På det meste bodde det nesten én halv million flyktninger i det som tidligere var verdens største flyktningleir nordøst i Kenya.

De aller fleste var menn, kvinner og barn som hadde flyktet fra vold og konflikt i nabolandet Somalia. 

Nå er det rundt 30 år siden leiren ble opprettet, og rundt 217.000 mennesker bor i Dadaab i dag, som består av tre flyktningleirer: Hagadera, Ifo og Dagahaley. 

De fleste kan har ikke mulighet til å jobbe, de kan ikke bevege seg fritt utenfor leirene, og nesten alle er avhengige av humanitær hjelp for å overleve. 

Det er store helsebehov som ikke blir ivaretatt og pasientene våre forteller at humanitærhjelpen blir mindre for hvert år. 

Dårlige vann- og sanitærforhold gjør at faren for sykdomsutbrudd henger over befolkningen konstant.

I 2019 var det to kolerautbrudd, og i løpet av juni 2020 hadde ti mennesker fått påvist covid-19.

Mange har levd hele livet sitt, eller største delen av livet sitt, i leirene. Den vedvarende usikkerheten går også utover flyktningenes mentale helse. 

Hvordan kan det ha seg at det som var en nødløsning på en akutt krise, nå har gått over til å bli en 30 år gammeø glemt og kronisk krise?

I desember 2014 opprettet FN sammen med kenyanske og somalske myndigheter en "frivillig retur-avtale" for de flyktningene i Dadaab som ønsket å reise tilbake til Somalia. 

Når kenyanske myndigheter truet med å stenge ned leiren i 2016, var de eneste alternativene å reise tilbake til Somalia eller flykte videre. Dette var noe Leger Uten Grenser gikk hardt ut mot, og fordømte at leiren skulle stenges ned uten noen trygge løsninger for flyktningene. 

Samme år utførte Leger Uten Grenser en undersøkelse hvor 838 beboere (53 prosent menn og 47 prosent kvinner) fra Dagahaley-leiren deltok. Her svarte nesten ni av ti at de ikke ønsket å reise tilbake til Somalia fordi de mente landet var utrygt. 

97 prosent mente også at det var høy fare for å bli utsatt for seksualisert vold om de måtte vende tilbake. Dette gjaldt både for menn og kvinner.

Undersøkelsen representerte ikke i nærheten av alle som bor i Dadaab. Likevel ga den en indikaksjon på at mange fryktet å reise tilbake til hjemlandet sitt.

Leirene ble aldri stengt, men rundt 80.000 somalere benyttet seg av returavtalen og har vendt tilbake til Somalia siden 2014.

Mange av de som bor i Dadaab er født eller oppvokst i leiren, noen kom som barn, andre som voksne. Det som er felles for mange er er manglende håp for fremtiden.

Leger Uten Grenser utfører rundt 5500 mentalhelsekonsultasjoner hvert år i Dadaab-leiren.

Da det ble annonsert at leiren kanskje skulle stenges i 2016 opplevde teamene våre at langt flere pasienter slet med alvorlig angstlidelser. Noen få måtte vi behandle fordi de forsøkte å ta sitt eget liv. 

Mange forteller at de er livredde for å bli tvunget tilbake til hjemlandet sitt, og mange har heller aldri vært i Somalia. 

Abdia er en av de som flyktet til Kenya med mann og barn. Hun jobber som fødselshjelper for Leger Uten Grenser, og har levd i leiren siden den ble opprettet for snart 30 år siden. 

Abdia er et kjent ansikt i Dagahaley-leiren der hun har tilbragt de siste nesten 30 årene. Hun er en tradisjonell fødselshjelper og jobber for Leger Uten Grenser. 

Hun flyktet fra Somalia i 1991 med mannen sin og deres seks barn.

Til sammen har hun født ti barn, men mistet seks. Fire av de døde kort død etter fødsel.

Et annet barn ble knivdrept i leiren, og en av sønnene ble drept i Somalia etter at han ble rekruttert av Al-Shabaab.

Mannen hennes døde i leiren når yngstebarnet var bar tre år. Den yngste datteren hennes er i dag 27 år, men Abdia bor nå hos niesen sin. 

Seks av ti av de som bor i Dadaab er barn, i følge FN. Mange er født og oppvokst i leirene.

Det vil si at de ikke kjenner til noe annet liv enn livet i en flyktningleir. Flere av de som vokste opp i leiren for 20-30 år siden forteller at tilgang til skole og andre tjenester for barn er blitt dårligere de siste årene.

Bare litt over halvparten av barna er skrevet inn på skole, ifølge FNs høykommisær for flyktninger. 

Det er vanskelig å skulle forestille seg fremtiden for barna sine når mulighetene er så få.  

Flyktningleirer blir som regel opprettet som en midlertidig løsning på et akutt problem, men Dadaab har nå eksisiert i snart tre tiår, og fremdeles uten noen løsning for de 230.000 menneskene som bor der.

Gamle, voksne, unge og barn, mennesker i alle aldre, har liten mulighet til å reise ut av leirene for å få et bedre liv. 

Abdirahmam, også kalt Abdi, ble diagnostisert med diabetes da han var ni måneder gammel.

Moren, Fatuma, tok han med til en helsepost etter at han tisset mye og virket svak. Det er et av symptomene på diabetes, som også kalles sukkersyke.

Fatuma ble overrasket over sønnens diagnose fordi de ikke hadde noen famliehistorikk med sykdommen, og hun trodde også at dette var en sykdom som rammet eldre mennesker.

Sjokket ble derfor enda større da den andre sønnen hennes, Abdullahi, utviklet samme symptomer som Abdi.

Hun forteller at livet aldri ble det samme igjen etter at hennes to sønner ble syke, og at hun bekymrer seg konstant over fremtiden deres. 

Det er mange av de unge voksne i Dadaab som kom til Kenya da de flyktet med familien sin som barn. Mange har vonde minner om vold og krig i hjemlandet Somalia, men mesteparten av livet sitt har de tilbragt i Dadaab. 

Selv om livet i en flyktningleir er vanskelig og utfordrende, går mye av livet som normalt. De fleste gifter seg og stifter familie. Hvert år assistererer Leger Uten Grenser ved tusenvis av fødsler på sykehuset vårt i Dagahaley-leiren. Janai (38) har født ti barn og bor i Dadaab.

Hun forteller at situasjonen til barna er langt vanskeligere enn den var for henne da hun først kom til Kenya som 10-åring. 

Janai (38) kom til leiren som 10-åring sammen med familien sin.

I dag er begge foreldrene hennes døde, men hun er gift og har født ti barn i leiren. Hun tjener noen ganger litt penger på å frakte vann på en trillebår og selge det, eller vaske andres tøy.

Hun forteller at mye har endret seg i leiren de siste årene. Det er mye mindre mat og skolene er overfylte.

Hun liker ikke å bo i leiren, og sier at hun er svært skuffet over FN. Hun sier de ikke forstår hvordan det er å leve i Dadaab, og at de ikke snakker med flyktningene om hvordan de har det.  

Janai forteller at det er mange store FN-skilt rundt omkring, men at det nesten er umulig å komme seg inn og snakke med dem.  

Mangelen på vilje til å  hjelpe og løse situasjonen i Dadaab har ført til at den snart 30 år gamle akutte krisen har blitt en kronisk glemt krise.

Giverland og organiasjoner mister interessen og den humanitære hjelpen blir mindre, noe som forverrer levekårene til menneskene i leiren.

Mennesker som ikke har noe annet valg enn å være avhengig av humanitær hjelp for å overleve.

Den ekstremt usikre og ustabile situasjonen i hjemlandet gjør at mange frykter å reise tilbake, selv om mange ønsker å en dag reise hjem til et trygt land. Likevel er Somalia fremmed for de mange som enten er oppvokst eller er født i leiren. De har jo aldri vært eller bodd i Somalia. 

Det har vært flere prosesser rundt hva som skal skje med de mange hundretusener av flyktningene som har bodd i leirene de siste tre tiårene.

Fremdeles er det ingen løsning i sikte. Verken mulighet for å reise tilbake til et trygt land, eller blir relokalisert i Kenya eller til andre land. 

Det er viktig at vi forsetter å rette fokus mot flyktningene i Dadaab. Vi kan ikke la disse menneskene fortsette å leve under uverdige forhold uten nok mat, vann og helsehjelp.

Norge og andre giverland må sammen med andre aktører fortsette å jobbe for at deres grunnleggende behov blir ivaretatt. Det er behov for en politisk løsning for de hundretusenvis av menneskene som lever med den konstante uvisstheten om fremtiden.