- Jeg bestemte meg for å bli lege for å hjelpe de som trenger det mest

Lege Chinonso Emmanuel Okorie gir livreddende helsehjelp til barn som er rammet av malaria. For 27 år siden holdt han selv på å dø av sykdommen.

Et lite spebarn har nettopp våknet og stirrer opp på en smilende mann i grønn legeuniform. Mannen tar tak i barnets små hender og de danser med armene. Legen, Chinonso Emmanuel Okorie, er ofte blid, men i dag er en spesielt god dag.

De befinner seg på sykehuset i Kenema øst i Sierra Leone. Akkurat her, for bare en uke siden, svevde lille Kamara* mellom liv og død. Nå er han helt til stede, blikket er forundret til lett sjokkert, slik et spebarn gjerne ser ut.

– Situasjonen var svært alvorlig, forteller Okorie.

Kamara fikk påvist hjernemalaria, var sterkt underernært og hadde lungebetennelse – en skummel blanding som kan være dødelig.

– Moren trodde ikke hun kom til å reise tilbake igjen til landsbyen med gutten sin i live.

Hun hadde reist i tre timer med sønnen i armene. Det var ingen tilgjengelig helsehjelp med rett kompetanse i landsbyen, og sykehuset i Kenema var det nærmeste.  

 – Vi stabiliserte han og overførte han fra intensiven til underernæringsavdelingen. Moren var en viktig del av prosessen – jeg ser alltid på mor som en viktig del av teamet.

Sakte, men sikkert ble Kamara bedre.

– Dette er grunnen til at jeg ble lege. Jeg ville hjelpe de som ellers ikke ville hatt tilgang til helsehjelp, sier Okorie.

Et tidlig møte med malaria

Okorie er 35 år, men han har allerede rukket å se mye i sine ni år som lege. Han har sett at mangel på helsehjelp tar liv. At mennesker ikke kommer frem til sykehuset i tide. At medisiner prises så høyt at kun de med tykk lommebok kan betale for dem.

Han har sett det i hjemlandet Nigeria, der han jobbet sine første år som lege for Leger Uten Grenser. Og han har sett det i Sierra Leone, der han har vært det siste året.

Men han har også opplevd å nesten miste livet selv.

– Da jeg var ni år gammel var jeg nære ved å dø av malaria fordi vi ikke hadde tilgang på medisiner, forteller han.

I landsbyen der Okorie vokste opp, i delstaten Ebonyi sør i Nigeria, var det ikke noe sykehus. Det fantes en helsestasjon og Okories mor tok han med dit, men de hadde ikke medisinene han trengte.

Etter noen dager hadde han blitt enda dårligere, og ble akkurat i tide overført til et sykehus.

– Der fikk jeg heldigvis behandlingen jeg trengte, forteller han.

Tøff tid ble motivasjon

– På grunn av det jeg opplevde har jeg alltid visst at jeg vil hjelpe barn i samme situasjon som jeg var i, fortsetter Okorie.  

Den nigerianske legen skulle gå gjennom flere hendelser senere i livet som fikk han til å stå stadig sterkere i valget sitt om å bli lege.

En dag, da Okorie gikk siste året på videregående, ble faren alvorlig syk. Han hadde hjertesvikt og over tid fikk han ikke riktige medisiner.

Okorie hastet til sykehuset for å være sammen med faren sin.

– Det var forferdelig å se far slik, han var veldig dårlig. Etter noen dager dro jeg tilbake til skolen for å ta eksamen, og like etter fikk jeg vite at faren min var død. Jeg gråt den dagen i eksamenshallen, og jeg sa til meg selv at jeg måtte fortsette å jobbe hardt for å bli lege, mimrer han.

– Et urettferdig system for den fattigste milliarden

Okorie kom inn på medisinstudiet og begynte etter hvert å jobbe som lege på den nigerianske landsbygda. Uretten han så gjorde han sint.  

– Store folkemengder, ofte hundrevis, strømmet til da vi ankom. Hvorfor? Fordi vi ga gratis helsehjelp til folk – folk som hadde vært syke lenge, som ikke hadde hatt tilgang på medisiner. Folk døde, og dør fortsatt, fordi de ikke har tilgang på enkle medisiner som antibiotika og malariamedisin, sier Okorie.

I noen tilfeller er prisen på medisinene for høy, i andre tilfeller er de bare ikke tilgjengelig, og mange har ikke mulighet til å reise langt for å få tak i dem.

– Noen medisiner koster mindre enn én dollar. De kommer bare ikke frem til de som trenger de. Denne uretten gjorde meg sint, og det er dette akkumulerte sinnet som driver meg i dag, sier Okorie.

Han bestemte seg senere for å ta en master i global helse.

– Jeg kjente sterkt på hvor urettferdig verdens helsesystemer er mot verdens aller fattigste. Jeg begynte å studere dette for å kunne forstå mer og påvirke beslutninger som har stor betydning for mange mennesker, sier han.

Årets TV-aksjon: For Sierra Leone og medisiner til alle

Denne høsten kommer Okorie til Norge i forbindelse med NRKs TV-aksjon. Aksjonsmidlene går i år til glemte sykdommer og Leger Uten Grensers arbeid i fire land, deriblant Sierra Leone og sykehuset i Kenema.

Okorie blir entusiastisk når TV-aksjonen blir samtaletema. Pengene vil blant annet gå til å behandle flere barn mot malaria og andre infeksjonssykdommer. Sierra Leone er et av landene med høyest dødelighet for barn under fem år i verden. Malaria er sykdommen som tar flest barneliv i landet.

– Som lege på sykehuset i Kenema har jeg sett hva hjelpen betyr. Pengene vil bidra til at vi kan redde livene til flere barn som lille Kamara, sier Okorie.

Det er i dag fred i Sierra Leone, men historien fortsetter å kaste skygger over landets helsevesen. På 1990- og starten av 2000-tallet var landet vitne til en blodig borgerkrig. Svært mange helsearbeidere mistet livet.

I 2014 inntraff en ny krise. Blødningsfeberen ebola spredte seg fra Guinea til Liberia til Sierra Leone. 3956 sierraleonere døde. Landet som allerede hadde altfor få leger, sykepleiere og jordmødre, mistet syv prosent av helsearbeiderne livet sitt til viruset.

Årets TV-aksjonsmidler skal også bidra til at flere helsearbeidere i Sierra Leone kan få utdanning.

– Den tredje største helseutfordringen for Sierra Leone, i tillegg til malaria og underernæring, er mangel på helsearbeidere. Derfor har Leger Uten Grenser startet «MSF Academy» som tilbyr utdanning og videreutdanning for helsearbeidere. Slik kan vi gi helsehjelp av topp kvalitet til de som trenger det mest, sier Okorie.

Før legen setter kursen mot Norge, går turen til Jemen. Der skal han bistå med å gi helsehjelp til mennesker som er rammet av krig på åttende året.  

– Vi lever i en verden med krig, sult og tørke. Når krisen inntreffer, ser vi at folk reiser fra det området. Men om helsearbeidere også drar, finnes det ingen hjelp til de som er igjen. Mitt mantra og min dypeste motivasjon er å være en lege for de som trenger meg mest. Derfor drar jeg dit hvor rømmer fra, avslutter Okorie.