Oss og dem – eller vi?
Professor i statsvitenskap Øyvind Østerud mener skillet mellom «oss og dem» er naturlig. I vårt arbeid ser vi daglig at det som binder oss sammen er viktigere enn det som skiller oss.
I Aftenposten 22. mai skriver professor i statsvitenskap Øyvind Østerud om skillet mellom «oss og dem», som etter hans syn ikke lar seg utrydde. Han mener kritikken av et slikt skille er en fordekt moralsk anklage om manglende empati og identifikasjon.
Når Østerud skal forsvare sitt ståsted, støtter han seg til en verdenshistorisk tendens til å klassifisere folk i grupper, for å etablere grenser for medlemskap.
Det virker som om Østerud anser det å trekke skiller mellom ”oss” og ”dem” som så naturlig at vi er nødt til å akseptere den type inndeling av mennesker.
Derfor mener han kritikken mot et slikt tankesett, spesielt i debatten om migrasjon, kun bidrar til økt polarisering og fastfryste fronter mellom et ”oss og dem” her hjemme: mellom de ”altruistiske, moralske” og de ”fordomsfulle, lukkede”. Observasjonen er interessant, og vi holder med i at den type fordømmende kritikk ikke nødvendigvis er konstruktiv.
Likevel, når vi opplever hvordan samfunnet rundt oss snur ryggen til de aller mest sårbare av våre medmennesker er det vanskelig å finne en pragmatisk tilnærming til en slik debatt.
Når vi står til knes i menneskelig lidelse, idet vi behandler ofre for tortur og forfølgelse i flyktningeleire verden over, er det umulig å akseptere en slik tankegang som ”naturlig”.
Når vi plukker opp desperate mennesker fra synkeferdige båter i Middelhavet utviskes skillet mellom oss og dem.
Kontrasten mellom dramaet og intensiteten under slike redningsoperasjoner, og den ekstreme lettelsen når alle er trygge om bord, er enorm. I løpet av noen få minutter er man tett, tett på hundrevis av mennesker som alle veksler brått mellom de to sterkeste og mest allmenne menneskelige følelsene: dødsangst og livsglede.
Det er umulig å se på eller snakke om disse menneskene som tall – eller som migranter eller flyktninger for den saks skyld – etter å ha opplevd en redningsoperasjon. De er bare folk, helhjertede og flerdimensjonale mennesker som oss.
Gruppetilhørighet kan ofte kan være både rasjonelt og positivt. Problemet oppstår når gruppementaliteten fører til en nedgradering av andre menneskers behov og rettigheter.
I ytterste konsekvens kan et slikt tankesett ende med at en eller flere folkegrupper må fjernes, ”renses”, kastes ut, eller til og med utryddes. Dette er ikke noe som hører den fjerne fortid til; dette er ikke en historisk sjelden anomali; dette er et tankesett vi møter verden over også i dag.
Dette er et tankesett vi kjenner godt til og selv har opplevd konsekvensene av på nært hold. Aldri har det bidratt til fred eller forsoning: Apartheid, krigen i det tidligere Jugoslavia, folkemordet i Rwanda, listen er lang. Dessverre er veien fra kategorisering til dehumanisering i mange tilfeller forbausende kort.
I det man aksepterer et oss/dem-narrativ som naturlig, utfordres det heller ikke. Da er det nærliggende å slå seg til ro med at ”de andres” problemer, utfordringer og lidelser ikke berører ”oss”.
Når kløften mellom oss og dem blir så stor at det egentlig er snakk om oss eller dem, kan det i mange tilfeller føre til at man aksepterer overgrep.
Dessverre gjelder dette i økende grad europeiske land, Norge inkludert. Heller ikke her i nord er vi immune mot gruppetenkningens humanitære skadevirkninger. Også i Norske kommentarfelt ser vi at noen mener det er bra at mennesker drukner i Middelhavet.
Å nekte å godta et slikt narrativ om ”oss og dem” er ikke en påvirkningsstrategi eller håpløs naivitet. Tvert imot; dette er vår harde virkelighet og sannhet etter å ha jobbet tett på mennesker i krig og kriser, tett på hat og nød i mange år.
Men vår intensjon er ikke moralsk fordømmelse. Mer enn noe annet ønsker vi å oppfordre folk til i større grad å anstrenge seg for å identifisere seg med ‘de andre’.
I vårt arbeid erfarer vi daglig at det som binder oss sammen er uendelig mye viktigere enn det som skiller oss. Vi har reist over havet (som Kipling i diktet Østerud referer til) og selv møtt ”de andre”. Nettopp derfor greier vi ikke å se skillet professoren insisterer på. For oss er det like naturlig at det ikke finnes noen de andre, det er bare oss – oss jordboere.
Professor Østerud forsøker å avfeie kritikken mot slik gruppetenkning som blind idealisme og lettvint moralisme.
Hvilke gunstige konsekvenser han ser for seg av å akseptere en slik inndeling, eller hva professoren anser som en mer hensiktsmessig tilnærming til migrasjonsdebatten, skulle vi likt å vite. Dersom han anser gruppetenking som så naturlig burde han også forklare hvorfor nettopp polariseringen han peker på i migrasjonsdebatten er illegitim.
Skal vi forstå det slik at polarisering internt i hans norske gruppe er negativt, men polarisering mot andre grupper er mer positivt? I så fall; hvorfor det?
På vegne av Leger Uten Grenser
Karine Nordstrand, lege og styreleder
Lindis Hurum, nødhjelpskoordinator