France ble skutt da hun var hjemme på terrassen sin i Damala-nabolaget i Den sentralafrikanske republikk. Kulen traff hånden, brystet og skulderen hennes. Heldigvis traff ikke kulen noen vitale organer. Hun ble fraktet til traumesykehuset vårt for å bli operert.

– Jeg lurte på om jeg kom til å overleve. Jeg kom til bevissthet igjen da jeg ble fraktet på motorsykkel til sykehuset, fortalte hun.

På sykehuset ga Leger Uten Grenser henne førstehjelp, medisiner og tok røntgenbilder. Tre dager senere ble hun operert. Hun håper nå å gjenvinne full smertefri mobilitet så raskt som mulig, og gjør fysioterapi-øvelsene sine hjemme to ganger om dagen. Hun har bedre bevegelse i fingrene, men underarmen hennes gjør fortsatt vondt.

Dessverre er ikke Frances historie unik. Leger Uten Grenser hører om mennesker som har blitt utsatt for vold, truet, kidnappet og drept det siste året. Landsbyer blir plyndret og ødelagt, helsesentre blir ikke spart.

– Vi var i nærheten av hjemmet vårt da jeg hørte skuddene. Vi gikk inn for å gjemme oss. Skuddene begynte å avta, så vi gikk ut igjen på terrassen. Jeg snakket med datteren min da jeg ble truffet, forteller France.

France fikk både akutt helsehjelp og fysioterapi etter å ha blitt skutt hjemme av væpnende grupper. Foto: Adrienne Surprenant / Collectif

– Vi hørte rykter om at væpnede menn skulle komme, derfor flyktet vi med kvinnene og barna. Vi fikk bare med oss noen få eiendeler, inkludert noen avlinger, fortalte Bruno fra landsbyen Ngreko.

Videre fortalte han at de ble tvunget til å kjempe for dem. Han og to andre fra landsbyen gjemte seg i et skogkratt. Da de ble oppdaget, ble de tatt til fange og mishandlet.

Innbyggere flere steder blir stigmatisert og utsatt for vold.

Mange må plutselig flykte og er nødt til å etterlate det meste de eier. Noen kommer seg til provisoriske flyktningleirer eller finner plass i bygninger i byene.

Andre er nødt til å gjemme seg i skogområder for å unnslippe volden.

Situasjonen går fra verre til verst i det konfliktrammede landet midt i Afrika, med omtrent samme innbyggertall som Norge. Forskjellene er store, og over halvparten er avhengige av nødhjelp.

Den humanitære krisen i Den sentralafrikanske republikk har vært på listen over Leger Uten Grensers glemte kriser i alle år, og dessverre skulle ikke 2021 bli et unntak.

Kun 1 av 2 er i hiv-behandling

– Sykdommen kom bare, jeg var ikke klar over at jeg var syk. Da jeg kom til sykehuset var jeg redd og spurte meg selv om jeg kom til å overleve, fortalte Mathurine (43) som fikk behandling på hiv- og tuberkuloseprosjektet vårt i Bangui.

Da hun ankom sykehuset var hun ikke ved bevissthet. Hun led av tuberkulose og hadde lesjoner i munnen. Hun kunne knapt puste, spyttet blod og lungene var fylt med væske. Hun fikk raskt satt i gang behandling. I tillegg til behandling får hun også psykososial støtte når hun ønsker, da prosjektet også har fokus på å bryte ned stigma og skam.

I dag kan man leve et normalt liv med hiv, hvis man får helsehjelp i tide og er i behandling. Det gjør også at viruset ikke smitter videre, men fordi så mange ikke er i behandling sprer viruset seg. Mange vet ikke at de har hiv, og oppsøker først helsehjelp når de har blitt alvorlig syke. Derfor er helseinformasjonsarbeid sentralt i å bekjempe hiv.

Ettersom mange med sykdommen også lever utenfor hovedstaden, har vi satt opp flere gruppebaserte hiv-prosjekter i ulike lokalsamfunn.

Det innebærer at en fra lokalsamfunnet kan hente medisiner til alle. Færre må derfor ta en lang og kostbar reise til nærmeste helsesenter eller klinikk. Disse gruppene fungerer også som et støtteapparat for hverandre, da mange hiv-pasienter blir stigmatisert og føler skam over sykdommen sin.

Mathurine er en av tusenvis av hiv-pasienter Leger Uten Grenser støtter i Den sentralafrikanske republikk. Foto: Adrienne Surprenant

Seksualisert vold - mange lever i frykt

Det er også større sjanse for å bli smittet av hiv hvis man blir utsatt for seksualisert vold - noe som dessverre skjer alt for ofte i krig og konflikt.

Seksualisert vold har det siste tiåret utviklet seg til å bli en fremtredende helseutfordring i Den sentralafrikanske republikk.

Tidligere fortalte flesteparten av de overlevende på at de ble utsatt for overgrep av væpnede menn. Etter at vi åpnet prosjektet for større deler av samfunnet, har vi sett at gjerningsmennene i større grad enn tidligere kjenner ofrene, enten som venner, naboer eller til og med slektninger.

Som følge av en tilspisning i konflikten siden desember i fjor, har denne trenden blitt reversert: Nå er det igjen væpnede aktører som oftest står bak overgrepene.

– Kvinner er ofte ekstra sårbare og kan befinne seg i situasjoner hvor de blir massevoldtatt av væpnede menn, forteller nødhjelpskoordinator Narin Fandoglu. I og rundt Ippy behandlet vi 29 ofre for seksualisert vold tidligere i år, hvor 21 av de ble begått av flere gjerningsmenn. I Grimari og Bossembéle behandlet vi ytterligere 16 ofre. Færre en halvparten oppsøkte helsehjelp innen 72 timer, noe som gjør det vanskeligere å forebygge uønskete svangerskap og sykdommer som hiv.

– Dette er dessverre bare toppen av isfjellet. Mange tør ikke oppsøke oss fordi de er redde for represalier, enten fra gjerningsmenn eller lokalsamfunnet sitt. De juridiske prosedyrene er også tidkrevende og ikke tilgjengelige i provinsene. Det gjør at mange ikke tar saken videre, fortsetter Fandogu.

– Politiske og militære hendelser sjokkerer landet vårt og alt rundt oss, også i mitt eget nabolag. Mennesker lider. Det er enklere å behandle de fysiske skadene, men det er vanskeligere med det mentale. Folk har ikke alltid rom for å dele, og disse lider i stillhet. Vi trenger mer oppmerksomhet rundt dette, og derfor arbeider jeg i Leger Uten Grenser, forteller Aimé Césaire Likosso. Han er rådgiver innen mental helse i Tongolo-prosjektet vårt som jobber med ofre for seksualisert vold. Tongolo betyr stjerne og skal symbolisere håp.

Tabulagt og skamfult for menn

Konsekvensene av å ha opplevd et seksuelt overgrep strekker seg fra posttraumatisk stresslidelse og angst, til depresjon. Noen har også selvmordstanker. Noen forsøker å ta sitt eget liv.

Siden temaet fortsetter å være tabubelagt, unngår mange å snakke om overgrepet de har opplevd, da det kan bringe skam over familien.

Hendelsen blir dermed forsøkt løst i lokalsamfunnet eller mellom familiemedlemmer, men her blir det ofte glemt at dette er en medisinsk krise der ofrene har behov for behandling og omsorg.

For mannlige ofre er situasjonen enda mer komplisert. Mange tør ikke å snakke ut om overgrep og bare et fåtall oppsøker helsehjelp hos Leger Uten Grenser. De er nølende med å be om hjelp, da det er et betydelig samfunnspress og stigma knyttet til temaet.

Tilgang til psykososial støtte er derfor helt essensielt for å forebygge og redusere psykiske lidelser forårsaket av seksualisert vold. Overlevende som viser symptomer må få behandling, og burde bli satt i kontakt med en psykolog eller psykiater så fort som mulig

Hva må gjøres?

Situasjonen i Den sentralafrikanske republikk befinner seg på lista over glemte kriser hvert år. Flere fredsavtaler har blitt signert, men vold og konflikt tar ikke slutt. Siden valget i desember i fjor har situasjonen blitt verre.

Det er enorme helsebehov som ikke blir ivaretatt.

Halvparten av landet, som har like mange innbyggere som Norge, har behov for humanitær hjelp. Det mangler nok sykehus, helsearbeidere, medisiner og utstyr.

Barne- og mødredødeligheten er en av de høyeste i verden og tusenvis av mennesker dør hvert år av sykdommer det finnes behandling eller vaksine mot.

Vi ber innstendig år etter år om at giverland, organisasjoner og andre aktører sørger for at det kommer mer humanitær hjelp til Den sentrafrikanske republikk. Det er nødvendig for å dekke de mest grunnleggende behovene i landet.

Færre dør når flere vet.