LASSAVIRUS: DEN GLEMTE BLØDNINGSFEBEREN
Hvorfor hører vi aldri om det dødelige viruset som smitter fra rotter, og som hvert år rammer hundretusenvis av mennesker?
Lassafeber er i likhet med ebola en type blødningsfeber, men likevel et helt ukjent virus for de aller fleste.
Det finnes en medisin som kan brukes hvis man får helsehjelp i tide, men det er ingen garanti for at denne alene gjør pasienten frisk.
Det finnes heller ingen vaksine mot lassafeber, og de siste årene har vi jobbet med utbrudd i Sierra Leone og i Nigeria.
I 2018 ble Nigeria hardt rammet av det største lassafeberutbruddet i landets historie. I følge nigerianske helsemyndigheter har det blitt rapportert inn 3735 tilfeller siden utbruddet startet.
Utbruddet pågår fremdeles og dødeligheten de første månedene av 2020 var ifølge Verdens helseorganiasjon høyere enn gjennomsnittet.
På tross av at viruset ble oppdaget for rundt 50 år siden, er det fremdeles mye man ikke vet om sykdommen.
Mangel på forskning og utvikling på nye medisiner og diagnostiske verktøy gjør den både vanskelige å diagnostisere og behandle.
Hva er egentlig lassafeber?
Lassafeber er et virus som smitter mennesker gjennom kontakt med avføring og urin fra infiserte rotter.
Smitten kan videre spre seg fra person til person gjennom kontakt med blod og andre kroppsvæsker.
Lassafeber er ofte sesongbasert mellom desember og mars. Dette kommer av at mennesker brenner åkrene etter innhøstingen og dermed «flykter» rottene til husene i landsbyene hvor de kan finne mat.
Vi vet at lassafeber er endemisk i Benin, Ghana, Guinea, Liberia, Mali, Sierra Leone, Togo og i Nigeria.
Det er likevel sannsynlig at viruset også finnes i andre land i Vest-Afrika.
Symtomene på lassafeber kan ofte minne om influensa og andre sykdommer, det gjør det ofte vanskeligere for mange helsearbeidere uten riktig diagnostisk utstyr og nok kunnskap å stille en diagnose.
Lassafeber er også særlig farlig for gravide kvinner sent i svangerskapet. Her er risikoen for at mor eller barn dør høy.
Fordi viruset er svært smittsomt, må pasienter med symptomer isoleres raskt og helsearbeidere må ha riktig smittevernutstyr. Lassafeber krever i likhet med ebola, riktig smittevernsutstyr og helsearbeidere står i særlig risiko for å bli syke.
Hva skiller lassafeber fra ebola?
Lassafeber er for det første mye mindre dødelig enn ebola. For ebolapasienter er dette variende fra utbrudd til utbrudd, men ifølge Verdens helseorganisasjon er gjennomsnittlig dødelighet for ebolapasienter femti prosent.
Dødeligheten på lassafeber ligger på rundt én prosent, men for de pasientene som utvikler alvorlig sykdom, er dødeligheten høyere. (15-20 prosent)
Ebola er også mer smittsomt enn lassafeber, men begge virusene tilhører såkalte hemoragiske febre, også kalt blødningsfeber.
I dag finnes en vaksine mot ebola, ikke mot lassafeber.
Begge sykdommen gjør at de som er syke kan få blødninger i huden og andre organer.
Den brutale sykdomsutviklingen og mangel på kjennskap om virusene fører til myter om hvorfor sykdommen oppstår.
Det kan få alvorlige konsekvenser for de som blir rammet.
Hvorfor blir pasienter stigmatisert?
Fordi så mange ikke kjenner til lassafeber-viruset skaper sykdommen frykt og myter rundt viruset. Det er også mange som ikke vet at man kan få behandling, og oppsøker istedenfor tradisjonelle healere. Mange pasienter opplever å bli utesteng fra lokalsamfunnet.
Helsearbeidere kan også uten riktig smittevernsutstyr ha bekymringer for å behandle lassafeber-pasienter.
For de som kjenner sykdommen kan smitterisikoen også gjøre folk redde for å bli syke. Mange pasienter forteller også om frykten for at de blir syke på grunn av svart magi eller forbannelser.
Dette bidrar til at det oppstår myter og feilinformasjon, og derfor er helseinformasjonsarbeid og mentalhelsehjelp en sentral del av arbeidet om å bekjempe viruset. Dette er særlig viktig under pågående utbrudd slik at folk også kjenner symptomene og vet hvor de kan få helsehjelp.
Mentalhelsehjelp – en viktig del av arbeidet vårt
– Den tiden hvor pasientene må være isolert kan oppleves svært vanskelig og stressende. De har nesten ikke kontakt med andre mennesker, med unntak av helsearbeidere som må ha på seg beskyttelsesutstyr. I dette området er mange er svært religiøse og under isolasjon kan de ikke gå til kirken som vanlig. På grunn av stigma rundt viruset og tiden i isolasjon kan mange oppleve å bli utestengt fra samfunnet sitt – også etter at de har blitt friske og skrevet ut av sykehuset. Mange tror at folk blir rammet av lassafeber fordi de har gjort noe galt, og det finnes allerede stigma rundt mentalhelse. Det betyr at vi må jobbe med å fjerne stigma rundt lassafeber, i tillegg til stigma rundt mentalhelse. Derfor er det viktig at vi samtidig som vi gir kvalitetsbehandling og omsorg for pasientene våre, også fortsetter å rette fokus på å øke kunnskap og støtte menneskene som blir rammet av sykdommen med mentalhelsehjelp.
-Alie Rodwell, psykolog i Leger Uten Grenser
Hva er viktig under lassafeberutbrudd?
– Jeg kom nylig hjem fra Nigeria hvor jeg jobbet med det pågående lassafeberutbruddet i Nigeria. Lassafeber var i likhet med her hjemme ukjent for svært mange, selv om sykdommen er endemisk i Nigeria. Mennesker i avsidesliggende områder kan ha forskjellige oppfatninger på hvorfor de er syke. Noen mener det kan komme av svart magi eller forbannelser, andre tror kanskje det er andre sykdommer med lignende symptomer som malaria. Lite kunnskap om hvorfor sykdommen oppstår gjør at noen oppsøker lokale healere eller uautoriserte farmasøyter for å bli friske. Dette fører til ingen – eller feil behandling, i tillegg til at de risikerer å smitte andre.
Stolthet, skam og stigma fører til at mange mennesker med lassafeber-symptomer (influensalignende symptomer) holder seg hjemme og ikke oppsøker helsehjelp i det hele tatt. Lassafeber-behandling bør startes innen de seks første dagene etter smitte. Dessverre oppsøker mange pasienter først helsehjelp når de er sent i sykdomsforløpet, noe som gjør det mye vanskeligere å behandle og risikoen for å dø større. Dette fører igjen til at det kan oppsto rykter eller misoppfatninger om at pasienter dør når de får helsehjelp på sykehuset.
God kunnskap blant helsearbeidere er også viktig for å kunne beskytte seg selv og egen familie, men også for å kunne gi pleie om omsorg til pasienten. Helsearbeidere må få god opplæring om sykdommen og hvordan den smitter fra person til person, samt hvordan de korrekt skal bruke og ta av seg smittevernsutstyr for å være trygg i sitt arbeid.
I dag er de fleste retningslinjer i arbeidet mot lassabefer tatt fra ebola-prosjekter. Ebola har blitt mye forsket på i de seinere år etter det store utbruddet i 2014.
Lassafeber og ebola har mange likheter, men også visse ulikheter. For eksempel er lassafeber mindre smittsomt og mindre dødelig. Likevel er bruken av fullt beskyttelsesutstyr like strengt. Med bedre kunnskap om sykdommen vil man kunne tilpasse bedre bruk av dette, særlig i land hvor tilgang på beskyttelsesutstyr er utfordrende.
Vi arbeidet blant annet på oppdraget mitt med å opplyse og spre kunnskap om sykdommen, både i lokalsamfunnene og på mindre lokale sykehus. Dette bidrar til å bekjempe feilinformasjon og myter rundt viruset, samtidig som at forebygging, smittevern, rask diagnostisering og behandling blir ivaretatt. Ved at flere mennesker oppsøker sykehus på et tidlig stadium og mottar behandling, vil det være lettere å innhente korrekt data og dermed få bedre oversikt over det virkelige sykdomsbildet. Dette vil igjen kunne øke kunnskap og føre til bedre, billigere og mer effektive diagnostiseringsverktøy, bedre behandling og forhåpentligvis en fremtidig vaksine mot lassafeber.
Hva er glemt?
Lassafeber er et virus de færreste har hørt om fordi det i likhet med andre glemte sykdommer rammer land og mennesker langt unna oss selv.
På tross av at viruset er endemisk i mange land i Vest-Afrika og tar tusenvis av liv hvert år.
Det eksisterer heller ingen sikker og påvist effektiv behandling av sykdommen, selv om legemiddelet Ribavirin brukes terapeutisk.
Leger Uten Grenser har også lenge kritisert den høye prisen på medisinen, som ofte ikke er tilgjengelig i områdene der lassafeber er utbredt.
Det er også en ukjent sykdom for mange i landene viruset er aktivt i, og mangel på kunnskap fører til stigmatisering, unødig lidelse og i verste fall død.
Dette gjelder også for mange helsearbeidere, som verken har godt nok utstyr eller smittevernutstyr til å behandle og diagnostisere viruset. I tillegg til å øke kunnskapen om sykdommen må det forskes og utvikles nye medisiner mot sykdommen og sørge for bedre diagnostisk verktøy.
Det bør komme en vaksine på plass, og samtidig må vi fortsette å rette fokus på viruset som hvert år rammer hundretusenvis av mennesker.
Hva gjør Leger Uten Grenser?
Leger Uten Grenser har jobbet med lassafeber siden 2011 i
Sierra Leone og i Nigeria. Nigeria ble i 2018 rammet av landets hittil største lassafeberutbrudd. SIden da har vi støttet nigerianske helsemyndigheter med responsen. Vi støtter fremdeles dette arbeidet på Abakaliki-sykehuset i Ebonyi state i Nigeria. Vi jobber også med mentalhelse og driver med helseinformasjonsarbeid. I Sierra Leone rykket vi senest ut under et lassafeberutbrudd i 2019.
