I 50 år har Leger Uten Grenser gitt livreddende helsehjelp til mennesker i krig og konflikt, og i humanitære og glemte kriser. Hva slags konsekvenser har konflikt, epidemier eller naturkatastrofer på mennesker, og hvordan påvirker det livene deres? Det er det vi ønsker å rette fokus på i denne utstillingen, samtidig som vi peker på noen viktige medisinske fremskritt – som har bidratt til å redde millioner av liv verden over.
Sult var en direkte konsekvens av krigen i Biafra. Svært mange barn ble alvorlig og akutt underernært, og får her i seg mat på et helsesenter i 1968. Foto: James Chevreu
Her får en jente helsesjekk i en flyktningleir etter at den burmesiske regjeringen i 1978 startet operasjon Nagamin Sit Sin Yay mot rohingyaene. Rundt 250.000 flyktet til Bangladesh fra Burma (dagens Myanmar). I dag bor 900.000 rohingyaer i nabolandet. Foto: Leger Uten Grenser
Fotoutstillingen på Rådhusplassen er laget av Leger Uten Grenser, og ble sponset av en av hovedsamarbeidspartnere våre, Advokatfirmaet Thommessen AS
Rohingyaene er et av verdens mest forfulgte folkeslag. Fire år etter at bildet ble tatt - i 1982 – ble rohingyaene gjort statsløse. Den muslimske minoriteten, hovedsakelig fra det vestlige Myanmar, har gjennom flere tiår blitt utsatt for diskriminering og segregering.
I august 2017 oppsto det konflikt i Rakhine-delstaten i Myanmar, hvor flesteparten av rohingyaene bodde. Det myanmarske militæret satte i gang målrettede angrep, som førte til masseflukt.
Mange forteller at de flyktet fra ekstrem vold, drap og voldtekt. I dag bor rundt 900.000 rohingyaer i Cox’s Bazar i Bangladesh. De mangler rettigheter, kan ikke arbeide, og er fanget i verdens største flyktningleir.
De fleste sykdommene Leger Uten Grenser behandler er luftveisinfeksjoner og hudsykdommer - en direkte konsekvens av de dårlige forholdene i leirene. Det er også mange rohingyaer igjen i Myanmar, og mange har flyktet til Malaysia. Leger Uten Grenser har gitt helsehjelp til rohingyaene i flere tiår, og bistår i dag folkegruppen i Myanmar, Malaysia og Bangladesh.
Biafra, en provins sør i Nigeria, erklærte seg selvstendig i mai 1967, noe som førte til borgerkrig i landet. I 1968 ble Biafra rammet av hungersnød og for første gang ble barn døende av sult vist på TV. Katastrofen fikk mye oppmerksomhet og flere franske leger som meldte seg frivillig for Den internasjonale Røde Kors-komiteen ble sjokkert over hva de etter hvert ble vitne til.
Biafra var omringet av den nigerianske hæren som blokkerte matforsyninger, sivile ble drept og helsehjelp var stadig under angrep. Noen av disse «Biafra-legene» skulle senere starte Leger Uten Grenser i 1971.
De kritiserte den nigerianske hæren offentlig, samtidig som de kritiserte Røde Kors for ikke å snakke ut om det de så. Bakgrunnen for å opprette organisasjonen var å kunne gi akutt medisinsk helsehjelp uhindret, og utelukkende basert på behov – i tillegg til å fortelle omverden om den forferdelige uretten de var vitne til.
Biafra-krigen, som varte frem til 1970, fikk en enorm menneskelig kostnad. De fleste døde av sult.
En mujahedin-soldat blir operert utendørs etter skader han fikk i kamphandlinger i den afghansk-sovjetiske krigen. Den hadde da vart i ti år, tatt flere hundre tusen liv, og millioner av mennesker hadde flyktet fra landet. Foto: Kees Schaap
En mann lider av alvorlig underernæring og får konsultasjon i Korem-leiren, som i 1984 var den største leiren for mennesker rammet av sult og tørke i Etiopia. Foto: Sebastiao Salgado
På tidspunktet da dette bildet ble tatt, hadde Afghanistan vært rammet av krig i ti år. Deretter har den ene konflikten erstattet den andre, med store sivile lidelser.
Sikkerhetssituasjonen i landet, inkludert angrepene på helsehjelp, har begrenset tilgangen til humanitær hjelp. Fem av Leger Uten Grensers ansatte ble drept i Badghis-provinsen i 2004, noe som førte til at vi måtte trekke oss ut frem til 2009.
I oktober 2015 ble traumesykehuset vårt i Kunduz i Afghanistan bombet i et amerikansk luftangrep. I mai 2020 angrep væpnede grupper fødeavdelingen ved Dasht-e-Barchi-sykehuset i Kabul i Afghanistan. Ifølge offisielle kilder ble 24 personer drept i angrepet; deriblant Maryam (en av våre jordmødre), 16 mødre, og to barn på syv og åtte år.
Angrepene har ført til at vi har måttet trekke oss ut enkelte steder over perioder, men vi er fremdeles til stede i landet og gir omfattende helsehjelp mange steder.
I 1983 startet en sultkatastrofe i de nordlige provinsene i Etiopia, som etter hvert skulle ramme millioner av mennesker – men myndighetene ventet lenge med å erklære hungersnød.
Situasjonen i landet fikk deretter mye internasjonal medieoppmerksomhet, penger strømmet inn fra det internasjonale samfunnet og en storskala humanitærrespons ble satt i gang.
Regimet brukte deretter nødhjelp som agn for å lokke befolkningsgrupper til steder med matutdeling, for så å tvangsflytte dem til områder med dårlige boforhold. I løpet av 1985 ble det estimert at minst 100.000 mennesker mistet livet på grunn av dette, og hungersnøden skulle i løpet av årene den varte ta enormt mange flere liv.
Leger Uten Grenser ble flere ganger nektet å starte opp ernæringsklinikker
i områder med underernæring. Etter å ha snakket offentlig ut om situasjonen ble den franske seksjonen av Leger Uten Grenser kastet ut av landet, men fortsatte å bistå etiopiske flyktninger i nabolandet Sudan.
Kosovoalbanske flyktninger i matkø i Kukes, en grenseby i Albania, 1. mai 1999. Foto: Tom Stoddart / Getty
Svært mange mennesker ble tvunget på flukt som følge av massakrene i 1994. Pasienten på bildet behandles for underernæring i flyktningleiren Rukondo – litt over et halvt år etter at folkemordet begynte. Foto: Severine Blanchet
Mellom april og juli 1994 ble mellom 500.000 og 800.000 rwandiske tutsier systematisk utryddet i løpet av 100 dager. Også mange rwandiske hutuer som motarbeidet massakrene ble drept. Leger Uten Grenser var da til stede i hovedstaden Kigali og bevitnet det som skjedde.
Nesten 200 av våre egne ansatte ble drept, noen foran kollegaene sine. Drapene skjedde til tross for tilstedeværelsen av FN-tropper i Rwanda, og medlemmer av FNs sikkerhetsråd kom altfor sent ut med å kalle det et folkemord.
Mangelen på effektiv respons førte til at Leger Uten Grenser for første gang i historien ba FN om å intervenere militært. Dette utløste en
rekke diskusjoner internt i organisasjonen: Var det akseptabelt for Leger Uten Grenser, som en humanitær organisasjon, å etterlyse væpnet intervensjon?
Under folkemordet i Rwanda var vi til stede over store deler av landet, og responderte også på de humanitære krisene som oppstod i etterkant. Det inkluderte blant annet en stor flyktningkrise, kolerautbrudd i flyktningleirer og konflikten i Zaire (det som i dag er Den demokratiske republikken Kongo).
Krigene i det tidligere Jugoslavia hadde pågått i åtte år og utfoldet seg flere steder i landet, og i 1999 var det særlig voldelig i Kosovo. Den kosovoalbanske befolkningen ble utsatt for vold, og Nato startet i mars 1999 å bombe områder i Kosovo og Serbia. De kalte det en humanitær intervensjon.
Leger Uten Grenser ble nødt til å trekke seg ut av Kosovo mens bombingen pågikk, men bisto de som flyktet til nabolandene med helsehjelp. For å legitimere intervensjonen forsøkte Natos bakkestyrker å gi humanitær hjelp i flyktningleirer i nabolandene.
Leger Uten Grenser kritiserte offentlig den høyst problematiske rolleblandingen, som skapte forvirring rundt forskjellen på uavhengig humanitær hjelp og militær intervensjon – et budskap vi fortsetter å repetere i dag. Humanitær bistand må alltid være, og oppfattes som, en sivil aktivitet.
Her fra et provisorisk sykehus som ble satt opp i en sykehuskjeller i Tsjetsjenia i 1999, etter at sykehuset ble ødelagt av russiske flyangrep. Foto: Olivier Jobard / MYOP
Fra en protest i Pretoria i Sør-Afrika 5. mars i 2001. Hiv-kampen skulle senere bidra til at millioner av liv ble spart, takket være tilgang til billige hiv-medisiner. Foto: Christian Schwetz
I 2001 hadde hiv-medisiner eksistert i mange år, men den høye prisen gjorde at mange hardt rammede land ikke hadde råd til å kjøpe dem inn. Millioner av liv hadde gått tapt siden starten av epidemien, og smitten spredte seg fortsatt raskt, særlig i flere afrikanske land.
I Sør-Afrika var millioner av mennesker rammet, og da myndighetene startet en prosess for å kunne importere kopimedisiner ble de saksøkt av et titalls legemiddelselskaper. Det førte til enorme protester over hele verden.
Sammen med hiv-aktivistene i Sør-Afrika, Treatment Action Campaign (TAC) og andre aktivistgrupper, ble det holdt store demonstrasjoner og protester rundt om i verden. Til slutt måtte legemiddelgigantene gi seg.
Resultatet er et av de største helsemessige fremskrittene i moderne tid. I dag er førstelinje-hiv-medisiner 99 ganger så billige som i 2000, antall dødsfall er halvert, og rekordmange mennesker er i behandling.
Kampen mot hiv er fremdeles langt fra over, men historien viser at det nytter å engasjere seg – og at kampen over profitt kan vinnes.
I 1999 ble Grozny utsatt for kraftige russiske bombeangrep under den andre krigen mellom Tsjetsjenia og Russland. Det var store sivile tap, lidelser og ødeleggelser, og tidvis lukkede grenser inn til Georgia hindret mennesker i å flykte i sikkerhet. Leger Uten Grenser ble tildelt Nobel Fredspris samme året og brukte anledningen til å be Russland om å stanse den massive bombingen av Grozny.
«Taushet forveksles ofte med nøytralitet, og har blitt fremstilt som et premiss for å utføre humanitært arbeid. Leger Uten Grenser ble grunnlagt i opposisjon til denne hypotesen. Vi kan ikke være sikre på at ord alltid redder liv, men vi vet med sikkerhet at taushet dreper», sa lege James Orbinski da han mottok Nobels fredspris på vegne av organisasjonen i 1999.
Krigen skulle først ta slutt flere år etter, og etterlot seg store sivile lidelser og tap av liv.
Sykepleier Hélène Rémy med sin mann Jonas François. Begge fikk alvorlige brannskader som følge av en eksplosjon under jordskjelvet. Hélèns skader var så alvorlige at hun dessverre mistet livet noen dager etterpå. Foto: Julie Remy
En mor klemmer datteren sin, som får behandling på et feltsykehus i Rutshuru i Nord-Kivu. Den østlige delen av Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) har i flere tiår vært preget av konflikter, og millioner av mennesker har blitt tvunget på flukt. Foto: Cédric Gerbehaye
Den blodige konflikten i den østlige delen av DR Kongo har gjennom flere år vært på Leger Uten Grensers liste over glemte kriser. Millioner av mennesker har blitt tvunget på flukt de siste tiårene, og i 2021 er over fem millioner mennesker internt fordrevet i landet.
Altfor mange mister livet av sykdommer som enkelt kan behandles hvis man får helsehjelp i tide. Men tilgang til helsehjelp er begrenset for mange, særlig for dem som bor avsidesliggende til. Nærmeste klinikk kan ligge flere dager unna til fots, og sikkerhetssituasjonen gjør at mange frykter angrep på veien.
Leger Uten Grenser bruker alt fra motorsykler til båter for å rykke ut til lokalsamfunn. Mellom 2018 og 2020 var hele landet rammet av et enormt utbrudd av meslinger - verdens mest smittsomme sykdom. I tillegg ble flere provinser rammet av ebola.
Vold og konflikt gjør det utfordrende å respondere på store epidemier, men heldigvis ble det mangeårige ebola-utbruddet i Øst-Kongo erklært over i 2020. Leger Uten Grenser har omfattende prosjekter i landet, i tillegg til et nødhjelpsteam som rykker ut i akutte situasjoner.
Den 12. januar 2010 ble Haiti rammet av et forferdelig jordskjelv som tok titusener av liv, og millioner av mennesker mistet hjemmene sine. Store deler av landet ble lagt i ruiner, og rundt 60 prosent av landets helsesystem ble ødelagt. Landet mistet
også én av ti helsearbeidere som følge av jordskjelvet. Behovet for humanitær hjelp, og ikke minst akutt helsehjelp, var stort, og nødhjelpsresponsen til Leger Uten Grenser i Haiti står som en av de største i organisasjonens historie.
Givergleden og medieoppmerksomheten internasjonalt var enorm da landet ble rammet av jordskjelvet. Men etter hvert gikk situasjonen i Haiti fra en akutt krise til en glemt krise. Etter jordskjelvet ble landet rammet av et ti år langt kolera-utbrudd som rammet hundretusener av mennesker, og som ifølge FN tok livet av 10.000 mennesker.
Ti år etter jordskjelvet er landet preget av flere kriser, og helsevesenet er på randen av kollaps. Leger Uten Grenser har vært til stede i landet i 30 år og jobber blant annet med fødselshjelp og kirurgi.
En kvinne blir båret inn på et ebola-behandlingsenter i Kailahun i Sierra Leone i starten av epidemien. Sierra Leone ble hardt rammet, og mistet også rundt syv prosent av landets helsearbeidere til viruset. Foto: Sylvain Cherkaoui/Cosmos
Estrella har akkurat født en frisk gutt som fikk navnet Christopher. Hun var en av mange mennesker som måtte søke beskyttelse i den massive flyktningleiren M’Poko, da borgerkrigen brøt ut. Foto: Laurence Geai
I 2013 startet en blodig borgerkrig i Den sentralafrikanske republikk, og landet befinner seg nå i en kronisk krise. I dag er store deler kontrollert av væpnede grupper, og angrep på humanitær hjelp forverrer situasjonen.
Halvparten av befolkningen er avhengig av nødhjelp, og én av fire sentralafrikanere har blitt tvunget på flukt. Helsesystemet i Den sentralafrikanske republikk fungerer knapt på grunn av alvorlig mangel på kvalifiserte helsearbeidere og medisinsk utstyr.
Krigsskader er bare én av mange helseutfordringer. Mødredødeligheten er blant verdens høyeste. De fem hovedårsakene til mødredødelighet er blødninger og blodforgiftning, utrygg abort, høyt blodtrykk i svangerskapet og fødselskomplikasjoner. Leger Uten Grenser har omfattende kvinnehelseprosjekter i Den sentralafrikanske republikk, og assisterte ved 18.600 fødsler i 2019.
Da Sierra Leone, Guinea og Liberia ble rammet av ebola-epidemien, fantes det verken vaksine eller medisiner. Leger Uten Grenser var til stede i alle tre landene før, under og etter ebola-epidemien, og flere feltarbeidere måtte maktesløst være vitne til at mennesker døde i mangel på effektiv behandling.
Vaksinen ble først videreutviklet i frykt for at viruset kunne krysse landegrensene til andre deler av verden, på tross av at ebola hadde eksistert i Afrika over lengre tid.
Under ebola-utbruddet i Vest-Afrika i 2014-2016 stupte økonomien, barn ble ikke vaksinert, mødre døde i barsel og helsevesenet kollapset. Mange helsearbeidere mistet livet til ebola, og frykten for viruset hindret mange i å oppsøke grunnleggende helsehjelp.
Flere enn 11.000 mennesker døde, barn ble foreldreløse og de indirekte konsekvensene av epidemien var store. Det oppsto meslingutbrudd i alle tre landene i årene etterpå, og helsevesenet ble satt kraftig tilbake. Flere løfter om å styrke helsevesenet ble gitt under utbruddet – mange ble aldri fulgt opp.
Her fra en redningsaksjon hvor 99 mennesker ble reddet i havsnød av redningsbåten Aquarius i 2018. Foto: Laurin Schmid / SOS MEDITERRANEE
Under ser du bildet av flyktninger og migranter i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesvos i 2015. Foto: Alessandro Penso
Fra 2014 økte antall flyktninger og migranter til Europa drastisk, og mange tok den livsfarlige veien over Middelhavet. Mange flyktninger og migranter havner på samme tid i flyktningleirer i Hellas.
I dag er fremdeles sjøveien over det sentrale Middelhavet verdens dødeligste fluktrute, og i juni 2021 var 10.000 mennesker fremdeles fanget under umenneskelige forhold på de greske øyene.
Leger Uten Grenser har flere ganger gått hardt ut mot Europas migrasjonspolitikk: Landene fraskriver seg ansvaret for søk- og redningsarbeid på Middelhavet, samtidig som mennesker sitter fast på de greske øyene under uverdige forhold. Mange lider av alvorlige panikkanfall, mareritt og selvskading. Depresjon, angst og posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er blant de vanligste diagnosene Leger Uten Grenser behandler på de greske øyene.
Vi har i mange år krevd evakuering av de mest sårbare. Leger Uten Grenser har også drevet søk- og redningsarbeid på Middelhavet siden 2015.
99 år gamle Antonio Castro fra São Gabriel da Cachoeira i Brasil overlevde covid-19 og kunne forlate behandlingssentret etter fem dager. Foto: Diego Baravelli
En skadet pasient stabiliserer bena etter å ha blitt truffet i leggen av granatsplinter fra klasebomber i nabolaget Bustan Al Kasr, øst i byen Aleppo. Sykehuset ble raskt denne dagen fylt opp av hardt skadde mennesker som følge av angrepet. Foto: Karam Almasri
For akkurat ti år siden tok tusener av syrere til gatene med krav om demokratiske reformer. Protestene ble slått hardt ned på.
Dette skulle etter hvert utvikle seg til en forferdelig borgerkrig. Byer har blitt lagt i ruiner, og i denne krigen har heller ikke sykehus og klinikker vært trygge. Leger Uten Grenser etablerte tidlig feltsykehus på hemmelige steder for å unngå angrep. Syriske helsearbeidere har risikert livene sine for å gi medisinsk nødhjelp under veldig krevende forhold.
Bare i 2016 var det 71 angrep mot 32 sykehus og klinikker som Leger Uten Grenser støtter i Syria. Svært mange har blitt drept i krigen, og 12 millioner mennesker har blitt tvunget på flukt. Mange lever under dårlige forhold i flyktningleirer i nabolandene. Dette har vært, og er, en veldig traumatiserende krig, og mange sliter psykisk.
Vi har hatt egne folk på bakken i områder vi har fått adgang til, og hvor sikkerheten har vært garantert for. Men dette arbeidet har vært svært krevende.
2020 og 2021 skulle gå inn i historien som to eksepsjonelle år. Covid-19-viruset kjenner ingen grenser. Pandemien har vist sårbarheten til helsevesen verden over, uavhengig av hvor man befinner seg.
Mange har først nå opplevd frykten for et ukjent og skremmende virus, mens for andre er dette dessverre verken første eller eneste gang. Selv om vår del av verden har blitt spart for andre livsfarlige epidemier og sykdommer over lengre tid, betyr det ikke at de ikke finnes.
Korona-pandemien har vist viktigheten av forskning og utvikling av medisiner og vaksiner. Leger Uten Grenser har hatt en omfattende korona-respons over hele verden, i tillegg til å drive våre vanlige prosjekter. Så lenge korona-viruset herjer, kjemper vi for at lavinntektsland skal få bedre tilgang på vaksiner.
Vi mener det er nødvendig at patenter på vaksiner, medisiner og utstyr mot covid-19 oppheves under pandemien, slik at flere kan få rett til å produsere dem. Fordi ingen er trygge før alle er trygge.
Gloria har hiv og fikk tuberkulose i 2017. To sykdommer som alene og sammen kan være livsfarlige hvis man ikke får behandling. Foto: Luca Sola
Før covid-19 var tuberkulose den infeksjonssykdommen som tok flest liv i verden hvert år, men kampen mot sykdommen har i mange tiår vært nedprioritert på en rekke områder. Dette er særlig tilfelle når det gjelder multiresistent tuberkulose, hvor den vanligste behandlingen kun er effektiv for halvparten av pasientene. En effektiv medisin ble produsert i 2012, men likevel har bare en brøkdel av dem som trenger den fått behandling med denne medisinen.
Et stort problem var at legemiddelgiganten Johnson & Johnson krevde en altfor høy pris for den livreddende medisinen. Leger Uten Grenser har derfor i mange år kjempet for at legemiddelselskapet skal sette ned prisen. Sammen med en rekke andre organisasjoner signerte også 120.000 mennesker dette kravet.
I 2020 ble prisen på medisinen endelig redusert med 32 prosent. Kampen mot tuberkulose er langt fra over og prisen er fremdeles for høy, men dette er et steg i riktig retning.
Gulfeber er en viral hemoragisk sykdom som spres av mygg. De fleste tilfellene av gulfeber finner man i Afrika sør for Sahara, men man ser også en økning i antall rapporterte tilfeller i Sentral- og Sør-Amerika.
Det finnes ingen spesifikk behandling mot sykdommen, og vaksine er derfor den beste beskyttelsen. I 2021 kunne studier ledet av Leger Uten Grensers forskningssenter konkludere med at man kan gi en mindre dose av vaksinen enn tidligere antatt – uten at det påvirker effekten. Det vil på sikt bidra til å vaksinere langt flere mennesker mot sykdommen under utbrudd. De kliniske testresultatene viser at å gi en femtedels dose av en standard gulfebervaksine er både effektivt og trygt.
«I en tid hvor verden står ovenfor så mange andre helseutfordringer er det oppmuntrende å vite at forskning som dette vil redde mange liv», sier Isabelle Defourny, ansvarlig for Leger Uten Grensers operasjonelle arbeid.
Hvordan ser du ut når du blir vaksinert? Her vaksinerer Leger Uten Grenser 700.000 mennesker mot gulfeber i Den demokratiske republikken Kongo i 2016. Foto: Dieter Telemans
Del Kayes fikk meslinger, men kom seg heldigvis etter lindrende behandling. Gutten bor i verdens største flyktningleir i Cox’s Bazar i Bangladesh, hvor det flere ganger har oppstått sykdomsutbrudd. Foto: Mohammad Ghannam
Meslinger er verdens mest smittsomme sykdom, nesten ti ganger mer smittsom enn covid-19. Den beste måten å beskytte seg mot meslinger på er gjennom vaksine. En trygg vaksine har eksistert siden 1960-tallet og er både billig og effektiv. I 2018 hadde nesten ni av ti barn i verden fått en vaksinedose mot meslinger. Takket være vaksine har antall meslingdødsfall blitt redusert med 70 prosent siden 2000.
Verdens helseorganisasjon anslår at hele 23 millioner liv har blitt spart de siste 20 årene på grunn av vaksinen. Dersom færre vaksinasjonskampanjer gjennomføres på grunn av den pågående korona-pandemien, risikerer man imidlertid å snu denne trenden.
Lav vaksinedekning under ebola-krisen, førte til flere meslingutbrudd i etterkant. Selv om det har blitt gjort enorme fremskritt, dør likevel 140.000 mennesker hvert år av viruset – flesteparten barn. Leger Uten Grenser rykker ut under utbrudd og vaksinerer hvert år én million mennesker mot det smittsomme viruset, i tillegg til å gi behandling.