Det som slo meg da jeg ankom var stillheten. Rann er vanligvis et dynamisk og yrende sted, men i går var det skremmende stille, nesten som en kirkegård. Vanligvis er gatene fulle av barn som leker.

Byen har blitt ødelagt og det var knusende å se det.

Store deler av byen har blitt brent ned og det kom fortsatt røyk fra noen av bygningene.

Jeg møtte en kvinne som nylig hadde kommet tilbake fra sin mors begravelse. Huset hennes brente ned, og hun døde da hun ikke klarte å komme seg ut av det brennende huset.

Klinikken og kontorene til Leger Uten Grenser ble brent ned under angrepet. Alt som er igjen er aske. Da jeg ankom brant fortsatt teltene vi brukte til å lagre utstyr. Kontorene til andre humanitære organisasjoner ble også robbet og brent. Heldigvis ble ingen av våre ansatte skadet i angrepet. Mange av dem flyktet til Kamerun sammen med majoriteten av byens innbyggere.

Vi evakuerte en mann med skuddskade. Flere hadde blitt skadet, men jeg ble fortalt at de allerede hadde flyktet til Kamerun.

Jeg så en lang linje med mennesker som var på vei til Kamerun, kvinner, menn og barn i alle aldre. Noen hadde esler, men de aller fleste bar alle eiendelene sine på ryggen. De jeg snakket med sa at de dro fordi de var redde for å bli.

Det er uansett ikke mye som holder dem tilbake. Hjemmene deres er brent ned og jeg vet ikke hva de skulle levd av. Markedet ble plyndret og brent, matbutikkene også. Om du ikke har mat hjemme, vil du ikke klare å få tak i noe.

Jeg snakket med en av våre ansatte som sa at sist gang han spiste var samme dag som angrepet. Han har ikke klart å finne mat siden.

Jeg begynte nesten å gråte i går da jeg så ødeleggelse i Rann og lidelsen innbyggerne har blitt utsatt for.