Frem til nå. For i dag, på selveste julekvelden, får Lindis øye på en bevæpnet mann inne på avdelingen.

– Jeg husker jeg hørte oppstyr og skrik og skrål, og snur meg. Der står en mann med håndgranat i hver hånd.

Hjertet hamrer, og hun stålsetter seg for sitt neste trekk. Hun vet at det kan bety forskjellen på liv og død for de andre på klinikken. Men før hun rekker å foreta seg noe, kaster en av vaktene seg ned på kne med foldede hender.

– Han snakker til den bevæpnede mannen på sango, det lokale språket. Og det fungerer heldigvis, for istedenfor å slippe granatene, snur han og går, husker Hurum.

Håndgranater på klinikken

– Det var som om tiden stod stille, at det frøys, sier Lindis Hurum i Leger Uten Grensers podkast "Det du ikke vet".

24. desember 2013 har hun vært i hovedstaden Bangui i noen uker. Like før har det brutt ut krig mellom to befolkningsgrupper. I norske og internasjonale aviser, som så sjelden skriver om dette landet midt i Afrika, kan vi nå lese om makaber vold med macheter, og ord som “folkemord” blir tatt i bruk.

Volden har drevet hundretusener på flukt. Mange av dem har søkt tilflukt på flyplassen i Bangui. Der er en viss grad av trygghet, for franske spesialsoldater er til stede for å bevokte flytrafikken.  

Folkeansamlingen har blitt til en flyktningleir verden aldri før har sett. Kilometer med sandbrune telt av bambus og tekstiler som blafrer i trekken fra flyene som letter og lander.

Hurum er prosjektleder for den mobile klinikken som Leger Uten Grenser har satt opp i leiren. Tross kamper like ved, har de følt seg relativt trygge. Klinikken er våpenfri sone, og det har blitt respektert.

I krig trengs helsehjelp som mest. Men hva skjer når sykehuset blir angrepet? Dette er historien om en julenatt og kampen som fortsetter for å gi trygg helsehjelp i Den sentralafrikanske republikk.

Når sykehuset blir krigssone

Etter kort tid hadde rundt 100.000 mennesker samlet seg i Mpoko flyktningleir ved flyplassen i hovedstaden Bangui. Foto: Leger Uten Grenser

Hør sesongens første episode av podkasten "Det du ikke vet".

Hør sesongens første episode av podkasten "Det du ikke vet".

Selv om mannen med håndgranatene gjør retrett, skal det vise seg at situasjonen er langt fra løst. Mannen har ikke fått med seg det han var på jakt etter: En annen mann som gjemmer seg på klinikken.

– Jeg ble fortalt av vakten at det like før hadde løpt en annen mann inn på klinikken, som fortsatt gjemte seg hos oss. Han løp for livet fra en av militsene som hadde drept hele familien hans. Han kom til oss fordi han tenkte at det var det eneste stedet han kanskje kunne være trygg, forteller Hurum.

Snart hadde en ny gruppe menn samlet seg utenfor. De var sinte, forteller Hurum. I tillegg var de bevæpnet med macheter, steiner og klubber, og de krevde at Hurum utleverte mannen som hadde gjemt seg inne på klinikken. Det var ikke et alternativ for henne.

– Militsledere er også glade i noen

Hurums eneste mulighet er å forhandle med mennene utenfor klinikken, og hun ringer lederen for militsen, som hun tidligere har vært i forhandlinger med for å sikre tilgang til området. Leger Uten Grenser må snakke med alle parter i en konflikt, det er kun slik organisasjonen kan få tilgang og samtidig ivareta prinsippene om nøytralitet og upartiskhet.

– Jeg forteller at jeg ikke bryr meg om den krigen deres. Men jeg må få lov til å utføre jobben vår, sette opp klinikker og sykehus, og de må få være beskyttede områder. Jeg ber ham derfor om å få skikk på folka sine.

Og så trekker hun Leger Uten Grensers sikreste kort: Militsledere er også glade i noen. Vi har alle behov for tilgang til helsehjelp.

– Hvis barnet ditt blir sykt av malaria, eller kona di er gravid eller du er skuddskadd, og vi ikke er her, da vil ikke du få hjelp. Hvis du hjelper oss så vi kan jobbe i fred, lover vi å hjelpe alle som kommer inn vår port som er syke.

SKUTT I LANDSBYEN: 17 år gamle Sallet var ute for å gjete kyrne da han ble skutt av en mann på motorsykkel som passerte. Sallet overlevde takket være vennen som fant han, og Leger Uten Grenser fikk fjernet kulen i mageregionen. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser.

At sykehus får stå i fred og at helsehjelpen kommer frem i Den sentralafrikanske republikk, er kritisk. I et land med omtrent like mange innbyggere som Norge, finnes det bare noen få hundre leger*. Samtidig står helseutfordringene i kø.

Ni år etter at krigen brøt ut, fortsetter væpnede kamper i ulike deler av landet. I dag er én av fire sentralafrikanere på flukt i eget land eller i nabolandene. Behovene som oppstår under voldsbølger er store og ofte akutte, akkurat som de var i flyktningleiren ved flyplassen i 2013.

– I akutte situasjoner sender vi et nødhjelpsteam som gjør en kjapp evaluering. Innen 72 timer, og helst før, sender vi inn folk, utstyr og medisiner. Det er behov for kirurgi for krigsskadde, kvinner må kunne føde trygt, og vi må vaksinere barn mot meslinger, som ofte sprer seg raskt når folk bor tett, sier Hurum.  

Tilbake på julaften i 2013, har Hurum, teamet og mannen som hadde gjemt seg på klinikken, evakuert. Det ble for usikkert å oppholde seg der, med stadige trusler fra militser.

Hurum vil aldri glemme hvor redd mannen var.

– Vi hadde klatret over gjerdet til den franske militærleiren. Det er noe Leger Uten Grenser verken skal eller vil gjøre, men vi hadde ikke noe valg. Han var så livredd. Men han slappet etter hvert av, for disse franske soldatene kom etter hvert med rødvin og en slags julemiddag.

Han er en av mange mennesker som har gjort et sterkt inntrykk på Hurum. Som oftest er det volden som er i fokus de sjeldne gangene Den sentralafrikanske republikk blir et tema. Men Hurum er opptatt av å også fortelle de andre historiene: Om hvordan mennesker er mennesker uansett om de lever i krig i Ukraina eller i Den sentralafrikanske republikk. Om

hvordan vi alle er glade i noen og vil gjøre alt for at de skal få hjelp om de blir syke. Om hvordan vi forelsker oss og klamrer oss til vanene, midt i krisen.

Samtidig har Leger Uten Grenser det siste året vært vitne til en rekke angrep på klinikker og helsepersonell. Det har tvunget flere helsefasiliteter til å stenge og gjort det mer utfordrende å nå frem med hjelp til avsidesliggende områder.

Hiv-pasienter er blant de som rammes hardt. Det er svært alvorlig. Den sentralafrikanske republikk har det høyeste antallet hiv-positive i hele Vest- og Sentral-Afrika.

– Heldigvis har vi svært gode team på bakken, mange av dem er sentralafrikanere – lokalt ansatte –og kjenner konteksten godt. Det gjør at vi fortsatt kan holde klinikker åpne og gi god medisinsk hjelp. Og vi fortsetter å insistere på retten til å gi trygg helsehjelp, sier Hurum.

FIKK LEGEHJELP: 31 år gamle France (t.h.) var hjemme da hun ble truffet av en streifkule i januar 2021. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser

KONSULTASJON: France ble tatt hånd om av medisinsk personell fra Leger Uten Grenser ved sykehuset i Bangui. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser

Tilbake til julenatta: De hun ikke glemmer

– Det som også slår meg i alle kriser, er hvor viktig det er for mennesker å holde fast ved hvem man er og den identiteten man har. Som småbarnsfaren Alain, som jeg møtte i leiren ved flyplassen i 2013, forteller Hurum.

Alain måtte flykte med familien, og hadde nå satt opp et provisorisk hjem av bambuspinner og presenning. Men det var et hjem: Skoene måtte tas av ved inngangen, og utenfor teltet hang en lapp med familienavnet på, husker Hurum.

– Det var akkurat den lærdommen han ga meg, og jeg tenkte at akkurat det ville nok jeg også gjort, avslutter Hurum.

*Tallene varierer. Ifølge Verdensbanken hadde landet rundt 500 leger i 2015

MORGENKAFFEN: France tar en slurk av morgenkaffen mens hun gjør seg klar til oppfølgingstime på sykehuset i Bangui, én måned etter hun ble skutt. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser

Hør sesongens første episode av podkasten "Det du ikke vet".