Uønsket overalt: Rohingyaene i Bangladesh

I 2018 jobbet Puneet Kaur som lege i verdens største flyktningleir i Cox’s Bazar i Bangladesh. Nå, fire år senere, har lite forandret seg for rohingyaene. 

Det er sommer 2018 når en nyfødt baby blir funnet i en kloakktank i en flyktningleir i Bangladesh. Babyen er dekket i avføring og urin. Rohingya-barnet er en del av et folk som er uønsket overalt.

For fem år siden, i 2017, ble rohingyaene utsatt for grusom vold og tvunget ut av hjemlandet sitt. Nå lever de fortsatt i verdens største flyktningleir uten statsborgerskap, uten flyktningstatus og uten rettigheter.

– Det er et folk som gjorde stort inntrykk på meg. Både de som mennesker, og historiene deres. Det er viktig for meg å snakke om dem, sier Kaur i den syvende episoden av podkasten “Det du ikke vet”.

Rohingyaene er en muslimsk minoritet og verdens største statsløse folkegruppe. I århundrer levde de i Rakhine-delstaten i det hovedsakelig buddhistiske Myanmar. Men etter å ha blitt utsatt for gjentatte voldskampanjer siden 1962, bor nå nesten én million rohingyaer i verdens største flyktningleir i Cox’s Bazar, Bangladesh.

Den største målrettede voldskampanjen rohingyaene har blitt utsatt for fant sted den 25. august 2017. Voldskampanjen ble utført av det myanmarske militæret.

– De tente på husene til folk, de drepte mennesker. De slo dem, de voldtok kvinner. Både voksne og barn, forteller Kaur.

Etter denne voldelige kampanjen dokumenterte Leger Uten Grenser 6700 dødsfall blant rohingyaene, hvorav 730 av dem var barn under fem år. 69 prosent av de drepte døde av skuddskader. Mange ble skutt i ryggen. Andre ble brent eller slått til døde.  

I et nytt land – uten rettigheter 

Flere enn 750.000 mennesker ble tvunget på flukt. Bangladesh ble det største vertslandet, men fordi rohingyaene er statsløse, ble de heller ikke gitt flyktningstatus.

At rohingyaene mangler både flyktningstatus og statsborgerskap får alvorlige konsekvenser. Etter at rohingyaene ble statsløse har de ikke hatt krav på helsehjelp. Det er også svært begrensede muligheter for å kunne ta seg en utdanning eller skaffe seg betalt arbeid.

– Det gjør også at de ikke kan planlegge livene sine fremover. Som forelder kan man heller ikke planlegge hvordan livet skal bli for barna sine. Man vil jo alltid at barna skal få det bedre enn man hadde det selv, men sånn kan ikke de tenke, fordi de aner ikke hvordan situasjonen deres vil være, om noen måneder eller noen år, forteller Kaur.

Enorme flyktningleirer

Kaur kom til Cox’s Bazar ni måneder etter at angrepene i Rakhine-delstaten fant sted.

– Jeg trodde jeg hadde forberedt meg før jeg dro. Men det er ingen bilder eller videoer som vil klare å fange det. Det er så absurd stort, sier hun.

Flyktningleirene i Cox’s Bazar ligger i gamle naturreservater. Kaur husker at bølgeblikktakene strekte seg så langt øye kunne se, i alle retninger.

– Alle husene var like og det var like mange mennesker inne i hvert hus. Det var gjerne en familie på 10, 12, 13, 14 stykk som bodde på noen få kvadratmeter.

Da Kaur kom til leirene var det fortsatt mange behov som ikke var dekket. Det stod spesielt dårlig til med sanitærfasilitetene i leirene. Kaur forteller at det kunne være 100 mennesker som delte én latrine. De var også gjerne overfylte og det var langt å gå mellom hver av dem.

– Mye av det vi så av sykdommer skyldte boforholdene deres, forteller Kaur.

Fysiske og psykiske arr

Pasientene Kaur tok imot ved klinikken til Leger Uten Grenser var rammet av flere ulike sykdommer og helseutfordringer.

Det var helt vanlige sykdommer som vi også har er i Norge, som for eksempel høyt blodtrykk, diabetes og kreftsykdommer, men også mye infeksjoner og smittsomme sykdommer. Mange hadde også hudinfeksjoner.

– Det var overraskende mye hudsykdommer som skyldtes at de bodde så dårlig som de gjorde, forteller Kaur.

Men det var ikke bare fysiske helsebehov i leirene. Kaur forteller at så å si alle pasientene de tok imot ved klinikken hadde vært gjennom svært traumatiske hendelser, og slet psykisk som følge av dette.

– Det var ting som, hvis noen i Norge hadde opplevd det, så hadde man nok gått i terapi resten av livet, forteller hun.

Det var stort behov for psykisk helsehjelp i leirene. Leger Uten Grenser ga tilbud om samtale med psykolog, men behovene i leirene var langt større enn det tilbudet som var tilgjengelig.

Viktig med smil og latter

Av de gode historiene husker legen spesielt godt en fem år gammel jente som hadde fått en nyresykdom.

Hun hadde vært innlagt på klinikken i litt over to måneder. Da hun ble skrevet ut måtte hun fortsatt ha oppfølging og komme til kontroll annenhver dag.

Jenta kom alltid til klinikken med storebroren sin. Sammen gikk de to timer annenhver dag for å komme seg dit.

Men en dag kom hun ikke til klinikken. Flere timer gikk, men jenta og storebroren var ingen steder å se. Denne dagen var det også id-feiring i leiren, men de ansatte tenkte hun likevel ville dukke opp.

De frivillige som jobbet ved klinikken, ble sendt ut for å lete etter jenta. De gikk ned til lekestativene som noen i leirene hadde bygd slik at barna hadde noe å leke på. Der får de øye på jenta.

– Alle hadde tatt på seg det fineste de hadde. Jenta hadde fått et tykt lag med kajal på øyelokkene og hun følte seg kjempefin, forteller Kaur.

Jenta ble med de frivillige til klinikken, men var ikke særlig fornøyd med å måtte dra fra lekestativene.

– Hun var så sur som jeg aldri har sett henne. Nå hadde vi jo dratt henne fra lekeplassen, forteller Kaur lattermildt.  

Det er viktig at det er rom for å smile og le litt, understreker Kaur. Det var også spesielt viktig under dette oppdraget, fordi det var mindre latter og glede enn det hun var vant til.  

– Det var desto viktigere å av og til prøve å snike inn en spøk eller gjøre seg til. Bare gjøre et eller annet teit for å få noen til å le eller trekke litt på smilebåndet, forteller Kaur.

Som om tiden står stille

Da Kaur reiste fra flyktningleirene i 2018 håpet hun at situasjonen raskt skulle forbedre seg for rohingyaene. Slik ble det ikke. Nå, fire år senere, er situasjonen fortsatt like håpløs.

Fremdeles bor det nesten én million rohingyaer i de samme overfylte flyktningleirene der de er helt avhengige av humanitær hjelp. De er fortsatt statsløse og ikke offisielt anerkjent som flyktninger, selv om de får noe beskyttelse gjennom FNs høykommisær for flyktninger.

Leger Uten Grenser har også tatt imot et økende antall pasienter med hudinfeksjoner. I 2022 er antallet pasienter som lider av skabb på det høyeste nivået vi har sett på mer enn tre år.

Vi har også sett en økning i vannbårne sykdommer og kroniske sykdommer som diabetes og høyt blodtrykk. I tillegg er det stort behov for psykisk helsehjelp i leirene og vi har sett at antallet pasienter har økt de siste årene.  

– Ofte når man snakker om en boble så er jo det en positiv lykkeboble, men dette er bare en forferdelig boble. En verden som står stille mens barna blir store og de voksnes kropper eldes. Det er ingen progresjon. Det er ingen fremtid, sier Kaur.

I februar 2021 var dessuten Myanmar vitne til et militærkupp. Det gjør det enda mindre sannsynlig at rohingyaene vil kunne returnere til hjemlandet på en frivillig og trygg måte i nærmeste fremtid.

– Så lenge de er i Bangladesh, så lenge de må være i de flyktningleirene, skal vi i Leger Uten Grenser være der for dem. Vi skal hjelpe dem så lenge de er der og vi skal snakke om dem. Vi er plaster på såret enn så lenge, avslutter Kaur.

Hør lege og feltarbeider Puneet Kaur fortelle om rohingyaene i Bangladesh i den siste episoden av podkasten "Det du ikke vet".

Les mer om arbeidet vårt i Bangladesh.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

*Navnet er endret for å bevare anonymitet.