medisinske koordinator Nitya Udayraj.

Denne artikkelen ble publisert 7. september 2023

Flyktningleirene i Dadaab er overfylte,
og mange må derfor bosette seg utenfor leirene.

Flere mennesker trenger kontinuerlig behandling mot diabetes i Dagahaley-leiren, og mange blir behandlet mot sykdommer som hiv/aids, tuberkulose, kreft og
andre nevrologiske sykdommer.

Habiba Dahir Issack (10) viser frem kjølebagen hun har laget for å holde insulinen sin kald. Hun har lært av Leger Uten Grenser å sjekke blodsukker og sette insulin på egen hånd.

Hvorfor flyktet så mange fra Somalia?

Dadaab ble opprettet etter at tusenvis av mennesker fra Somalia flykter over grensen til Kenya for 32 år siden. Borgerkrigen i Somalia startet i 1991 og endret sikkerhetssituasjonen dramatisk i provinsen nordøst i landet. Den sittende presidenten ble i starten av året tvunget til å gi fra seg makten.

Det var deretter harde kamper mellom rivaliserende grupper om å overta makten. Regjeringen kollapset, uten at noen formell ledelse tok over. Leger Uten Grenser startet å jobbe i Somalia i 1979, men usikkerhet i landet har gjort at vi har måttet trekke oss ut flere ganger.

Mellom 1991 og 1993 ble Somalia rammet av en sultkatastrofe, som kom på toppen av den blodige borgerkrigen. Rundt 300.000 mennesker flyktet mot grensen til Kenya i denne perioden.

De fleste flyktet milevis til fots og inn mot den øde savannen nordøst i Kenya. I 1993 bodde det rundt 200.000 flyktninger i flyktningleirene i Dadaab. Leger Uten Grenser advarte om desperat mangel på mat og helsehjelp til flykningene. Vi startet å gi helsehjelp i Dadaab kort tid etter at flyktningleirene ble opprettet, og vi har aldri dratt derfra.

Ti år etter pågikk fremdeles krigen i Somalia, som førte til enorme lidelser for sivilbefolkningen. Mange ble utsatt for vold, de ble tvunget på flukt, de sultet, og det var store helsebehov som ikke ble dekket.

I 2001 behandlet Leger Uten Grenser rundt 500 mennesker for krigsskader hver måned på ett av sykehusene. Landet ble regelmessig rammet av sykdomsutbrudd, og det var kronisk matmangel. Rundt to millioner mennesker ble tvunget på flukt i eget land, og 440.000 flyktet til nabolandene. Mange flyktet til Kenya og ble boende i Dadaab.

I 2009 besto Dadaab-komplekset av tre leirer: Dagahaley, Ifo og Hagadera. Rundt 5000 mennesker ankom leiren hver måned og den huset til sammen rundt 290.000 mennesker. Det var tre ganger så mange som leirene hadde kapasitet til. Altfor mange manglet et ordentlig sted å bo og tilgang på nok rent vann og toaletter. Leger Uten Grenser utførte rundt 150 pasientkonsultasjoner daglig, vaksinerte og behandlet barn mot underernæring.

I april 2009 så teamene våre i Somalia kritisk høye nivåer av akutt underernæring, samtidig som matrasjonene ble mindre. Situasjonen var alvorlig, og flere og flere flyktninger ankom leirene i Kenya.

Baseball cap, Cloud, Sky, Shirt, Hat, Gesture, T-shirt

En sikkerhetsvakt prøver å roe ned hundrevis av mennesker som desperat forsøker å reise til en mindre overfylt leir i Dadaab i 2009. Foto: Spencer Platt / Getty Images

Myndighetene truet med å stenge leiren i 2016 og 2021

I 2016 var Dadaab verdens største flyktningleir. I begynnelsen av mai dette året varslet kenyanske myndigheter at de ville stenge flyktningeleiren.

Rundt 277.000 mennesker sto nok en gang i fare for å bli tvunget på flukt, uten noe annet alternativ enn å returnere tilbake i Somalia.

Det var noe de aller færreste av de Leger Uten Grenser snakket med ønsket.

Vi fordømte at leiren skulle stenges fordi det ikke var noen trygge steder for flyktningene å dra. Stengingen av leiren ble utsatt flere ganger.

Året etter bestemte høyesterett i Kenya at stengingen av leiren var i strid mot grunnloven og landets internasjonale obligasjoner.

Også i 2021 hang trusselen om stenging over befolkningen i Dadab, men kenyanske myndigheter har skrinlagt disse planene.

Automotive mirror, Motor vehicle, Black-and-white

Dette bildet er tatt på vei mellom Buurene og Jowhaar i Somalia i oktober 2004. Da manglet om lag 70 prosent av befolkningen tilgang på helsetjenester. I dag strømmer fortsatt mennesker fra Somalia over grensen til Kenya. Leger Uten Grenser er også i dag til stede i Somalia, hvor vi behandler underernæring og håndterer utbrudd av meslinger og kolera. Foto: Pep Bonet / Noor

Retur til Daabab

I desember 2014 opprettet FN sammen med kenyanske og somaliske myndigheter en frivillig retur-avtale for de flyktningene i Dadaab som ønsket å reise tilbake til Somalia.

Mange titalls tusen somaliere benyttet seg av returavtalen og reiste til Somalia i løpet av årene. Mange av dem vendte deretter tilbake til Dadaab.

– Jeg hadde håp om et bedre land med bedre sikkerhet og bedre tjenester, forteller Ahmed (64). Han reiste frivillig tilbake til Somalia gjennom FN i 2018, men returnerte til Dadaab etter bare to måneder.

Mohamed benyttet seg av FNs returavtale, og dro tilbake til Somalia med familien i 2016.

Søsteren Hawa forteller at broren aldri ble den samme, etter at han kom tilbake til Dadaab fra Somalia.

Arrestert, slått og etterlatt i skogen

– FN tok oss til grensen og etterlot oss der. Vi tok deretter privatbil fra Liboi. På veien ble jeg tatt av Al Shabaab, men de lot konen og barna mine gå. Så ba de meg gi dem 100 amerikanske dollar, som om de visste at jeg nettopp hadde fått penger, fortalte Mohamed.

Mohamed ble løslatt to dager senere og kunne møte familien sin i Mogadishu. I løpet av fire år gikk butikken hans bra, og han kjøpte sitt eget hus.

Men, i 2020, startet de virkelige problemene. Det startet med at han ble arrestert av somaliske myndigheter. Han fortalte at han ble fengslet i en uke uten grunn. Familien betalte han ut, men fire dager etter ble han arrestert nok en gang. Mens han var fengslet hadde væpnede menn begynt å skyte mot huset hans og plyndret butikken hans.

– Jeg ble løslatt noen dager etterpå. Jeg hadde ingenting annet igjen enn familien min. Jeg ble deprimert, men var takknemlig for at familien min var trygg, forteller han.

Noen uker etter kom væpnede menn tilbake. De tok bind foran øynene hans og dro han ut av huset. I etterkant ble Mohamed fortalt at de så kastet ut familien hans, og ødela huset med en bulldozer

– Verken jeg eller familien min visste hvor jeg ble tatt med. De banket meg opp og holdt meg som gissel i ti dager, for deretter å etterlate meg døende i skogen. Jeg våknet opp på et sykehus i Kismayu, etter at noen hadde funnet meg.

Slektningene av Mohamed fikk høre om det som hadde skjedd, og søstrene hans organiserte det slik at han og familien fikk reist tilbake til Dadaab.

– Da de returnerte tilbake fra Somalia tok jeg dem inn i den lille jordhytten min i leiren. Men etter kort tid begynte han å krangle med familien min. Jeg fikk leid et annet hus til han, men der begynte han også bare å krangle med naboene sine – som ville ha han vekk, forteller søsteren Hawa (35).

Mohamed sliter med å takle det han har opplevd, og holder seg våken hver natt i frykt. Søsteren forteller at det som skjedde med broren i Somalia har ødelagt han. Han er borte.

Mohamed får behandling for posttraumatisk stresslidelse av Leger Uten Grenser. Han forteller at han aldri skal sette sin fot tilbake i Somalia. Søsteren Hawa som har bodd i leiren siden hun var ti år, sier også at ingen kan ta henne tilbake med mindre de tvinger henne. Hun har født ti barn i leiren.

– Hvis flyktningene reiser, må vi også dra. Uten dem kan vi ikke overleve, forteller Mohamed Noor Mohamed (54), en kenyansk lokalsamfunnsleder i Dagahaley.

Social group, Hand, Arm, Human, Sharing, Interaction, Community

Hva må gjøres

Mangelen på vilje til å hjelpe og løse situasjonen i Dadaab har ført til at den 32 år gamle flyktningleiren har blitt en kronisk glemt krise. Flyktningene lever under vanskelig forhold, hvor tilgang på humanitær hjelp og grunnleggende tjenester har blitt dårligere de siste årene.

Myndighetene truet med å stenge leiren i 2016, og så i 2021. Etter stor tilstrømning av mennesker de siste årene er disse planene nå skrinlagt. Kenyanske myndigheter ønsker å se på varige løsninger, men trenger internasjonal drahjelp.

Dadaab har flere ganger vært på Leger Uten Grensers årlige liste over glemte kriser, sist i 2021, da kenyanske myndigheter hadde umiddelbare planer om å legge ned leirene. Vi samlet en rekke vitnesbyrd fra mennesker i leirene og i lokalsamfunnet.

Les mer: De glemte flyktningene i Dadaab-leiren

Nå er planene om nedleggelse skrinlagt, og blikket må rettes mot langsiktige løsninger. Vi ber derfor det internasjonale samfunnet, givere og andre humanitære organisasjoner om å handle raskt for å håndtere krisen i Dadaab og hindre videre spredning av sykdommer.

På lengre sikt må kenyanske myndigheter og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) finne en varig, trygg løsning for de over 300.000 menneskene som lever i konstant uvisshet om fremtiden.

Hva gjør Leger Uten Grenser?

Leger Uten Grenser har jobbet i Dadaab siden 1991.

I 2023 har vi har gitt 1150 mennesker behandling for kolera. Utbruddet er under kontroll, og kolera-behandlingssenteret vårt ble stengt i midten av juli.

I samarbeid med Kenyas helsedepartement og andre humanitære organisasjoner har vi sørget for at 147.317 mennesker drikkevaksine mot kolera.

Grunnet manglende kapasitet har mange flyktninger slått seg ned utenfor leirene. Vi leverer 50.000 liter vann hver dag i tankbiler til disse utkantsområdene.

I utkantsområdene har vi delt ut presenninger, matter og såpe til 1000 familier.

Vi har bygd 150 latriner, både i og rundt leirene.

Vi har satt opp to helseposter for å hjelpe nyankomne flyktninger i utkanten av Daghaley-leiren.

Vi fortsetter å gi polikliniske konsultasjoner, underernærings-screening, rutinevaksinasjon, overvåking av sykdommer som kan forårsake utbrudd, og overfører pasienter som trenger videre oppfølging til sykehus.

31.723 barn mellom 6 måneder og 15 år har fått vaksine mot meslinger i desember 2022 og mars 2023.

37.963 barn har nylig fått oral poliovaksine.

HVA MÅ GJØRES

Situasjonen i Den sentralafrikanske republikk befinner seg på lista over glemte kriser hvert år. Flere fredsavtaler har blitt signert, men vold og konflikt tar ikke slutt. Det er store helsebehov som ikke blir ivaretatt, og mange sykehus og klinikker har blitt ødelagt.

Halvparten av landet, som har like netsen like mange innbyggere som Norge, har behov for humanitær hjelp.

Barne- og mødredødeligheten er en av de høyeste i verden og tusenvis av mennesker dør hvert år av sykdommer det finnes behandling eller vaksine mot.

Det finnes vilje, håp og ønske om endring i befolkningen. Det krever likevel iogså at giverland, det internasjonale samfunnet og

Færre dør når flere vet.