Sao og Jinnah er tvillinger. De er studenter fulle av liv, men de siste dagene har de følt seg dårlige.

Lege Monica Thallinger tar dem imot på sykehuset. De tester positivt for ebola.

Mindre enn 24 timer senere er begge døde.

– Det som var fryktelig, var at de skjønte det jo selv. Hun sa det óg, at ‘nå skjønner jeg hva som skjer’, forteller den norske legen.

En dag i desember begynner Jinnah og Sao å føle seg dårlige. De blir stive i leddene, får økende feber, kjenner seg slappe. Ebolafrykten er til å ta og føle på i hovedstaden, og de to søsknene blir raskt henvist til et ebolasenter.

Det er imidlertid fullt ved klinikkene i Freetown, og Jinnah og Sao blir referert til et sykehus i distriktet Bo – hele seks timer unna hovedstaden. Sykehuset er drevet av Leger Uten Grenser, og den norske legen Monica Thallinger er på vakt.

Hun hilser dem fra innsiden av en klam smittevernsdrakt. Den ser ut som en romdrakt; for å skjermes for smitte må helsearbeidere heldekkes fra topp til tå.

Isolert med ebola

Størst av alt er kjærligheten, og i Vest-Afrika i årene 2014–2016 er det kjærligheten selv som er transportmiddelet til det dødelige ebola-viruset. For å bli smittet, må man komme i direkte kontakt med den sykes kroppsvæsker. Via klemmer, kyss og sex – men også stell av syke og døde – kommer viruset seg inn i kroppen.

Den katastrofale ebolaepidemien starter i Guinea før den sprer seg videre til Liberia og Sierra Leone.

I 2014 har det vært fred i Sierra Leone i over ti år. Nå ligger håpet i den unge generasjonen som skal bygge landet videre. To av dem som er fulle av håp og pågang, er den unge kvinnen Jinnah* og tvillingbroren Sao*. De er i midten av 20-årene og studerer økonomi ved universitetet i hovedstaden Freetown.

De to ble født rett før borgerkrigen startet i 1991. Uten at de vet det, står de nå på dørstokken til en ny krig. Denne gangen er ikke fienden en væpnet gruppe, men et virus. Et virus som det ikke finnes noen vaksine eller behandling mot, og som skal vise seg å ta livet av nesten halvparten av de smittede i Sierra Leone.

Hvordan kan noe så grusomt bli kalt kjærlighetsviruset? Det ble klart for lege Monica Thallinger litt for mange ganger da hun jobbet i Sierra Leone under ebolaepidemien i 2014.

Kjærlighetsviruset som rev familier og et helt helsevesen i stykker

EBOLASENTER: En ubekreftet ebolapasient tas hånd om av personell fra Leger Uten Grenser. Bildet er fra Butembo i DR Kongo i 2018. Foto: John Wessels/Leger Uten Grenser

Hør Thallingers sterke beretninger i podkasten "Det du ikke vet".

– Jeg husker tvillingene kom og at de snakket flytende engelsk, så jeg kunne snakke direkte med dem og fikk veldig god kontakt. Vi brukte tolk for dem som ikke snakket engelsk, forteller Thallinger i den nyeste episoden av Leger Uten Grensers podkast «Det du ikke vet».

Public address system, Flash photography, Forehead, Microphone, Chin, Eyebrow, Eyelash, Neck, Ear, Jaw

PODKAST: Monica Thallinger forteller om å jobbe under ebolaepidemien i 2014. Foto: Marion Mossing/Leger Uten Grenser

Ebolapasienter er smittsomme når de har sterke symptomer, og isolasjon er derfor et viktig smittevernstiltak. Etter å ha testet positivt, blir Jinnah og Sao derfor plassert i et avlukke sammen med en jevnaldrende mann fra Bo. Tilstanden til de tre forverrer seg raskt.

– Først døde mannen fra Bo. Det var fryktelig belastende for dem å se, sier Thallinger.

– De hadde hele livet foran seg

– Alle tre døde bare timer etter at de kom. Det gjorde veldig stort inntrykk å se de unge, friske menneskene som hadde hele livet foran seg og var Sierra Leones fremtid, sier Thallinger.

Hør historiene fra ebolaepidemien i podkasten "Det du ikke vet".

Ebola ble tidligere kalt blødningsfeber fordi viruset kan gå til angrep på innsiden av blodårene. Det forårsaker blødning fra kroppsåpninger, og det kan forekomme sent i forløpet. Mange får imidlertid ikke blødninger. Andre vanlige symptomer er feber, halsvondt, slapphet, utslett, diaré og organsvikt.

–Tvillingene hadde veldig alvorlige symptomer med magesmerter, blodig diaré og blødninger fra kroppsåpninger, sier Thallinger.

Sao blir den første av tvillingene til å miste livet. Han trekker sitt siste pust i sykesengen mindre enn en armlengde fra søsteren.

– Det som var helt fryktelig, var at de skjønte det jo selv, og hun sa det og, at ‘nå skjønner jeg hva som skjer’. Hun hadde bunnløs sorg og var redd. Det var fryktelig å se, og jeg prøvde å trøste, for det er jo en helt umenneskelig situasjon. Man klarer ikke å trøste i en sånn situasjon, og det var veldig vanskelig å smertelindre godt nok, forteller Thallinger.

Jinnah dør like etter.

Når nærhet er farlig

Ebolasmitten skjer altså ofte i de nære relasjonene, i omsorgen for de syke mens man fortsatt er uvitende om at de har ebola. Thallinger ser gang på gang hvordan kjærlighetsviruset skjærer gjennom familier.

Som Jinnah og Sao. Eller som firebarnsmoren som mister alle barna sine til ebola. Thallinger glemmer aldri kvinnen som kommer til klinikken med sin siste gjenlevende baby, og som må dra hjem igjen helt alene. Babyens liv står ikke til å redde.

Kjærlighet og omsorg gjennom nærhet er samtidig akkurat det helsearbeiderne ikke kan gi ebolapasienter. Fra innsiden av månedrakten er det utfordrende å etablere nær kontakt.

– Det var vanskeligere å yte god helsehjelp når man ikke kunne ta på folk eller se dem godt inn i øynene. Det var veldig store begrensinger i måten vi forholdt oss som mennesker til hverandre, husker Thallinger.

MÅNEDRAKT: Tykk drakt med hette, flere lag munnbind, to par med hansker, slalombriller. For å beslytte seg mot ebola, må helsearbeidere sørge for at all hud er tildekket. Her hjelper Thallinger kollegaene sine med å ta på seg smittevernsdraktene før de skal inn til pasientene. Foto: Privat.

Påkledning og avkledning av smittevernsdrakten er en innfløkt prosess. Den observeres av en vakt som skal påse at hvert steg følger protokollen til punkt og prikke. Og mellom den grønne ikke-ebola-sonen og den røde ebola-sonen, må de sprayes med klor.

– Vi kunne bare være inne hos pasientene én time før vi måtte gå ut igjen. Da jeg kom ut, helte jeg svette ut av gummistøvlene, forteller Thallinger.

STØVELTØRK: Gummistøvlene brukt av helsepersonell er renset og skrubbet og hengt til tørk i Bo, Sierra Leone. Foto: Vincent van der Windt/Leger Uten Grenser

Landet som mistet legene sine

Podkast-episoden der Thallinger intervjues, er én av to episoder om hvordan ebolaepidemien har påvirket landet Sierra Leone. De to episodene går under tittelen «Landet som mistet legene sine», nettopp fordi ebolaepidemien tok livet av svært mange helsearbeidere. Hele syv prosent av dem mistet livet.

Sierra Leone manglet allerede leger og helsearbeidere som følge av at mange av dem ble drept under borgerkrigen. Da ebolaepidemien startet, fantes det kun 134 leger i landet. Det betyr at 45.000 mennesker måtte dele på én lege.

Thallinger hadde jobbet i Bo også i 2008. Noen av kollegene hennes den gang skulle miste livet til ebola.

– Veldig mange helsearbeidere, også våre ansatte, ble hardt rammet. Tapene av helsearbeidere påvirker også hele befolkningen, som ikke får ordentlig tilgang på helsehjelp i et allerede svært sårbart system. Det var forferdelig at ebola kom og ødela framgangen som hadde vært etter krigen, sier Thallinger.

Ebolaepidemien fortsetter å kaste skygger over helsevesenet i dag. Det er temaet for neste podkast-episode, som publiseres onsdag 9. november.

Danset livets dans

Den norske legen bærer ikke kun på de triste minnene fra ebolaepidemien. Hun tviholder også på de gode. Den unge mannen Aruna er blant dem hun husker aller best.

Aruna har opplevd marerittet. Han har mistet barnet sitt til ebola, det ble smittet av bestemoren, som også er død. Men Aruna selv blir friskmeldt og skrevet ut. Han og de ansatte velger å feire det med en dans for livet.

– Det var alltid en bittersøt følelse, for det hadde alltid skjedd noe trist i forkant. Men de lokalt ansatte pleide å organisere en seremoni for dem som ble skrevet ut. Aruna ble tatt imot av et stort kor av lokalt ansatte som svingte om og spilte trommer, forteller Thallinger.

Hun forteller at det også var viktig for de ansatte å gi de friskmeldte klemmer og ta på dem.

– Det var veldig mye stigmatisering av ebolapasientene. Leger Uten Grenser kjørte Aruna hjem til landsbyen sin og på filmen kan man se at sjåføren gir Aruna en klem på slutten for å vise landsbyen at han er ikke farlig, fortsetter hun.

OVERLEVDE: Aruna er en av pasientene som overlevde ebola mens Thallinger jobbet i Sierra Leone i 2014. Her danser han azunto sammen med helsearbeidere. – Det var en stor lettelse for alle, forteller Thallinger i podkasten "Det du ikke vet". Foto: Privat

PÅ VEI HJEM: Aruna er frisk fra ebola og setter seg her i Leger Uten Grensers bil, som skal frakte han hjem. – Det var viktig for oss å ta på de friskmeldte pasientene og gi de klemmer, sier Thallinger. Foto: Privat.

Medisinske fremskritt

I dag finnes det to godkjente vaksiner mot ebola. Men det tok altfor lang tid før de ble utviklet, understreker Thallinger.

Selv om ebola ble oppdaget i DR Kongo allerede i 1976, kom den første vaksinen så sent som i 2019.

– I likhet med mange andre sykdommer som vi ikke har her i Norge eller i Vesten, så er ebola en sykdom som det ikke har blitt forsket nok på. Når epidemien begynte i Vest-Afrika, og det plutselig kom smitte til Vesten, så begynte man å forske på behandling og vaksine. Det måtte altså smitte blant hvite, utenlandske til for at man skulle ta ebola alvorlig.

Vaksinene som finnes virker på den såkalte Zaire-varianten, som stod bak den store epidemien i 2014–2016. Det finnes ingen vaksine mot Sudan-varianten, som akkurat nå spres i utbruddet i Uganda.

– Det har også kommet noe behandling, men det finnes ingen direkte kur. Medisinen som finnes er dessuten svært dyr og derfor utilgjengelig i de fleste kontekster.

Fakta om ebola

- Historiens største ebolaepidemi fant sted i de vestafrikanske landene Guinea, Liberia og Sierra Leone i 2014–2016
- Sierra Leone mellom mai 2014 og november 2015: 8704 smittet og 3589 døde.
- Syv prosent av helsearbeiderne mistet livet til ebola.
- Ebola har blitt kalt blødningsfeber, men mange får aldri blødinger. Andre vanlige symptomer er høy feber, smerter, diaré og organsvikt, som lever- og nyresvikt.
- Dødsraten har variert fra 25 prosent til 90 prosent i tidligere utbrudd.
- Ebola smitter gjennom direkte kontakt med kroppsvæske, som svette, tårer, spytt, oppkast og sæd.
- I 2014 fantes det ikke en vaksine. I dag finnes det imidlertid to vaksiner mot Zaire-varianten, varianten som sto bak epidemien i Vest-Afrika i 2014–2016.
- Det finnes ingen kur mot ebola, men det finnes i dag to medisiner (monoklonale antistoffer) mot Zaire-varianten. De er dyre og foreløpig lite tilgjengelige.
- Tidlig støttebehandling med rehydrering og behandling av andre symptomer øker sannsynligheten for å overleve ebola.
- Det pågår nå et ebolautbrudd i Uganda. Det er med en annen variant, den såkalte Sudan-varianten. Varianten har lavere dødelighet, men det finnes ingen vaksine eller behandling mot den.

*Navnene er endret for å bevare personenes anonymitet

Leger Uten Grenser er en nøytral, uavhengig og upartisk medisinsk hjelpeorganisasjon som redder liv og lindrer nød. Vi hjelper dem som trenger det mest – uansett hvem, uansett hvor, uansett hvorfor.

Kontakt
Giverservice: 21 04 24 52
epost@legerutengrenser.no
Åpningstid: 09 - 16 (man - fre)

legerutengrenser.no

Postadresse
Postboks 8813 Youngstorget
0028 Oslo

Org.nr.: NO 977 097 495