Foto: Christian Prebensen (privat)
Hjem > Vårt arbeid > Feltblogg > – Jeg jobber først og fremst med barn, som utgjør en stor andel av pasientene våre
Nyheter

– Jeg jobber først og fremst med barn, som utgjør en stor andel av pasientene våre

04.12.2018
        

Først skjønte jeg ikke helt hva den uniformerte vakten i passkontrollen hadde sagt. Det var ikke helt det jeg forventet, og den sentralafrikanske fransken tar litt tid å venne seg til. Jeg hadde vist frem papirene mine og sagt at jeg jobbet for Leger Uten Grenser. «On est toujours ensemble». Jeg så nok litt spørrende ut. «We are always together», forklarte han, og viste meg smilende veien mot ankomsthallen. Sammen for alltid.

Jeg heter Christian Prebensen og jeg jobber som lege i Masisi, øst i Den demokratiske republikken Kongo. Det er et vakkert sted, med duvende, grønnkledde åser så langt øyet kan se. Klimaet er mildt og jordsmonnet rikt, som burde gjøre livsgrunnlaget godt for menneskene som bor her. Imidlertid lever befolkningen flest i dyp fattigdom. Det skyldes i stor grad en kronisk væpnet konflikt som har pågått i mer enn to tiår her i Øst-Kongo. Et mylder av væpnede grupper har gjennom disse årene utsatt sivilbefolkningen for alvorlige overgrep, som har drevet millioner av mennesker på flukt.

Kontrasten mellom Øst-Kongo og Norge kunne ikke vært så mye større. Mens jeg kommer fra verdens kanskje tryggeste land, er utrygghet normalen her. På noen måneder har jeg blitt godt kjent med hvordan automatvåpenet AK-47 ser ut hengende fra all verdens skuldre, hvordan skuddene låter på både nært og langt hold, og med skadene som oppstår når de treffer noen. Jeg har sett machetekutt i alle kroppsdeler. Jeg har sett barn dø av malaria, hjernehinnebetennelse, blodforgiftning — og ikke minst sult, som alle hadde overlevd om de hadde hatt såpass flaks at de var født i Norge. Noen dør fordi de bor flere dagers gange fra nærmeste helsesenter, ikke har råd til transport, eller at de må vente til skytingen tar slutt før de tør å bevege på seg.

Masisi og omegn.
Masisi og omegn. Jeg blir ikke lei denne utsikten. Foto: Christian Prebensen (privat).

 

På grunn av de vedvarende store behovene for helsehjelp, har Leger Uten Grenser flere prosjekter i området. Her i Masisi har vi drevet et sykehus og flere helsesentre i over ti år. Jeg jobber først og fremst med barn, som utgjør en stor andel av pasientene våre. I Øst-Kongo er det risikosport å være barn, og kanskje så mange som én av syv rekker aldri å bli fem år. Paradoksalt nok i et så fruktbart område er underernæring utbredt, og vi får hyppig innlagt barn med akutt underernæring.

Ett år gamle Charles, for eksempel, veide kun fire kilo da moren tok ham til helsesenteret vårt. Radmager med innsunkne øyne og sped, skingrende gråt, hadde han et typisk tilfelle av «marasmus», en av to hovedformer for akutt underernæring. Han var svak og kastet opp alt han fikk å spise, og måtte få melk i sonde i mange dager før han kviknet til.

Fulahini på halvannet år ble derimot innlagt med utbredte hevelser, sår over hele kroppen, og øyelokk så stive at hun ikke greide å åpne dem. Hun hadde den andre formen for alvorlig underernæring, «kwashiorkor», der alvorlige stoffskifteforstyrrelser får kroppen til å hovne opp, huden til å sprekke, og håret til å bli tynt og fargeløst.  «Kwash-barna» ser ikke alltid like syke ut som de radmagre «marasmiske» barna, men de har faktisk høyere dødelighet. Fulahini fikk også lungebetennelse og måtte være innlagt en stund, men med forsiktig ernæring, god hudpleie og antibiotika, kunne vi skrive henne ut i mye bedre form.

Barna her er svært utsatte for nettopp alvorlige infeksjoner, på grunn av mangelfull ernæring, dårlig hygiene, og den høye forekomsten av malaria. Sikkert halvparten av alle pasientene som kommer inn døren på akuttmottaket vårt har malaria, og mange har de alvorlige formene, som kan innebære pustevansker, bevisst løshet og krampe anfall, eller lav blodprosent. Du har sannsynligvis et hemoglobin-nivå i blodet ditt på mellom 11 og 17 gram per desiliter, men her har jeg behandlet barn med verdier under 2. Det er lavt. Heldigvis er malariabehandlingen vår veldig effektiv, og selv barna som kommer inn dypt bevisstløse kommer som oftest til seg selv igjen i løpet av et døgn eller to.

Miriam (5) hadde tuberkulose.
Miriam (5 år) hadde tuberkulose, og store mengder væske rundt høyre lunge gjorde at hun nesten ikke fikk puste. Etter tapping var hun mye bedre, men hun må gå på medisiner i mange måneder fremover. Foto: Christian Prebensen (privat).

En annen infeksjonssykdom som rammer hardt her i Kongo er tuberkulose. Det er en snikende sykdom som Miriam på fem år fikk erfare. Hun hadde hatt feber til og fra i et par måneder, gått ned i vekt og fått økende tungt for å puste. Da hun ble innlagt på sykehuset vårt, var det ikke pustelyder å høre på den høyre lungen, som på røntgenbildet var helt sammenklappet. Vi la inn et dren og tappet ut store mengder tynn, brun væske, som er et typisk tegn på tuberkulose i lungeposen. Etter tappingen ble hun i bedre form, men hun må gå på medisiner i et halvt år fremover for å bli helt frisk.

Som dere kanskje har fått med dere, ble det i begynnelsen av august i år erklært et nytt ebolautbrudd i Nordøst-Kongo, i et område som ligger rundt 300 kilometer nord for oss. Det er tiende gang denne alvorlige virusinfeksjonen bryter ut her i Kongo, landet der sykdommen ble oppdaget i 1976. Myndighetene har med andre ord god erfaring med smitteoppsporing og behandling av ebolasyke, og har i tillegg fått god hjelp av erfarne helsearbeidere fra Leger Uten Grenser og Verdens helseorganisasjon. Imidlertid har de omfattende sikkerhetsproblemene i regionen gjort dette utbruddet særlig utfordrende å håndtere, og i skrivende stund øker antallet tilfeller raskt, med 266 syke og 168 døde så langt.

Det har foreløpig ikke dukket opp ebolasmittede i vårt område, men vi har forberedt personellet vårt godt i fall det skulle skje. Mye mer sannsynlig er at vi får et stort antall pasienter med symptomer som kan ligne på ebola, men som skyldes malaria, lungebetennelse, influensa, mageinfeksjoner eller hjernehinne betennelse. Utfordringen vår er å sørge for at alle disse pasientene får god behandling for den sykdommen de har, samtidig som vi ivaretar en rimelig beredskap mot ebolasmitte.

Det skapte for eksempel en del oppstyr da en jente på syv år dukket opp på helsesenteret for noen uker siden, med blod noe uforklarlig rennende fra munnen. Da moren i tillegg opplyste at barnet hadde hatt feber hjemme, gikk ebolaalarmen hos en av sykepleierne våre, og pasienten ble isolert. Blødning er et klassisk, men egentlig ikke så vanlig, symptom på alvorlig ebolasykdom, og siden hun ikke hadde feber i akuttmottaket og var i fin form, var  sannsynligheten for ebola veldig lav. Det hele kokte da også ned til en ganske mild malariainfeksjon og en litt hissig tannkjøttbetennelse, og alarmen ble raskt avblåst.

Som du skjønner er det mye sykdom her, og jeg har sett mye trist. Det er likevel viktig å påpeke at det veldig ofte går bra. Jeg jobber med dedikerte og kjempeflinke lokale leger og sykepleiere, og sammen får vi til mye med relativt lite.

Det er ikke noen tvil om at Leger Uten Grensers arbeid her utgjør en stor forskjell, og vi er med på å redde mange liv. Jeg opplever også at engasjementet og ressursene vi bringer med oss hit settes svært stor pris på, av våre lokale kolleger og befolkningen forøvrig.

«On est toujours ensemble»!

Med ønsker om en god jul og et godt nyttår,

Christian Prebensen, lege og feltarbeider i Leger Uten Grenser.

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Christian Prebensen (privat)
Hjem > Vårt arbeid > Feltblogg > – Jeg jobber først og fremst med barn, som utgjør en stor andel av pasientene våre
Nyheter

– Jeg jobber først og fremst med barn, som utgjør en stor andel av pasientene våre

04.12.2018
        

Først skjønte jeg ikke helt hva den uniformerte vakten i passkontrollen hadde sagt. Det var ikke helt det jeg forventet, og den sentralafrikanske fransken tar litt tid å venne seg til. Jeg hadde vist frem papirene mine og sagt at jeg jobbet for Leger Uten Grenser. «On est toujours ensemble». Jeg så nok litt spørrende ut. «We are always together», forklarte han, og viste meg smilende veien mot ankomsthallen. Sammen for alltid.

Jeg heter Christian Prebensen og jeg jobber som lege i Masisi, øst i Den demokratiske republikken Kongo. Det er et vakkert sted, med duvende, grønnkledde åser så langt øyet kan se. Klimaet er mildt og jordsmonnet rikt, som burde gjøre livsgrunnlaget godt for menneskene som bor her. Imidlertid lever befolkningen flest i dyp fattigdom. Det skyldes i stor grad en kronisk væpnet konflikt som har pågått i mer enn to tiår her i Øst-Kongo. Et mylder av væpnede grupper har gjennom disse årene utsatt sivilbefolkningen for alvorlige overgrep, som har drevet millioner av mennesker på flukt.

Kontrasten mellom Øst-Kongo og Norge kunne ikke vært så mye større. Mens jeg kommer fra verdens kanskje tryggeste land, er utrygghet normalen her. På noen måneder har jeg blitt godt kjent med hvordan automatvåpenet AK-47 ser ut hengende fra all verdens skuldre, hvordan skuddene låter på både nært og langt hold, og med skadene som oppstår når de treffer noen. Jeg har sett machetekutt i alle kroppsdeler. Jeg har sett barn dø av malaria, hjernehinnebetennelse, blodforgiftning — og ikke minst sult, som alle hadde overlevd om de hadde hatt såpass flaks at de var født i Norge. Noen dør fordi de bor flere dagers gange fra nærmeste helsesenter, ikke har råd til transport, eller at de må vente til skytingen tar slutt før de tør å bevege på seg.

Masisi og omegn.
Masisi og omegn. Jeg blir ikke lei denne utsikten. Foto: Christian Prebensen (privat).

 

På grunn av de vedvarende store behovene for helsehjelp, har Leger Uten Grenser flere prosjekter i området. Her i Masisi har vi drevet et sykehus og flere helsesentre i over ti år. Jeg jobber først og fremst med barn, som utgjør en stor andel av pasientene våre. I Øst-Kongo er det risikosport å være barn, og kanskje så mange som én av syv rekker aldri å bli fem år. Paradoksalt nok i et så fruktbart område er underernæring utbredt, og vi får hyppig innlagt barn med akutt underernæring.

Ett år gamle Charles, for eksempel, veide kun fire kilo da moren tok ham til helsesenteret vårt. Radmager med innsunkne øyne og sped, skingrende gråt, hadde han et typisk tilfelle av «marasmus», en av to hovedformer for akutt underernæring. Han var svak og kastet opp alt han fikk å spise, og måtte få melk i sonde i mange dager før han kviknet til.

Fulahini på halvannet år ble derimot innlagt med utbredte hevelser, sår over hele kroppen, og øyelokk så stive at hun ikke greide å åpne dem. Hun hadde den andre formen for alvorlig underernæring, «kwashiorkor», der alvorlige stoffskifteforstyrrelser får kroppen til å hovne opp, huden til å sprekke, og håret til å bli tynt og fargeløst.  «Kwash-barna» ser ikke alltid like syke ut som de radmagre «marasmiske» barna, men de har faktisk høyere dødelighet. Fulahini fikk også lungebetennelse og måtte være innlagt en stund, men med forsiktig ernæring, god hudpleie og antibiotika, kunne vi skrive henne ut i mye bedre form.

Barna her er svært utsatte for nettopp alvorlige infeksjoner, på grunn av mangelfull ernæring, dårlig hygiene, og den høye forekomsten av malaria. Sikkert halvparten av alle pasientene som kommer inn døren på akuttmottaket vårt har malaria, og mange har de alvorlige formene, som kan innebære pustevansker, bevisst løshet og krampe anfall, eller lav blodprosent. Du har sannsynligvis et hemoglobin-nivå i blodet ditt på mellom 11 og 17 gram per desiliter, men her har jeg behandlet barn med verdier under 2. Det er lavt. Heldigvis er malariabehandlingen vår veldig effektiv, og selv barna som kommer inn dypt bevisstløse kommer som oftest til seg selv igjen i løpet av et døgn eller to.

Miriam (5) hadde tuberkulose.
Miriam (5 år) hadde tuberkulose, og store mengder væske rundt høyre lunge gjorde at hun nesten ikke fikk puste. Etter tapping var hun mye bedre, men hun må gå på medisiner i mange måneder fremover. Foto: Christian Prebensen (privat).

En annen infeksjonssykdom som rammer hardt her i Kongo er tuberkulose. Det er en snikende sykdom som Miriam på fem år fikk erfare. Hun hadde hatt feber til og fra i et par måneder, gått ned i vekt og fått økende tungt for å puste. Da hun ble innlagt på sykehuset vårt, var det ikke pustelyder å høre på den høyre lungen, som på røntgenbildet var helt sammenklappet. Vi la inn et dren og tappet ut store mengder tynn, brun væske, som er et typisk tegn på tuberkulose i lungeposen. Etter tappingen ble hun i bedre form, men hun må gå på medisiner i et halvt år fremover for å bli helt frisk.

Som dere kanskje har fått med dere, ble det i begynnelsen av august i år erklært et nytt ebolautbrudd i Nordøst-Kongo, i et område som ligger rundt 300 kilometer nord for oss. Det er tiende gang denne alvorlige virusinfeksjonen bryter ut her i Kongo, landet der sykdommen ble oppdaget i 1976. Myndighetene har med andre ord god erfaring med smitteoppsporing og behandling av ebolasyke, og har i tillegg fått god hjelp av erfarne helsearbeidere fra Leger Uten Grenser og Verdens helseorganisasjon. Imidlertid har de omfattende sikkerhetsproblemene i regionen gjort dette utbruddet særlig utfordrende å håndtere, og i skrivende stund øker antallet tilfeller raskt, med 266 syke og 168 døde så langt.

Det har foreløpig ikke dukket opp ebolasmittede i vårt område, men vi har forberedt personellet vårt godt i fall det skulle skje. Mye mer sannsynlig er at vi får et stort antall pasienter med symptomer som kan ligne på ebola, men som skyldes malaria, lungebetennelse, influensa, mageinfeksjoner eller hjernehinne betennelse. Utfordringen vår er å sørge for at alle disse pasientene får god behandling for den sykdommen de har, samtidig som vi ivaretar en rimelig beredskap mot ebolasmitte.

Det skapte for eksempel en del oppstyr da en jente på syv år dukket opp på helsesenteret for noen uker siden, med blod noe uforklarlig rennende fra munnen. Da moren i tillegg opplyste at barnet hadde hatt feber hjemme, gikk ebolaalarmen hos en av sykepleierne våre, og pasienten ble isolert. Blødning er et klassisk, men egentlig ikke så vanlig, symptom på alvorlig ebolasykdom, og siden hun ikke hadde feber i akuttmottaket og var i fin form, var  sannsynligheten for ebola veldig lav. Det hele kokte da også ned til en ganske mild malariainfeksjon og en litt hissig tannkjøttbetennelse, og alarmen ble raskt avblåst.

Som du skjønner er det mye sykdom her, og jeg har sett mye trist. Det er likevel viktig å påpeke at det veldig ofte går bra. Jeg jobber med dedikerte og kjempeflinke lokale leger og sykepleiere, og sammen får vi til mye med relativt lite.

Det er ikke noen tvil om at Leger Uten Grensers arbeid her utgjør en stor forskjell, og vi er med på å redde mange liv. Jeg opplever også at engasjementet og ressursene vi bringer med oss hit settes svært stor pris på, av våre lokale kolleger og befolkningen forøvrig.

«On est toujours ensemble»!

Med ønsker om en god jul og et godt nyttår,

Christian Prebensen, lege og feltarbeider i Leger Uten Grenser.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen