– Jeg har måttet flykte så ofte at jeg har mistet telling. Huset mitt ble brent ned. Landsbyen min ble ødelagt. Siden den gang har jeg lett etter et sted hvor jeg kan leve i fred med mine ni barn og barnebarn. Under flukten, mens vi fortsatt var i Nord-Kivu, eksploderte en bombe i Sake. Fire av barna mine døde den dagen.
– Vi ankom Bugeri-leiren i desember i fjor. Barna mine var svært svekket av de dårlige leveforholdene i leiren, og de ble ofte syke. Jeg bestemte meg for å sende dem til en fosterfamilie, hvor de kan sove i ly for regnet. De besøker meg når de kan.
– I leiren går vi i dagevis uten å spise. Vi har bare vann, og vi går sultne til sengs. Vi mangler mat, men også medisiner, kjøkkenutstyr, tepper og presenninger. Vi ønsker alle at freden skal vende tilbake og at alle skal få reise hjem.
Dette er historien til 80 år gamle Marie-Thérèse Malifeza, som er en av mange millioner som har blitt tvunget på flukt.
Over 5,5 millioner på flukt i den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo
Sivilbefolkningen lider under de forferdelige kampene mellom M23 og DR Kongos væpnede styrker. Over 6,4 milloner mennesker har blitt fordrevet, og rundt 5,5 av disse er konsentrert i den østlige delen av landet, i provinsene Nord-Kivu, Sør-Kivu og Ituri. I tillegg har over 870.000 mennesker flyktet til nærliggende land.
Situasjonen gjør at menneskene må leve under svært dårlige forhold og mange har bosatt seg i provisoriske leirer uten tilstrekkelig tilgang til vann eller mat, i tillegg til dårlige hygieneforhold. Mange blir ofre for vold og seksuelle overgrep, og arrene etter ubehandlede krigsskader forteller en historie om hvor sårt disse menneskene trenger nødhjelp.
Den østlige delen av DR Kongo har vært preget av konflikt i nesten 30 år. De siste to årene har situasjonen blitt forverret med de voldelige sammenstøtene mellom den væpnede gruppen M23 og DR Kongos væpnede styrker (FARDC). Millioner av sivile er drevet på flukt og mange menneskeliv har gått tapt.
Røntgenbilder viser at noen av pasientene fortsatt har kuler og granatsplinter i kroppen.
I Shabindu-området i Nord-Kivu lever rundt 90.000 fordrevne under svært prekære forhold. Vi har bygget latriner, deler ut drikkevann og andre nødvendige forsyninger. Vi gir i tillegg medisinsk og psykisk helsehjelp og behandling til ofre for seksuell vold.
– Da jeg hørte de første skuddene, flyktet jeg sammen med min kone og våre ni barn. Sønnen min ble truffet av granatsplinter etter at en sprengladning gikk av rett ved siden av oss. Han fikk alvorlige hodeskader og måtte ligge på intensivavdelingen i en måned. Vi er redde. Det er tyverier, skuddvekslinger og bomber som faller i området. Levekårene er vanskelige, og vi har ikke nok mat, forteller Olivier
Svært begrenset tilgang til nødhjelp
I Nord-Kivu har konflikten knyttet til framveksten av den væpnede gruppen M23 vart i mer enn to år. Dette forverrer situasjonen i en provins som allerede har vært preget av vold og konflikt i flere tiår. Konflikten har også rammet den nordlige delen av Sør-Kivu hardt, som også har mange år med vold og fordrivelse bak seg.
I Nord-Kivu-provinsen er nå over 2,7 millioner mennesker drevet på flukt – mer enn en tredel av befolkningen. Daglig utsettes sivilbefolkningen for vold og fordrivelse, i en situasjon der tilgang til helsetjenester og nødhjelp fortsatt er svært begrenset.
I håndteringen av den massive fordrivelsen og situasjonen har prosjektene våre i Nord-Kivu og Sør-Kivu blitt påvirket av den pågående konflikten. Våre team har kontinuerlig måttet tilpasse seg for å møte den raskt skiftende konteksten og de store behovene.
– Dagen landsbyen ble angrepet, var vi ute på åkeren. Jeg flyktet sammen med barna mine og naboene. Sammen kom vi til byen Shasha, men kampene fortsatte, og vi måtte flykte igjen. På flukten mistet jeg mannen min.
– Vi går flere dager og netter uten å spise noe. Vi lider veldig mye. Jeg har ikke engang nok til å bygge et husly. Når det regner, blir vi pisket av regnet. Vi tilbringer nettene under stjernene.
Mukeshimana Mbitse, 60 år, ble tvunget til å forlate hjemmet sitt med alle barna etter at både hun og mannen ble beskutt. Mannen måtte hun etterlate seg – død på gulvet hjemme, dekket av blod – for å få barna i sikkerhet.
– Da væpnede menn stormet inn i landsbyen min flyktet vi umiddelbart. Jeg bar babyen min på ryggen, og ett barn i hver hånd, de fire andre løp foran meg. Jeg mistet mannen ut av syne. Vi turte ikke å stoppe, for vi hørte skuddene rundt oss.
I dag lever familien min et elendig liv og jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal skaffe mat til barna mine. Hverdagen blir stadig vanskeligere, jeg tror vi dør av sult på grunn av krigen. Lyden av skuddene skremmer oss hele tiden.
De medisinske utfordringene konflikten fører med seg er enorme
Den humanitære responsen på denne krisen har vært svært begrenset siden starten, og dekker ikke de overveldende behovene til befolkningen som er rammet. Mange lever fortsatt på svært uverdige og utrygge steder der de mangler tilstrekkelig og trygt drikkevann, mat, sanitære forhold, husly og helsetjenester.
Det er ikke bare vold og våpen som tar menneskeliv i krig eller konflikt. Slike situasjoner fører ofte til en rekke andre livstruende omstendigheter, som mangel på tilgang til medisinsk behandling, underernæring, ødelagt infrastruktur som hindrer tilgang til trygt drikkevann og sanitære forhold, samt risikoen for smittsomme sykdommer. Dette ser vi tydelig i DR Kongo.
I 2023 alene gjennomførte vi 1,5 millioner medisinske konsultasjoner. Forholdene og den høye befolkningstettheten i de mange provisoriske leirene øker risikoen for sykdomsspredning.
Vannbårne sykdommer
De siste to årene har DR Kongo vært preget av flere kolerautbrudd. For alle mennesker på flukt er tilgang til trygt drikkevann, hygiene og sanitære forhold en stor utfordring i kampen mot epidemier av vannbårne sykdommer som kolera. Dette er fortsatt et av hovedproblemene i leirene for fordrevne.
En leir i Bulengo for internt fordrevne i den vestlige utkanten av Goma. Leger Uten Grenser gir grunnleggende helsetjenester, rent vann og bygger latriner for å hjelpe de 7 000 fordrevne som har flyktet fra kampene. Foto: Michel Lunanga
Sykdommer som kunne vært forebygget av vaksiner
Barn er ekstremt sårbare for sykdommer, særlig sykdommer som enkelt kan forebygges med vaksiner som meslinger, lungebetennelse, diaré og hjernehinnebetennelse. På grunn av volden er det store hull i vaksinasjonsdekningen, og meslingutbruddene er nærsagt konstante.
Vi har behandlet titusenvis for både kolera og meslinger. Som en respons på disse sykdomsutbruddene har vi blant annet vaksinert over 126.000 mennesker mot kolera og 853.385 barn mot meslinger.
Køen før utdelingen av myggnett i Tse Lowi. Under denne utdelingen fikk familier med barn under fem år, som er mest utsatt for malaria, et myggnett. Leger Uten Grenser benyttet også anledningen til å overvåke ernæringssituasjonen til barna i området ved å måle omkretsen på armen til alle barn under fem år. Foto: Solen Mourlon
Seksualisert vold
Tilfeller av seksualisert vold har stadig nådd nye høyder gjennom konflikten. Kvinner er spesielt sårbare. De er ofte alene om å forsørge familien og finne en måte å tjene til livets opphold på. De er også utsatt for seksuelle overgrep og vold, som forekommer både i og utenfor leirene.
Mange av kvinnene vi gir helsehjelp til, forteller at de har blitt angrepet mens de har lett etter mat og vann eller andre nødvendigheter utenfor flyktningleirene.
En 43 år gammel kvinne forteller at venninnegjengen hennes ble overfalt ute på åkeren.
– De voldtok oss alle, banket oss opp og stjal pengene våre. På Tumaini fikk jeg medisiner og ble undersøkt for å sjekke om jeg hadde en infeksjon. Min historie har forblitt en hemmelighet mellom meg, legen og psykologen... Jeg er for skamfull til å snakke om det.
Foto: Alexandre Marcou
En stor økning i antall krigsskadde
Etter hvert som kampene intensiveres og nærmer seg byer, øker faren for sivilbefolkningen, medisinsk personell og pasienters sikkerhet. Leger Uten Grenser støtter sykehus og helsesentre i Masisi-området og Sør-Kivu, som har opplevd en stor tilstrømning av krigsskadde pasienter.
I løpet av månedene etter årsskiftet behandlet Leger Uten Grensers team rundt 146 krigsskadde på sykehuset i Mweso, i Nord-Kivu. De fleste pasientene hadde skuddskader eller skader fra eksplosjoner.
Etter å ha blitt behandlet på Keshero sykehus, forteller pasienter som ble skadet i sammenstøtene i Sake, at de vender hjem igjen. Røntgenbilder tatt på sykehuset viser at noen av pasientene fortsatt har kuler og granatsplinter i kroppen. Foto: Marion Molinari
Mennesker på flukt
Tilstrømningen av flere mennesker på flukt øker presset på et allerede skjørt helsesystem. Helsestrukturene vi støtter er ofte overbelastet, med flere pasienter som må dele seng, og en kraftig økning i antall konsultasjoner, spesielt for barn. I tillegg ser vi en økning i tilfeller av tilstander som luftveisinfeksjoner og malaria.
Befolkningen i Rhoe-leiren i Ituri doblet seg i løpet av få dager etter de voldelige angrepene den 8. januar i nærheten av Drodro, og har nådd over 70 000 personer. Menneskene i leiren, inkludert ansatte fra Leger Uten Grenser, hvorav noen også har blitt fordrevet, lever under svært prekære forhold. Foto: Philomène Franssen
Medisinsk utstyr transporteres med motorsykkel for å kunne gi pasientbehandling i Kiniezire. Leger Uten Grenser flyttet disse teamene fra Minova etter at frontlinjen nærmet seg byen.
Utsikt over landskapet i Minova, Sør-Kivu-provinsen, øst i Kongo.
Leger Uten Grensers akutteam reiser til Minova i Sør-Kivu-provinsen øst i Kongo på motorsykkel, ettersom veienes dårlige tilstand ikke gjør det mulig å ta seg frem med bil.
Situasjonen gjør at stadig flere barn behandles for underernæring
Samtidig som den økende voldsspiralen tvinger mennesker på flukt i Masisi-området i Nord-Kivu, hindrer også urolighetene tilgangen til åkre, markeder og medisinsk hjelp, noe som fører til matmangel og underernæring.
Dette fører til en bekymringsfull økning i antall underernærte barn. Mange mennesker har måttet flykte fra hjemmene sine og en allerede kritisk humanitær situasjon forverres.
Mødre og deres barn venter på underernæringskonsultasjoner ved Kishinji helsesenter, som ligger i Minova. Helsesenteret tar imot både internt fordrevne og lokalbefolkningen. Tilfeller som krever mer omfattende medisinsk hjelp, blir henvist til sykehuset i Minova, som også støttes av Leger Uten Grenser. Foto: Hugh Cunningham
Barns tilgang på mat har brått blitt kraftig redusert. Gjennom 2023 ble det hver måned lagt inn 800 barn som følge av alvorlig underernæring på sykehus i Mweso- og Masisi-området. Dette er nesten en dobling fra året før.
Området er kjent for sine fruktbare grønne åser, men den økende volden gjør at tilgang til mat er utfordrende. I tillegg sliter helsemyndighetene med forsyningen av nok medisiner og ernæringstilskudd.
Her måler en av våre ansatte omkretsen på overarmen til et barn for å fastslå ernæringstilstanden. Foto: Michel Lunanga
En normal hverdag rives vekk
Sifa er en av dem som har blitt tvunget på flukt. Hun forteller at det er vanskelig å finne mat og klær, og alt 32-åringen ønsker seg er en normal hverdag igjen for sin mann og åtte barn. Familien har søkt tilflukt i en leir for internt fordrevne.
– Dette er første gang barna mine lider av underernæring. Før vi flyktet arbeidet vi på åkrene våre. Vi gikk aldri en dag uten mat. Jeg gir barna mine ernæringstilskudd som helsestasjonen har gitt oss, men jeg har ikke mer å supplere med, sier Sifa.
En av døtrene til Sifa døde av underernæring, fordi de ikke rakk frem til sykehuset i tide.
Foto: Laora Vigourt
Hindres fra å samle inn mat
Væpnede menn hindrer 28 år gamle Fahida i å samle inn nok mat til familien. Mangel på mat gjør også at hun ikke produserer nok melk til sin ett år gamle sønn.
– Alt jeg produserer på åkrene blir brukt til eget matforbruk, men noen ganger må vi vente to uker før vi kommer oss dit. Vi er redde – de væpnede mennene krever penger og kan til og med prøve å drepe eller voldta oss, forteller Fahida.
Når barn med moderat underernæring ikke får riktig behandling, er det stor sannsynlighet for at de utvikler alvorlig underernæring og medisinske komplikasjoner.
Foto: Laora Vigourt
– Smilet er tilbake
Micheline, 23, holder sin ti måneder gamle sønn, Daniel, som ble lagt inn på et sykehus Leger Uten Grenser støtter i Mweso. Micheline ble bekymret da Daniel begynte å kaste opp, fikk diaré og feber.
– Daniel ble alvorlig syk, men det som slo meg mest, var øynene hans: de var innsunkne og tomme. Dette er første gang noen av barna mine lider av underernæring, forteller Micheline.
Etter en uke på sykehuset ble Daniels helse bedre, og de ble skrevet ut etter behandling gjennom et ernæringsprogram utviklet av Leger Uten Grenser.
– Nå er ting bedre. Daniel smiler igjen, og øynene hans har forandret seg. Jeg er lykkelig.
Foto: Laora Vigourt
DR Kongo er at av våre største landprogram, og vi har drevet humanitært arbeid i landet siden 1977.
Vi responderer på nødsituasjoner og bistår mennesker på flukt fra vold og væpnet konflikt.