Foto: Leger Uten Grenser / Privat
Hjem > Vart arbeid > Silje i Sør-Sudan
Nyheter

Silje i Sør-Sudan

Kjære feltpartner,

Av og til dør de. Noen er så syke at vi med en gang skjønner at dette fort kan gå den gale veien, andre dør plutselig og uventet. Mange dør fordi tilgangen til god helsehjelp er dårlig, og de kommer derfor altfor sent til riktig behandling.

Noen dør fordi vi ikke har nødvendig utstyr til å  nne ut hva som feiler dem, og vi ender opp med å navigere i blinde. Andre dør kanskje også fordi helsepersonellet her ikke er på samme nivå som i velutviklede land; det være seg sykepleieassistenten som ikke oppfatter faresignalene, eller legen (meg), som ideelt sett skulle vært spesialist i det meste.

Og sånn går dagene her på sykehuset i Gogrial. I denne lille landsbyen i verdens yngste stat, Sør-Sudan. Et land, et folk, og et helsevesen preget av flere tiår med krig.

Et land hvor barn ikke bare dør av kreft og ulykker, slik vi er vant med hjemme, men for det meste av underernæring og vanlige infeksjonssykdommer. Diarésykdom, lungebetennelse og malaria for eksempel – alle er lette å behandle, hvis man har tilgang til god helsehjelp og riktige medisiner.

Barnedødsfall er nærmest hverdagskost her i Sør-Sudan. Men tro ikke at frykten og sorgen er mindre av den grunn.

Jeg har ofte hatt lange diskusjoner med mødre – av og til også fedre – som vil reise hjem med sine syke barn før vi synes det er medisinsk forsvarlig. Så pedagogisk som mulig prøver jeg å overtale dem til å bli litt til. For jeg kan jo ikke forstå at de engang vurderer å dra hjem.

Men så kommer det: Hun har et annet sykt barn hjemme, og ingen til å ta seg av det. Hun har vært her lenge nå, og er nødt til å dra tilbake og sørge for at alle de andre barna får mat. Ellers blir jo de også syke. Regnet kommer snart, og hun er nødt til å dra hjem for å dyrke jorda. Hvis ikke får ikke familien noe å spise på neste år.

Noen ganger velger de å bli værende. Andre ganger drar de. Tenk å måtte veie dine barns liv opp mot hverandre.

Å være mor under slike forhold krever sin kvinne.

Leger Uten Grenser driver et lite sykehus her i Gogrial, med fødeavdeling, barneavdeling, poliklinikk og en operasjonsstue for livreddende kirurgi.

Flertallet av helsepersonellet vårt har ingen, eller minimal, formell utdannelse. De fleste som legger venefloner, gir medisiner, eller teller puls, kan nok hverken forklare hjertets oppgave eller nevne navn på noen av blodårene i kroppen.

Hygieneforholdene er så som så, og ville nok fått enhver norsk hygienesykepleier til å grøsse. Utvalget av blodprøver er minimalt, og et røntgenapparat kan vi bare drømme om.

Likevel slo det meg tidlig: Så utrolig mye vi kan gjøre med få og enkle ressurser. Så mange som blir friske og så mange vi kan redde. 

Lille premature Majok på én kilo med feber og spisevansker, som en måned senere kan sendes hjem - frisk og nesten dobbelt så tung.

Deng på tre år med malaria, kramper og alvorlig anemi, som kvikner relativt raskt til etter intravenøs malariamedisin, krampestoppende medisin og blodoverføring fra far.

Fem år gamle Akol med alvorlig underernæring, kramper og lammelser i venstre side av kroppen. Vi starter med ernæring og behandling for mistenkt hjernehinnetuberkulose. Han blir gradvis bedre de kommende ukene, kinnene rundere, og han begynner å gå igjen.

Og en annen Akol med miltbrann i huden og et ansikt så hovent at han hverken kan se eller spise. Med enkel og billig antibiotika satt intravenøst kan vi etterhvert skimte både de mørke øynene hans og det lure smilet.

Det slo meg tidlig, og det overrasker meg stadig. Av og til dør pasientene, men som oftest blir de friske. De fleste blir friske. De fleste overlever.

Ja, vi får faktisk gjort mye på sykehuset vårt, tross alle våre mangler og utilstrekkligheter. Det er ikke alltid så mye som skal til.

Men vi kan ikke gjøre stort uten penger. Vi trenger basale medisiner, utstyr, folk og lønninger.

Uten deg og andre private givere hadde ikke Leger Uten Grenser kunnet behandle alle disse menneskene. Ditt bidrag utgjør faktisk en forskjell. For en som Majok og moren hans, for eksempel. 

Så på vegne av Akol, Deng og alle de andre pasientene mine:

Tusen takk og god jul!  

Med vennlig hilsen,
Silje Lehne Michalsen  

Mer i denne seksjonen  
Nyheter
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Leger Uten Grenser / Privat
Hjem > Vart arbeid > Silje i Sør-Sudan
Nyheter

Silje i Sør-Sudan

Kjære feltpartner,

Av og til dør de. Noen er så syke at vi med en gang skjønner at dette fort kan gå den gale veien, andre dør plutselig og uventet. Mange dør fordi tilgangen til god helsehjelp er dårlig, og de kommer derfor altfor sent til riktig behandling.

Noen dør fordi vi ikke har nødvendig utstyr til å  nne ut hva som feiler dem, og vi ender opp med å navigere i blinde. Andre dør kanskje også fordi helsepersonellet her ikke er på samme nivå som i velutviklede land; det være seg sykepleieassistenten som ikke oppfatter faresignalene, eller legen (meg), som ideelt sett skulle vært spesialist i det meste.

Og sånn går dagene her på sykehuset i Gogrial. I denne lille landsbyen i verdens yngste stat, Sør-Sudan. Et land, et folk, og et helsevesen preget av flere tiår med krig.

Et land hvor barn ikke bare dør av kreft og ulykker, slik vi er vant med hjemme, men for det meste av underernæring og vanlige infeksjonssykdommer. Diarésykdom, lungebetennelse og malaria for eksempel – alle er lette å behandle, hvis man har tilgang til god helsehjelp og riktige medisiner.

Barnedødsfall er nærmest hverdagskost her i Sør-Sudan. Men tro ikke at frykten og sorgen er mindre av den grunn.

Jeg har ofte hatt lange diskusjoner med mødre – av og til også fedre – som vil reise hjem med sine syke barn før vi synes det er medisinsk forsvarlig. Så pedagogisk som mulig prøver jeg å overtale dem til å bli litt til. For jeg kan jo ikke forstå at de engang vurderer å dra hjem.

Men så kommer det: Hun har et annet sykt barn hjemme, og ingen til å ta seg av det. Hun har vært her lenge nå, og er nødt til å dra tilbake og sørge for at alle de andre barna får mat. Ellers blir jo de også syke. Regnet kommer snart, og hun er nødt til å dra hjem for å dyrke jorda. Hvis ikke får ikke familien noe å spise på neste år.

Noen ganger velger de å bli værende. Andre ganger drar de. Tenk å måtte veie dine barns liv opp mot hverandre.

Å være mor under slike forhold krever sin kvinne.

Leger Uten Grenser driver et lite sykehus her i Gogrial, med fødeavdeling, barneavdeling, poliklinikk og en operasjonsstue for livreddende kirurgi.

Flertallet av helsepersonellet vårt har ingen, eller minimal, formell utdannelse. De fleste som legger venefloner, gir medisiner, eller teller puls, kan nok hverken forklare hjertets oppgave eller nevne navn på noen av blodårene i kroppen.

Hygieneforholdene er så som så, og ville nok fått enhver norsk hygienesykepleier til å grøsse. Utvalget av blodprøver er minimalt, og et røntgenapparat kan vi bare drømme om.

Likevel slo det meg tidlig: Så utrolig mye vi kan gjøre med få og enkle ressurser. Så mange som blir friske og så mange vi kan redde. 

Lille premature Majok på én kilo med feber og spisevansker, som en måned senere kan sendes hjem - frisk og nesten dobbelt så tung.

Deng på tre år med malaria, kramper og alvorlig anemi, som kvikner relativt raskt til etter intravenøs malariamedisin, krampestoppende medisin og blodoverføring fra far.

Fem år gamle Akol med alvorlig underernæring, kramper og lammelser i venstre side av kroppen. Vi starter med ernæring og behandling for mistenkt hjernehinnetuberkulose. Han blir gradvis bedre de kommende ukene, kinnene rundere, og han begynner å gå igjen.

Og en annen Akol med miltbrann i huden og et ansikt så hovent at han hverken kan se eller spise. Med enkel og billig antibiotika satt intravenøst kan vi etterhvert skimte både de mørke øynene hans og det lure smilet.

Det slo meg tidlig, og det overrasker meg stadig. Av og til dør pasientene, men som oftest blir de friske. De fleste blir friske. De fleste overlever.

Ja, vi får faktisk gjort mye på sykehuset vårt, tross alle våre mangler og utilstrekkligheter. Det er ikke alltid så mye som skal til.

Men vi kan ikke gjøre stort uten penger. Vi trenger basale medisiner, utstyr, folk og lønninger.

Uten deg og andre private givere hadde ikke Leger Uten Grenser kunnet behandle alle disse menneskene. Ditt bidrag utgjør faktisk en forskjell. For en som Majok og moren hans, for eksempel. 

Så på vegne av Akol, Deng og alle de andre pasientene mine:

Tusen takk og god jul!  

Med vennlig hilsen,
Silje Lehne Michalsen  

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid