Vold og konflikt har tvunget rundt 800.000 mennesker på flukt i dette området.
Flere som har flyktet gjennom jungelen fortalte at de så likene av slektninger eller naboer fra landsbyene som ble myrdet.
De fortalte også at de så mennesker som døde av sult eller tørste. De forteller at de ikke kan få disse bildene ut av hodet.
Magrete og familien hennes ble tvunget på flukt sammen med tusenvis av andre etter et brutalt angrep i byen Palma i fjor. Angrepet ble utført av ikke-statlige væpnede grupper. Mange mennesker ble drept og tusenvis ble tvunget på flukt. I likhet med mange andre måtte Magrete søke beskyttelse i regionhovedstaden Pemba.
– Vi levde i frykt i Palma. Vi visste at andre landsbyer hadde blitt angrepet, fordi jeg mistet kontakt med foreldrene mine som bodde i Quinina. Nevøen min ble kidnappet i Palma, og vi vet ikke vet hvor han er. Nå har jeg også mistet kontakt med mannen min, fortalte hun til Leger Uten Grenser i mars i fjor.
Nå, ett år etter, har enda flere blitt tvunget på flukt, og mange har flyktet flere ganger i frykt for angrep i Cabo Delgado. Den nordlige provinsen Cabo Delgado i Mosambik er en av de fattigste og mest ustabile regionene i landet. Siden oktober 2017 har provinsen vært utsatt for voldelige angrep fra en ikke-statlig væpnet gruppe. I løpet av de siste årene har angrepene blitt verre. Landsbyer blir brent ned, og mennesker blir tvunget på flukt. Den humanitære situasjonen er svært alvorlig og det er store behov.
– Vi innså at vi ikke var trygge, og mannen min hjalp meg og barna over gjerdet så vi kunne løpe unna. Andre greide ikke å flykte. Vi vet ikke hva som skjedde med dem, om de døde eller ble kidnappet, fortalte Magrete til Leger Uten Grensers team i fjor. Nå, ett år etter har rundt 100.000 flere blitt tvunget på flukt, og konflikten fortsetter å ramme befolkningen hardt.
Jack Herheim har flere ganger vært på oppdrag for Leger Uten Grenser i Mosambik, og forteller her om den desperate situasjonen mange befinner seg i.
Denne artikkelen ble publisert 15. august 2021.
Selv om årsakene til denne konflikten kan være sammensatte, er konsekvensene tydelige: Nesten 800.000 mennesker har blitt tvunget på flukt. Mange har vært vitne til at familiemedlemmer har blitt drept foran seg, andre vet ikke hvor slektningene deres befinner seg. Mange lever derfor i uvisshet om de noensinne får se sine nærmeste igjen.
Mange tør ikke å være i byene om natten og føler seg tryggere ute på jordene eller i bushen. De lever i usikkerhet og frykt for nye angrep, og de mangler tilgang til det mest grunnleggende. Det innebærer blant annet mat, vann, husly og tilgang til helsehjelp.
Her er de også utsatt for andre farer, som malaria. Malaria er et stort problem i regionen, og dette har blant annet teamene våre i Macomia vært vitne til. Her tester fire av ti av de voksne pasientene som kommer til klinikken vår, samt åtte av ti av barna, positivt for den dødelige sykdommen.
I noen områder i Cabo Delgado-provinsen bor det mange internt fordrevne. Det er utfordrende for lokalsamfunnene. Vertsamfunn og flyktningleirer er overfylte, og det er heller ikke nok humanitær hjelp til å dekke alle behovene.
Det trengs bedre vann- og sanitærforhold, mer helsehjelp og mer mat. Særlig er det vanskelig for folk å få humanitærhjelp i de nordlige og sentrale delene av provinsen. Det er også svært vanskelig for folk å få spesialisert helsehjelp mot kronisk sykdommer som for eksempel hiv.
Nå i sommer har titusener av mennesker flyktet i panikk fra hjemmene sine i og rundt provinshovedstaden Pumba. Mange er livredde for nye angrep og vold.
For mange er det heller ikke første gang de har måttet flykte. Siden konflikten startet, har noen allerede blitt fordrevet to eller tre ganger i distriktet sitt etter at landsbyene deres ble angrepet.
– Det er vanskelig å brødfø hele familien. Selv når vi får mat tar det slutt veldig fort. Da vi kom hit, så vi etter steder å dyrke mat, men områdene er for små og det gror ikke. Så vi er fremdeles sultne, fortalte kvinnen på bildet i fjor.
Hun var da sammen med barnebarna sine utenfor huset de midlertidig leide etter at de måtte flykte fra kamper i Cabo Delgado-provinsen i fjor. De flyktet til Montepuez, men fikk ikke plass i leiren for internt fordrevne. Derfor var det eneste alternativet å låne eller dele land med venner og familie. Dette i et område som allerede har knapphet på mat. Ett år etter er det fremdeles matmangel flere steder.
Når folk kommer til byen Montepuez er mange dehydrerte og sultne fordi de har gått lenge uten å spise eller drikke. Noen har hodepine eller magesmerter. For andre er ikke den generelle helsetilstanden så alvorlig, men ubehaget er stort etter å ha gått i flere dager på såre føtter. Fremfor alt trenger de vann, mat og mulighet til å vaske seg etter flukten.
I de siste månedene av 2020 ankom mellom 1400 og 1500 mennesker Montepuez hver uke, mange i fulle varebiler. I fjor avtok strømmen av mennesker noe på grunn av en nedgang i volden, men i juni i år flyktet 1000 familier til byen Ntele i Montepuez for å finne beskyttelse. Vi har delt ut telt, plastkanner, kasseroller og myggnetting til disse familiene.
Nykommerne bor ofte i et transittområde i Montepuez, mens noen fortsetter reisen til andre distrikter. Andre blir tatt inn av slektninger og bekjente som bor i byen. I noen hus hvor syv mennesker bodde før, bor det nå opptil 30 eller 40 personer. Flere bor i leirer i utkant av byen.
– Livene deres handler om å overleve. Mange tilbringer dagene med å sitte inne, uten å gå ut, fordi de føler seg stigmatisert. Ettersom de kommer fra de samme områdene som opprørerne, opplever de noen ganger avvisning fra deler av vertssamfunnet, forteller Patricia Postigo i Leger Uten Grenser.
Ofte kommer de internt fordrevne i en verre psykisk tilstand enn den fysiske på grunn av alt de har opplevd. Mange lider av posttraumatiske stresslidelser, har problemer med å sove og har mareritt. På tross av at mange har hatt tilgang på lite mat på flukt, sliter mange med å spise. Angst for hva som har skjedd med deres nære og frykt for nye angrep, preger mange. Leger Uten Grenser arbeider derfor mye med mental helse i Cabo Delgado.
Teamene våre jobber i flere distriker i provinsen, og enkelte steder er vi den eneste internasjonale humanitære hjelpeorganisasjonen som er permanent til stede, selv om det er store behov som ikke blir dekket.
Barna kommer i dårlig forfatning, mange med malaria. Familiene her er vanligvis store, med fem til syv barn. Mange av barna er foreldreløse.
I fjor kom det rundt dobbelt så mange kvinner som menn til Montepuez. Mange menn døde under angrepene, og andre ble rekruttert av opprørerne.
Det er også noen kvinner og ungdommer som ble kidnappet av opprørere og brukt i opprørsleirer til å vaske klær, lage mat og lignende. Hvis de hadde nektet, ville de blitt drept.
Mange av provinsens sykehus, klinikker, helsesentre og andre helsetilbud har blitt skadet eller ødelagt på grunn av volden.
Den vanskelige sikkerhetssituasjonen gjør det vanskelig for myndighetene og humanitære organisasjoner i kunne gi nok helsehjelp. Det kan være helsehjelp innen familieplanlegging og seksualhelse, vaksinering og behandling av sykdommer som hiv og tuberkulose, to sykdommer med høy forekomst i landet.
Så lenge sikkerhetssituasjonen tillater det, vil vi gjøre det vi kan for å gi helsehjelp til de mest sårbare i Cabo Delgado-provinsen – uansett hvor de er.
I løpet av det siste året, har statlige væpnede styrker og deres allierte økt tilstedeværelsen sin i flere regioner. Det innebærer at de områdene som nå er mest utsatt for vold og angrep, ikke er de samme områdene som tidligere år. Mange har derfor også flyktet tilbake til områder som tidligere har vært rammet av angrep eller vært kontrollert av ikke-statlige væpnede grupper.
Det høye antallet internt fordrevne og den vedvarende konflikten, gjør at behovene vokser og vokser, både hos flyktningene og hos lokalsamfunnene som er vertskap. Den nasjonale responsen er ikke nok, og FN og andre organiasjoner til stede har ikke kapasitet nok til å dekke de store behovene.
Konflikten i Cabo Delgado er kompleks, men konsekvensene av volden kan enkelt forklares. Mennesker lever i frykt, usikkerhet og uten det mest grunnleggende for å overleve. Det innebærer tilgang til vann, mat, husly og akutt helsehjelp.
Den humanitære krisen i Cabo Delgado fortjener mer oppmerksomhet, og mer humanitærhjelp må på plass umiddelbart for å forhindre at flere mennesker lider og mister livet i en av verdens glemte kriser.
