Vi befinner oss i Dadaab flyktningleir i Kenya på grensen til Somalia. Øyunn Holen er på jobb for Leger Uten Grenser der. Nå har hun en liten gutt med et stadig mer hovent hode fremfor seg. Er han bitt av slange? Eller skorpion?

Hun har ikke tid til å tenke. Er det slange, må motgiften injiseres umiddelbart.

Det finnes motgift som kan redde livet ditt om du blir bitt av en svart mamba eller annen giftig slange. Men for å ha tilgang til de livreddende dråpene, må du enten ha penger eller flaks.

Slangebitt: For fattig for motgift

– Jeg husker det veldig godt. Foreldrene kom løpende med denne lille gutten som illskriker, en tre år gammel gutt. Han hadde lekt i gresset, men ingen så helt hva som skjedde. Det var åpenbart at han hadde fått et stikk i hodet.

Vi fryktet det verste, at dette kunne være et slangebitt, forteller lege Øyunn Holen i nyeste episode av Leger Uten Grensers podkast «Det du ikke vet» - en podkast om glemte humanitære kriser.

Hør tredje episode av podkasten «Det du ikke vet».

PODKAST: Lege Øyunn Holen  under innspilling av Leger Uten Grensers podkast "Det du ikke vet". Foto: Leger Uten Grenser.

– Det er ikke så lett å spørre en illskrikende treåring: ‘Hva skjedde?’ Det kunne være en skorpion også, for det finnes skorpion i området. Det vet man ikke. Men slangebitt er definitivt veldig mye mer farlig enn skorpion.

Avgjørelsen tas. De må gi gutten slangemotgift. Det er ikke uten risiko: Motgiften kan utløse allergisk reaksjon, og pasienten må derfor nøye overvåkes.

– I tillegg til å overvåke ham kontinuerlig gjennom hele natta, ga vi anti-allergimedisiner for å motvirke en eventuelt reaksjon. Vi fulgte med på puls, temperatur, respirasjonsfrekvens og blodtrykk og la på noe kaldt oppå hodet hvor han hadde blitt bitt.

Foreldrene satt der tålmodig gjennom hele natta. Neste morgen var guttens tilstand mye bedre. Han så ut til å komme like hel ut av den skrekkinngytende hendelsen, med unntak av et sår på bittstedet.

Tusener dør og skades, men få snakker om det

Ikke alle er like heldige. Treåringen fikk raskt helsehjelp, og motgift fantes på sykehuset som Leger Uten Grenser driver i flyktningleirene i Dadaab.

Hvert år mister om lag 100.000 mennesker over hele verden livet som følge av slangebitt. Slangebitt dreper i dag 40 ganger flere mennesker enn landminer hvert eneste år. Holen påpeker at det likevel er få som snakker om problematikken.

– Slangebitt er ikke det viktigste enkeltproblemet noe sted, men det er et problem veldig mange steder. I tillegg til de mange som må bøte med livet, anslås det at rundt 400.000 hvert år får varige skader som følge av slangebitt, sier Holen.

Noen av de giftigste slangene er brunlig østsnok i Australia, indisk kobra, og svart mamba. Sistnevnte er blant slangene som finnes i området der treåringen ble bitt.

Man kan dele slangegift inn i hovedsakelig tre typer:

– En type som gir lammelser, en som kan gi indre blødninger, og en tredje som gir hevelse og skade på vev. Denne siste kan gi infeksjoner i etterkant, som i verste fall kan medføre amputasjon eller misdannelser og nedsatt funksjonsevne for resten av livet, forklarer Holen.

Barn er ekstra sårbare for slangebitt. De har små kropper, og det skal en mindre giftmengde til før bittet blir dødelig.

– De blir også oftere bitt i hals, hode og hender, noe som gir en større risiko for død. Bønder er også særlig utsatt. Et viktig forebyggende tiltak er tilgang på gummistøvler, sier Holen.

BITT: Åtte år gamle Kaptoyo Todosha ble bitt i hodet av en Hvesehuggorm i Baringo County, Kenya. Foto: Paul Odongo/Leger Uten Grenser

I dag finnes det motgift som kan virker effektivt mot ulike typer slangegift. Hvorfor fortsetter mennesker da å dø og skades av slangebitt?

Motgift har blitt gjort til en luksusvare som mange mennesker i lavinntektsland ikke har råd til.

– Verdens aller farligste slanger lever i Australia. Der dør imidlertid kun to mennesker årlig som følge av slangebitt. De aller fleste dødsfallene skjer i India, i fattige land sør for Sahara og i Guinea, forteller Holen.

Motgift er ikke bare dyrt – det blir også produsert for lite av det. I dag utvinnes motgiften fra hesteserum, et resultat av immunrespons hos en hest som er infisert med en liten dose slangegift.

– Dette er en kostbar prosess. Når de som rammes ikke har råd til motgiften, utgjør de ikke noe marked. Dermed blir det heller ikke produsert nok motgift, sier Holen.

– Produksjonen av afrikansk slangemotgift er nesten nedlagt fordi det ikke er noen betalende pasienter der ute, fortsetter hun.

Fremskritt er mulig

For å ta opp kampen mot de dødelige slangebittene er det nødvendig å forske mer på motgift og øke tilgangen i fattige land, mener Holen.

– Produksjonen må økes og det må selges til en lav pris eller gratis til de som rammes. Hun mener det er fullt mulig å utvikle bedre og billigere motgift.

– Det krever faktisk virkelig ikke så veldig mye med dagens moderne teknikk å forske fram kunstig motgift så man slipper å bruke hesteserum. Da ville motgiften være mye mindre farlig for pasienten og den ville bli mye billigere å produsere.

Hun trekker frem kampen mot den glemte parasittsykdommen kala-azar i India som eksempel.

– Leger Uten Grenser og forskningsinstituttet Drugs for Neglected Diseases Initiative (DNDi) har vært involvert i ikke-kommersiell forskning på medisiner mot denne sykdommen på det indiske subkontinent. Det har gitt kjemperesultater, og forekomsten har gått drastisk ned, sier Holen.

PÅ JOBB: Øyunn Holen i aksjon under et difteriutbrudd i flyktningleirene i Cox's Bazar, Bangladesh i 2018. Foto: Sara Creta/Leger Uten Grenser.

Bak sykdommene: Glemte pasienter i Dadaab

Bak enhver glemt sykdom, finner vi glemte pasienter.

I podkast-episoden forteller også Øyunn om pasientene hun møtte i flyktningleirene i Dadaab, der hun behandlet treåringen som ble bitt av en slange.

Leirkomplekset i Dadaab, som består av tre flyktningleirer, ble opprettet i 1991 som følge av den somaliske borgerkrigen. Den var ment som en midlertidig løsning – et sted der flyktningene kunne finne trygghet fra volden. Nå, over 30 år senere, har mange av menneskene bodd i disse leirene hele livet.

– Dette var en gang verdens største flyktningleir. Fortsatt bor det over 200.000 mennesker der. Alle har glemt Dadaab for lenge siden. De føler nok på en kontinuerlig utrygghet: Når blir vi helt glemt? Når får vi ingenting mer?

KALA-AZAR: To kala-azar pasienter får behandling i Bihar, India. I likhet med slangebitt er kala-azar et glemt helseproblem.  Foto: Bernat Parera/Leger Uten Grenser

Hør mer om flyktningene i Dadaab, slangebitt og glemte sykdommer i tredje episode av podkasten «Det du ikke vet».

Les mer om  den glemte krisen i Dadaab, Kenya.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.