Foto: Diego Ibarra Sánchez/MEMOLeger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > Mosul: – Jeg begravde dem i hagen
Nyheter
05.07.2017 / 30.10.2017

Mosul: – Jeg begravde dem i hagen

Mindre enn to uker etter at Leger Uten Grenser åpnet sykehuset i Vest-Mosul, har de behandlet over 100 pasienter for krigsrelaterte skader. Av disse var mer enn 25 barn.

Sykehuset er et av to funksjonelle sykehus i denne delen av byen. Vi frykter imidlertid at det bare er en brøkdel av innbyggerne som klarer å få legehjelp i tide, og at mange dør på slagmarken.

*Videoen nedenfor viser sykehuset vårt i Øst-Mosul, ikke Vest-Mosul – men den viser hvordan vi opererer i Irak under disse krigsforholdene.

Artikkelen fortsetter under videoen.

 

Nedenfor kan du lese historien til en irakisk familie – revet bort fra hverandre av vold og krig som de ikke har noen kontroll over.

Pasienthistorier: Sorg på akuttmottaket

Fire år gamle Ahmed* sitter dekket i støv på farens fang utenfor Leger Uten Grensers sykehus i Vest-Mosul.

Ansiktet er fullt av sjokolade fra en kjeks han sitter og spiser på. Akkurat her og nå virker det som Ahmed kan tenke på noe annet enn grusomhetene han har opplevd – inkludert å se sine to brødre bli drept.

Samir, guttens far, trøster bestemoren hans som sitter ved siden av dem, og hjelper henne å drikke vann gjennom uttørkede lepper. Ansiktet hennes er et portrett av familiens krise. 

Nære og kjære mistet

For bare noen få timer siden rømte familien fra krig og vold i gamlebyen i Mosul, der de løp gjennom de få kvartalene som fremdeles er beleiret. Hjemmet deres lå rett ved frontlinjen for kampene mellom de irakiske styrkene og IS – preget av intens bombing, selvmordsangrep, improviserte landminer og snikskyttere.

Denne morgenen ble huset tatt tilbake av de fremrykkende styrkene. Men hjelpen kom for sent.

– [For tre dager siden] holdt kona mi sønnen vår da det falt en bombe, sier Samir. – Veggen kollapset i rommet ved siden av, der min kone og søster var. Først kunne jeg ikke gå inn i rommet; det var så mye støv, og jeg fikk ikke puste. Da støvet hadde lagt seg, gikk jeg inn igjen og begynte å grave meg gjennom mursteinene. Jeg hørte kona skrike, og jeg fant dem. Jeg løftet dem opp og bar dem ut. Da jeg fjernet alle mursteinene, så jeg at gutten min var død.

Han var en måned og fem dager gammel. 

Luften fylles med hulking, jamring, skrik av smerte og sjokk, og lettelsens sukk etter endelig å ha klart å rømme.

Når Samir snakker, kommer hans sønderknuste mor med sørgmodige utbrudd når hun ikke bidrar med bakgrunnsinfo gjennom tårene.

– Sønnedatteren min døde av sult, og jeg måtte også legge sønnesønnen min i graven, hikster hun frem. – Begge to; den ene sultet i hjel, og den andre ble truffet av en bombe. Jeg begravde dem i hagen.

– Vi har gått i tre dager uten vann, sier hun. – Selv vannet vi drakk, var ikke bra. Vi fikk diaré av det. Under Ramadan sultet vi – vi fikk ikke engang lov til å spise rester fra søpla.

Nå ligger kona til Samir på sykehuset med nakkekrage, og søsteren ligger på den andre avdelingen.

Mange døde og sårede

Det er morgen, og når helsearbeiderne gjør seg klare til å ta imot flere pasienter, kan man høre lyden av eksplosjoner fra frontlinjene. Gårsdagen var den travleste dagen siden sykehuset åpnet for knappe 10 dager siden. Den ene ambulansen etter den andre kom med pasienter.

Haugevis med sårede pasienter, for det meste kvinner og barn, var blitt hentet inn fra frontlinjene: en liten gutt med brannskader på armene og bena; en kvinne tilsynelatende i sjokk, ansiktet dekket i blod; en liten jente i en blomstrete kjole, høyre fot flerret opp av granatsplinter og venstre fot revet av ved kneet. Akuttmottaket viser med all tydelighet hvilke grusomheter denne krigen har utsatt innbyggerne for.

Ei lita jente fortalte oss hvordan hun så broren dø foran seg. Luften fylles med hulking, jamring, skrik av smerte og sjokk, og lettelse over å ha klart å rømme.

Man kunne se de tragiske historiene i ansiktene til de som fulgte sine sårede familiemedlemmer til sykehuset: underernærte kinn, tomme blikk, gråtende øyne og kropper dekket i blod og støv.  

En kvinne som satt og hulket på venterommet, tok en pause for å drikke en boks med juice, før tårene strømmet på igjen.

Den lille gutten med de dype brannsårene klarte å knaske i seg noen kjeks, selv om ansiktet vred seg i smerte da de skitne brannsårene ble renset. 

Sult og lidelse

– Sult og lidelse, sier en eldre kvinne fra sengen på akuttmottaket, om og om igjen. Hun er 74 år gammel og klarte å komme seg ut av krigssonen for bare noen timer siden.

– Vi prøvde å få barna til å spise tomatpuré. Vi kokte mel i vann … risen vi hadde, var så skitten at selv dyrene ikke klarte å spise den, sier hun. – Vi døde hver dag på grunn av bombene og luftangrepene. Vi vet ikke hvor det kom fra. Jeg mistet halve vekten, legger hun til. –Vi dusjet nesten aldri – vi hadde alle slags hudsykdommer.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

TRØST: En far trøster sønnen i vårt sykehus vest for Mosul. Foto: Hussein Amri/Leger Uten Grenser


Tusener fortsatt fanget

Leger Uten Grensers sykehus i Vest-Mosul er et av to fungerende sykehus i dette området, og livreddende hjelp er førsteprioritet. Leger jobber intensivt for å kunne tilby senger til nye sårede ved å henvise pasienter til andre sykehus for oppfølgingsbehandling så snart de er stabilisert.

Til tross for tilstrømmingen av krigsskadde pasienter, er det bare en liten brøkdel av de flere tusen innbyggerne som fortsatt antas å være fanget i kampene, som klarer å komme seg hit.

Vi frykter at de mest prekære tilfellene dør på slagmarken på grunn av intensiteten i kampene, ute av stand til å få livreddende medisinsk hjelp. 

Noen arr vil aldri forsvinne

Heldigvis for Samirs familie var hans kone og søster blant de som kom seg ut i tide. De vil bli henvist til et annet sykehus, slik at de kan komme til hektene igjen.

Men noen arr vil aldri forsvinne. Samir og kona hadde tre barn, og nå har de bare ett. Uten annet enn klærne på kroppen og uten penger i lommene stiger familien inn i ambulansen etter sine kjære på båren.

Like etterpå kjører ambulansen ut fra området. Det tar ikke lang tid før ambulansen er tilbake igjen, med enda en pasient fra slagmarken.  

Mange andre – som fortsatt er fanget i den uutgrunnelige tragedien som utspiller seg i den beleirede gamlebyen – vil aldri engang komme frem til ambulansen.

* Navn er endret etter pasientenes ønske.

Mer i denne seksjonen  
Nyheter
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Diego Ibarra Sánchez/MEMOLeger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > Mosul: – Jeg begravde dem i hagen
Nyheter
05.07.2017 / 30.10.2017

Mosul: – Jeg begravde dem i hagen

Mindre enn to uker etter at Leger Uten Grenser åpnet sykehuset i Vest-Mosul, har de behandlet over 100 pasienter for krigsrelaterte skader. Av disse var mer enn 25 barn.

Sykehuset er et av to funksjonelle sykehus i denne delen av byen. Vi frykter imidlertid at det bare er en brøkdel av innbyggerne som klarer å få legehjelp i tide, og at mange dør på slagmarken.

*Videoen nedenfor viser sykehuset vårt i Øst-Mosul, ikke Vest-Mosul – men den viser hvordan vi opererer i Irak under disse krigsforholdene.

Artikkelen fortsetter under videoen.

 

Nedenfor kan du lese historien til en irakisk familie – revet bort fra hverandre av vold og krig som de ikke har noen kontroll over.

Pasienthistorier: Sorg på akuttmottaket

Fire år gamle Ahmed* sitter dekket i støv på farens fang utenfor Leger Uten Grensers sykehus i Vest-Mosul.

Ansiktet er fullt av sjokolade fra en kjeks han sitter og spiser på. Akkurat her og nå virker det som Ahmed kan tenke på noe annet enn grusomhetene han har opplevd – inkludert å se sine to brødre bli drept.

Samir, guttens far, trøster bestemoren hans som sitter ved siden av dem, og hjelper henne å drikke vann gjennom uttørkede lepper. Ansiktet hennes er et portrett av familiens krise. 

Nære og kjære mistet

For bare noen få timer siden rømte familien fra krig og vold i gamlebyen i Mosul, der de løp gjennom de få kvartalene som fremdeles er beleiret. Hjemmet deres lå rett ved frontlinjen for kampene mellom de irakiske styrkene og IS – preget av intens bombing, selvmordsangrep, improviserte landminer og snikskyttere.

Denne morgenen ble huset tatt tilbake av de fremrykkende styrkene. Men hjelpen kom for sent.

– [For tre dager siden] holdt kona mi sønnen vår da det falt en bombe, sier Samir. – Veggen kollapset i rommet ved siden av, der min kone og søster var. Først kunne jeg ikke gå inn i rommet; det var så mye støv, og jeg fikk ikke puste. Da støvet hadde lagt seg, gikk jeg inn igjen og begynte å grave meg gjennom mursteinene. Jeg hørte kona skrike, og jeg fant dem. Jeg løftet dem opp og bar dem ut. Da jeg fjernet alle mursteinene, så jeg at gutten min var død.

Han var en måned og fem dager gammel. 

Luften fylles med hulking, jamring, skrik av smerte og sjokk, og lettelsens sukk etter endelig å ha klart å rømme.

Når Samir snakker, kommer hans sønderknuste mor med sørgmodige utbrudd når hun ikke bidrar med bakgrunnsinfo gjennom tårene.

– Sønnedatteren min døde av sult, og jeg måtte også legge sønnesønnen min i graven, hikster hun frem. – Begge to; den ene sultet i hjel, og den andre ble truffet av en bombe. Jeg begravde dem i hagen.

– Vi har gått i tre dager uten vann, sier hun. – Selv vannet vi drakk, var ikke bra. Vi fikk diaré av det. Under Ramadan sultet vi – vi fikk ikke engang lov til å spise rester fra søpla.

Nå ligger kona til Samir på sykehuset med nakkekrage, og søsteren ligger på den andre avdelingen.

Mange døde og sårede

Det er morgen, og når helsearbeiderne gjør seg klare til å ta imot flere pasienter, kan man høre lyden av eksplosjoner fra frontlinjene. Gårsdagen var den travleste dagen siden sykehuset åpnet for knappe 10 dager siden. Den ene ambulansen etter den andre kom med pasienter.

Haugevis med sårede pasienter, for det meste kvinner og barn, var blitt hentet inn fra frontlinjene: en liten gutt med brannskader på armene og bena; en kvinne tilsynelatende i sjokk, ansiktet dekket i blod; en liten jente i en blomstrete kjole, høyre fot flerret opp av granatsplinter og venstre fot revet av ved kneet. Akuttmottaket viser med all tydelighet hvilke grusomheter denne krigen har utsatt innbyggerne for.

Ei lita jente fortalte oss hvordan hun så broren dø foran seg. Luften fylles med hulking, jamring, skrik av smerte og sjokk, og lettelse over å ha klart å rømme.

Man kunne se de tragiske historiene i ansiktene til de som fulgte sine sårede familiemedlemmer til sykehuset: underernærte kinn, tomme blikk, gråtende øyne og kropper dekket i blod og støv.  

En kvinne som satt og hulket på venterommet, tok en pause for å drikke en boks med juice, før tårene strømmet på igjen.

Den lille gutten med de dype brannsårene klarte å knaske i seg noen kjeks, selv om ansiktet vred seg i smerte da de skitne brannsårene ble renset. 

Sult og lidelse

– Sult og lidelse, sier en eldre kvinne fra sengen på akuttmottaket, om og om igjen. Hun er 74 år gammel og klarte å komme seg ut av krigssonen for bare noen timer siden.

– Vi prøvde å få barna til å spise tomatpuré. Vi kokte mel i vann … risen vi hadde, var så skitten at selv dyrene ikke klarte å spise den, sier hun. – Vi døde hver dag på grunn av bombene og luftangrepene. Vi vet ikke hvor det kom fra. Jeg mistet halve vekten, legger hun til. –Vi dusjet nesten aldri – vi hadde alle slags hudsykdommer.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

TRØST: En far trøster sønnen i vårt sykehus vest for Mosul. Foto: Hussein Amri/Leger Uten Grenser


Tusener fortsatt fanget

Leger Uten Grensers sykehus i Vest-Mosul er et av to fungerende sykehus i dette området, og livreddende hjelp er førsteprioritet. Leger jobber intensivt for å kunne tilby senger til nye sårede ved å henvise pasienter til andre sykehus for oppfølgingsbehandling så snart de er stabilisert.

Til tross for tilstrømmingen av krigsskadde pasienter, er det bare en liten brøkdel av de flere tusen innbyggerne som fortsatt antas å være fanget i kampene, som klarer å komme seg hit.

Vi frykter at de mest prekære tilfellene dør på slagmarken på grunn av intensiteten i kampene, ute av stand til å få livreddende medisinsk hjelp. 

Noen arr vil aldri forsvinne

Heldigvis for Samirs familie var hans kone og søster blant de som kom seg ut i tide. De vil bli henvist til et annet sykehus, slik at de kan komme til hektene igjen.

Men noen arr vil aldri forsvinne. Samir og kona hadde tre barn, og nå har de bare ett. Uten annet enn klærne på kroppen og uten penger i lommene stiger familien inn i ambulansen etter sine kjære på båren.

Like etterpå kjører ambulansen ut fra området. Det tar ikke lang tid før ambulansen er tilbake igjen, med enda en pasient fra slagmarken.  

Mange andre – som fortsatt er fanget i den uutgrunnelige tragedien som utspiller seg i den beleirede gamlebyen – vil aldri engang komme frem til ambulansen.

* Navn er endret etter pasientenes ønske.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid