Fortalt av Bruno Machado, som var på oppdrag for Leger Uten Grenser i Sierra Leone. 

Fra verandaen ser jeg en gruppe kvinner som går inn i et hus mens de synger. Det er en stille og varm ettermiddag og jeg er mest opptatt av å lese i boken min. Rundt to timer senere hører jeg lovord om at Gud er allmektig, og jeg ser barn som leker rundt inngangen til huset. Jeg antar at et barn har kommet til verden.

Vi er i Kenema, i hjertet av Sierra Leone, nær Guinea og Liberia. For et par år siden var denne regionen i sentrum av ebolakrisen. Tusenvis av mennesker ble smittet og døde, mens resten av verden skalv i frykt for en global pandemi. Landegrenser ble stengt og helsepersonell døde ved frontlinjene av epidemien. Et helsesystem som allerede var ustabilt ble totalknust av overveldende omstendigheter.

Les mer: Glemt krise: Livsfarlig å være gravid i Sierra Leone

Lovordene som blir ropt ut over åkeren for den nyfødte er håpefulle, men samvittigheten min er farget av nedslående statistikk. Helsemyndighetene estimerer at så mange som åtte kvinner dør hver dag som følge av komplikasjoner i svangerskap, og mer enn ett av syv barn dør før fylte fem år. De regner også med at mørketallene er store. Dette gjør Sierra Leone til et av de farligste stedene i verden å føde og oppdra barn. Følelsene mine er blandet av glede og bekymring.

Jeg går noen i møte for å sjekke om det faktisk var en fødsel i huset over åkeren. Samuel, en lokal Leger Uten Grenser-sjåfør, forklarer vennlig begrensningene og utfordringene ved de få tilgjengelige helseklinikkene i området. Jeg skjelver av tanken på komplikasjonene som kan oppstå under fødslene, og ergrer meg over at vårt sykehus i Kenema ennå ikke er ferdigstilt. Samuel benytter likevel muligheten til å rose Leger Uten Grenser for at vi bygger et fullverdig sykehus som primært skal jobbe med mor-barn-helse. Det jobbes lange dager for å få sykehuset klart så fort som mulig.

Sykehuset vil ha 120 sengeposter og all nødvendig infrastruktur til å støtte hele regionen, i et forsøk på å redde livet til mange kvinner og barn. For øyeblikket har vi over 50 internasjonale ansatte som jobber med byggingen av sykehuset i Kenema. Det er stort sett folk med ikke-medisinsk bakgrunn, deriblant elektrikere, vann- og sanitæreksperter, logistikksjefer, byggansvarlige og HR-ledere. Det er bemerkelsesverdig hvor mange kunnskapsområder som må dekkes før Leger Uten Grenser har forholdene klare for å hjelpe nyfødte barn og mødre når de trenger det mest.

Vi har selvfølgelig allerede et medisinsk team på bakken i Kenema. Vi har begynt å samarbeide med lokale aktører, og vi utvikler planer og nødvendige protokoller slik at vi kan starte aktiviteten ved sykehuset så snart som mulig. Det er det mest internasjonale teamet jeg har sett, med mennesker fra alle kontinenter som jobber sammen for å prøve å håndtere de uakseptable forholdene mødre og barn møter i Sierra Leone.

I Sierra Leone har Leger Uten Grenser fem andre helseprosjekter. Hovedfokuset er alltid mor-barn-helse. I den øde delen av Goroma Mende har vi team som gir direkte støtte til ti helseklinikker. Rose, en tidligere logistiker i Leger Uten Grenser, forteller meg at det er en stor mangel på infrastruktur og kapasitet, og det gjenstår mye arbeid.

Les mer om vårt arbeid i Sierra Leone

Under ebolakrisen mistet landet mange ansatte i helsesektoren. Ifølge offisielle tall fra Verdens helseorganisasjon fra februar 2015, døde 221 av 307 helsearbeidere som ble rammet av ebola i Sierra Leone. Dette var en enorm påkjenning for et helsesystem som allerede led av manglende kvalifiserte ansatte. Utvikling av HR er nøkkelen, og mens jeg skriver denne teksten er Leger Uten Grenser allerede i gang med å trene opp helsepersonell til sykehuset som snart skal åpnes i innlandet av Sierra Leone. Vi driver med kapasitetsutbygging i kampen mot barseldød.

Veien tilbake til Freetown, hovedstaden i Sierra Leone, er en sekstimers kjøretur gjennom et tropisk landskap av grønne planter og rød jord. Hver gang vi kjører gjennom et tettsted, legger jeg merke til de livlige gatemarkedene, de uniformerte barna som synger utenfor skolegårdene, og jeg lurer på om naboen min hadde komplikasjoner under fødselen. Jeg håper hun og barnet har det bra, og jeg håper at vi blir ferdige med å bygge sykehuset raskt. Jeg håper at mange kan ha en bedre sjanse i fremtiden. Jeg er håpefull.