Foto: Monica Thallinger (privat)
Hjem > Vart arbeid > Feltblogg > Monica i Mosul
Nyheter
05.12.2017 / 06.12.2017

Monica i Mosul

Alt rundt omkring oss var ødelagt. Hus delt i to, utbrente biler på hustak, rakettkratre og vegger skutt sønder og sammen. Tomme gater.

De eneste avbruddene langs denne monotone grusveien var kontroll- postene, den ene etter den andre.

Utsikten på vei til sykehuset var hjerteskjærende. Kamphandlingene var nylig avsluttet men daglig var det skuddsalver som avgikk i nærheten og byen føltes utrygg. 

Dette var utsikten min på vei til sykehuset i Vest-Mosul. Bildet viser et bolighus som er bombet og ødelagt. Foto: Monica Thallinger (privat)


Midt blant ruinene dukket sykehusbygningen opp, tilsynelatende anonym fra utsiden. Innsiden avslørte en annen historie. Den utbrente bygningen hadde blitt forvandlet til et rent og moderne, lite sykehus. Det så ut som det kunne være en klinikk i hvilket som helst annet land. Jeg var både sjokkert og overrasket.

Aldri i løpet av mine åtte tidligere oppdrag for Leger Uten Grenser hadde jeg sett et så ott sykehus med grunnleggende teknologi på plass — så raskt etter oppstarten. 
         
Mine kolleger var en blanding av spesialister, leger under utdanning og sykepleiere. Rengjøringspersonalet var overkvalifiserte, og ofte høyt utdannende, uten mulighet til å finne jobb et annet sted.

De aller eldste av pasientene vi har sett på akuttmottaket har vært skadde eller syke barn, og antall innlagte har steget hver eneste dag siden jeg ankom sykehuset. 

Barna i Mosul spesielt hardt rammet

Tre år under IS-kontroll, og ni måneder med kamper der den irakiske koalisjonen har forsøkt å gjenerobre byen, har vært en enorm påkjenning for byens mest utsatte gruppe: barna. 

Akuttmottaket var ofte overlesset med syke, skrikende barn i alle aldre. Vi så underernærte komplikasjoner knyttet til kroniske sykdommer som diabetes eller funksjonshemming etter krigsskader. Noen ble født syke. 

Mangel på rent vann gjorde mange syke av diaré og opp- kast. Infeksjonssykdommer som kusma, hepatitt A og meslinger – vanligvis forhindret av vaksiner — var utbredt. 

Traumatiserte familier fortalte de samme forferdelige historiene om ødeleggelse, vold og tap de hadde lidd de siste årene, månedene og dagene. Å møte disse pasientene var utfordrende. Det krevdes mye mer av meg enn det å bare være lege. 

Antallet syke og skadde spedbarn og barn var langt høyere enn antallet skadde voksne, som kom direkte fra kampene ved frontlinjen. Med et helsevesen i grus etter krigshandlinger, og de este sykehus bombet, var det svært begrenset tilgang på vanlige helsetjenester. 

Vi kunne gi syke, nyfødte ganske avansert behandling med selv enkle midler og utstyr. Foto: Monica Thallinger (privat)


I media er det ofte mye oppmerksomhet om selve krigshandlingene og actionfylte bilder av soldater i strid, samt hjelpearbeidere som strømmer til for å hjelpe. Dessverre blir ofte de mest trengende og sårbare satt i skyggen.

Det er de små, stemmeløse og uskyldige barna som lider mest, har de største tapene og de største behovene. Irak er et kroneksempel på det. 

Galia - ei lita jente på åtte år

Jeg vil gjerne fortelle deg om Galia, jenta på åtte år. Hun ble ikke bare fysisk skadd, hun var også mye engstelig og var psykologisk traumatisert i tiden etterpå. Hun sluttet å spise og ble anorektisk. Jeg lurte på om de psykologiske ettervirkningene var verre enn hennes fysiske skader.

Hun kom fere ganger i uken for å bli bandasjert, båret inn av sin kjærlige far og bekymrede tante. Vi ble godt kjent med henne og var svært bekymret for tilstanden hennes fordi hun ble en skygge av seg selv.

En psykolog var ennå ikke på plass på sykehuset, så det eneste vi kunne tilby var samtaler, råd og noen leker. 

Galia (8) og meg i Vest-Mosul. Jenta hadde både fysiske og psykiske skader. Vi forsøkte å gjøre sykehusoppholdet så hyggelig så hyggelig som mulig for henne. Foto: Monica Thallinger (privat)


Hvordan skulle vi begynne å hjelpe Galia? Det å gjøre hennes opplevelser på sykehuset så hyggelige som mulig, var en laginnsats. Alle deltok, fra sykepleieren til bårebæreren og rengjøringspersonalet. 

På et tidspunkt endret noe seg brått. Hun begynte å spise igjen. Hun pratet, fleipet, lekte og var en liten luring som stjal pennene våre. Alle ble glad i Galia da hun forvandlet seg fra en vettskremt liten jente til en liten rakker av en ung dame som likte å ta selfies. Hun ble et helt annet barn.

Vi drakk Coca-Cola og spiste chips under samtalene våre. Like før eid-høytiden, kom hun med bleket hår og mørk sminke på. Hun så ut som en rockestjerne og minnet meg om meg selv da jeg var på hennes alder.

Vi feiret dagens antrekk sammen med familien hennes. Hun ble bedre og bedre, fysisk så vel som psykisk. 

En utbombet barneavdeling på et sykehus i Mosul. Foto: Monica Thallinger (privat)


Galias far begynte å komme med et stort smil om munnen og var takknemlig for all hjelpen hans datter har fått. Galias sår ble leget, og snart trengte hun ikke å komme til sykehuset. Hun la på seg mer og hun så bra ut. Hun smilte oftere. Hun trente daglig og kunne snart begynne å trene på å gå igjen. 

– Sakte vender livet tilbake til Vest-Mosul

Utsikten på vei til jobb endres nå drastisk. Sakte vender livet tilbake til Vest- Mosul. Gatene forvandles hver dag. Butikker åpner, og geiter streifer omkring i søppelhauger. Pariserhjulene er fylt med hylende barn.

Jeg vil ikke underslå utfordringene: helsevesenet er falt sammen og sykehus ligger utbombet
i grus. Det er store behov for å lege sår og tilby befolkningen som har overlevd helsetjenester og hjelp til å komme seg videre. 

Men skolen starter nå snart, og jeg kan forestille meg Galia med ryggsekk og pent ettet hår idet hun møter klassekameratene sine. 
For henne starter nå livet igjen. 

Tusen takk for at du støtter Leger Uten Grenser. Jeg ønsker deg og dine god jul og godt nyttår. 

Mer i denne seksjonen  
Nyheter
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Monica Thallinger (privat)
Hjem > Vart arbeid > Feltblogg > Monica i Mosul
Nyheter
05.12.2017 / 06.12.2017

Monica i Mosul

Alt rundt omkring oss var ødelagt. Hus delt i to, utbrente biler på hustak, rakettkratre og vegger skutt sønder og sammen. Tomme gater.

De eneste avbruddene langs denne monotone grusveien var kontroll- postene, den ene etter den andre.

Utsikten på vei til sykehuset var hjerteskjærende. Kamphandlingene var nylig avsluttet men daglig var det skuddsalver som avgikk i nærheten og byen føltes utrygg. 

Dette var utsikten min på vei til sykehuset i Vest-Mosul. Bildet viser et bolighus som er bombet og ødelagt. Foto: Monica Thallinger (privat)


Midt blant ruinene dukket sykehusbygningen opp, tilsynelatende anonym fra utsiden. Innsiden avslørte en annen historie. Den utbrente bygningen hadde blitt forvandlet til et rent og moderne, lite sykehus. Det så ut som det kunne være en klinikk i hvilket som helst annet land. Jeg var både sjokkert og overrasket.

Aldri i løpet av mine åtte tidligere oppdrag for Leger Uten Grenser hadde jeg sett et så ott sykehus med grunnleggende teknologi på plass — så raskt etter oppstarten. 
         
Mine kolleger var en blanding av spesialister, leger under utdanning og sykepleiere. Rengjøringspersonalet var overkvalifiserte, og ofte høyt utdannende, uten mulighet til å finne jobb et annet sted.

De aller eldste av pasientene vi har sett på akuttmottaket har vært skadde eller syke barn, og antall innlagte har steget hver eneste dag siden jeg ankom sykehuset. 

Barna i Mosul spesielt hardt rammet

Tre år under IS-kontroll, og ni måneder med kamper der den irakiske koalisjonen har forsøkt å gjenerobre byen, har vært en enorm påkjenning for byens mest utsatte gruppe: barna. 

Akuttmottaket var ofte overlesset med syke, skrikende barn i alle aldre. Vi så underernærte komplikasjoner knyttet til kroniske sykdommer som diabetes eller funksjonshemming etter krigsskader. Noen ble født syke. 

Mangel på rent vann gjorde mange syke av diaré og opp- kast. Infeksjonssykdommer som kusma, hepatitt A og meslinger – vanligvis forhindret av vaksiner — var utbredt. 

Traumatiserte familier fortalte de samme forferdelige historiene om ødeleggelse, vold og tap de hadde lidd de siste årene, månedene og dagene. Å møte disse pasientene var utfordrende. Det krevdes mye mer av meg enn det å bare være lege. 

Antallet syke og skadde spedbarn og barn var langt høyere enn antallet skadde voksne, som kom direkte fra kampene ved frontlinjen. Med et helsevesen i grus etter krigshandlinger, og de este sykehus bombet, var det svært begrenset tilgang på vanlige helsetjenester. 

Vi kunne gi syke, nyfødte ganske avansert behandling med selv enkle midler og utstyr. Foto: Monica Thallinger (privat)


I media er det ofte mye oppmerksomhet om selve krigshandlingene og actionfylte bilder av soldater i strid, samt hjelpearbeidere som strømmer til for å hjelpe. Dessverre blir ofte de mest trengende og sårbare satt i skyggen.

Det er de små, stemmeløse og uskyldige barna som lider mest, har de største tapene og de største behovene. Irak er et kroneksempel på det. 

Galia - ei lita jente på åtte år

Jeg vil gjerne fortelle deg om Galia, jenta på åtte år. Hun ble ikke bare fysisk skadd, hun var også mye engstelig og var psykologisk traumatisert i tiden etterpå. Hun sluttet å spise og ble anorektisk. Jeg lurte på om de psykologiske ettervirkningene var verre enn hennes fysiske skader.

Hun kom fere ganger i uken for å bli bandasjert, båret inn av sin kjærlige far og bekymrede tante. Vi ble godt kjent med henne og var svært bekymret for tilstanden hennes fordi hun ble en skygge av seg selv.

En psykolog var ennå ikke på plass på sykehuset, så det eneste vi kunne tilby var samtaler, råd og noen leker. 

Galia (8) og meg i Vest-Mosul. Jenta hadde både fysiske og psykiske skader. Vi forsøkte å gjøre sykehusoppholdet så hyggelig så hyggelig som mulig for henne. Foto: Monica Thallinger (privat)


Hvordan skulle vi begynne å hjelpe Galia? Det å gjøre hennes opplevelser på sykehuset så hyggelige som mulig, var en laginnsats. Alle deltok, fra sykepleieren til bårebæreren og rengjøringspersonalet. 

På et tidspunkt endret noe seg brått. Hun begynte å spise igjen. Hun pratet, fleipet, lekte og var en liten luring som stjal pennene våre. Alle ble glad i Galia da hun forvandlet seg fra en vettskremt liten jente til en liten rakker av en ung dame som likte å ta selfies. Hun ble et helt annet barn.

Vi drakk Coca-Cola og spiste chips under samtalene våre. Like før eid-høytiden, kom hun med bleket hår og mørk sminke på. Hun så ut som en rockestjerne og minnet meg om meg selv da jeg var på hennes alder.

Vi feiret dagens antrekk sammen med familien hennes. Hun ble bedre og bedre, fysisk så vel som psykisk. 

En utbombet barneavdeling på et sykehus i Mosul. Foto: Monica Thallinger (privat)


Galias far begynte å komme med et stort smil om munnen og var takknemlig for all hjelpen hans datter har fått. Galias sår ble leget, og snart trengte hun ikke å komme til sykehuset. Hun la på seg mer og hun så bra ut. Hun smilte oftere. Hun trente daglig og kunne snart begynne å trene på å gå igjen. 

– Sakte vender livet tilbake til Vest-Mosul

Utsikten på vei til jobb endres nå drastisk. Sakte vender livet tilbake til Vest- Mosul. Gatene forvandles hver dag. Butikker åpner, og geiter streifer omkring i søppelhauger. Pariserhjulene er fylt med hylende barn.

Jeg vil ikke underslå utfordringene: helsevesenet er falt sammen og sykehus ligger utbombet
i grus. Det er store behov for å lege sår og tilby befolkningen som har overlevd helsetjenester og hjelp til å komme seg videre. 

Men skolen starter nå snart, og jeg kan forestille meg Galia med ryggsekk og pent ettet hår idet hun møter klassekameratene sine. 
For henne starter nå livet igjen. 

Tusen takk for at du støtter Leger Uten Grenser. Jeg ønsker deg og dine god jul og godt nyttår. 

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid