Skrevet av lege Morten Rostrup som var med på å starte Leger Uten Grenser i Norge. 

La oss ta et tilbakeblikk. Det er mars 2011, og «Den arabiske våren» hadde ­nettopp startet. Borgerkrigen i Libya var ved sin begynnelse da en kollega fra Leger Uten Grenser og jeg satt i en falleferdig Land­rover på vei inn i landet langs en ørkenvei som smuglerne brukte. Regimet hadde så langt ikke ønsket vår tilstedeværelse, og vi tok oss derfor inn ulovlig. Det var en smugler som satt ved rattet; ingen andre hadde mot eller kunnskap til å hjelpe oss inn.
 
I ingenmannsland skulle vi møte libyske opprørere som kontrollerte fjell­området. Senere smuglet vi kirurgiske team inn i landet for å a­rbeide tett opp til frontlinjen, og vi smuglet hardt skadde ­pasienter ut. Mange av pasientene var unge menn. Flere av dem studenter som nå ville kjempe mot oberst Gaddafi. Jeg husker spesielt en som ­hadde fått et fragment fra en rakett tvers igjennom magen. Deler av ­tarmene var ødelagt, og en av de store pulsårene i magen var ­skadet. Han ­blødde svært mye. Operasjonen ble komplisert, men vi klarte å ­stabilisere situa­sjonen. Dagen etter operasjonen, og etter en natt med mye ­usikkerhet, kunne vi plassere ham i en ambulanse og smugle ham ut av landet til et mer avansert sykehus i Tunisia. Han overlevde uten ­varige mén. Jeg var i Libya til slutten av mai da vi måtte bli evakuert på grunn av flere angrep mot sykehuset der vi arbeidet.

Et ønske om å bidra der det er nød, uansett hvor

Året etter var jeg tilbake. NATO hadde grepet inn, oberst Gaddafi var styrtet. Landet var splittet opp i mange områder kontrollert av ulike stammer og militsgrupper. På veien til byen Zintan der jeg hadde ­arbeidet året før, hadde jeg følge med en av lederne blant opprørerne. Han spurte meg om hvorfor jeg, en norsk lege, hadde arbeidet i landet under krigen? Var jeg en politisk aktivist som støttet ­opprøret mot Gaddafi? Eller kanskje tjente jeg masse penger på dette farefulle oppdraget? Var jeg en spion eller etterretnings­agent? Det falt ham ikke inn at noen av oss kan føle et humanitært ­imperativ — et ønske om å bidra der det er nød, uansett hvor. 

Det er denne erkjennelsen av en felles ­humanitet som utgjør den bærende motivasjonen til Leger Uten Grenser, og meg personlig. Han på sin side var opptatt av sin stamme, sine folk, og å styrke kontrollen over Nafusa-­fjellene. Han ønsket å beskytte de som bodde der og skape en bedre framtid for sine barn - en naturlig og forståelig tanke.

Tribalisme

Vi ser imidlertid i dag at denne tankegangen forsterkes og videre­utvikles over hele verden, også her hjemme. Vi lever i en tid med sterke strømninger. Ideologier som hevder at vi bare er forpliktet til å ta vare på oss selv, vår familie og vår «stamme» river flere med seg. Noen setter merkelappen nasjonalisme, andre nativisme på slike tankesett, men jeg foretrekker tribalisme — stammementalitet. Hvis man slutter seg til en slik tankegang, vil ­avstanden mellom mennesker øke. Medmenneskelighet blir ikke nødvendigvis lenger et universelt mål. Følelsen av utrygghet og frykt forsterker gjerne denne tendensen. Nye politiske trender bygger ikke lenger på en erkjennelse av vår felles humanitet, men i økende grad på forestillinger om felles fiender.
 
Det er ikke rart at vi lett kan bli fanget inn i en slik ­oppfattelse. Vår psykologi er som et ledd i evolusjonen tilpasset samfunn der ­geografisk nærhet og sosialt fellesskap, samt etnisk ensartethet, 
definerte og sikret stammen. Behovet for å tilhøre en gruppe, og bli ­akseptert der, er sterkt. Vi trenger en identitet. Vi havner derfor lett i en situasjon hvor vi skiller klart mellom «oss» og «de andre», og der «de andre» ofte blir beskrevet på en sterkt forenklet og til dels ­stereotypisk måte. Faren for polarisering øker, og med den faren for konflikter.
 
Jeg opplever på mange måter at det ­humanitære utgangspunktet er en motpol til et slikt tankesett. Der står ­mennesker som kjemper for ­fellesskapet på tvers av land, stammer og folke­grupper. Det er også på våre oppdrag, i vårt ­direkte møte med ­enkeltmennesker uansett hvor de er og hvem de er, at vi innser deres kompleksitet, deres ­gleder, sorger, tanker og ­oppfatninger, og også deres ambivalens og drømmer. Møtet bryter ­effektivt ned ­stereotypiske ­fore­stillinger, og vi innser umiddelbart i nærheten til andre at vi er medmennesker. Ansikt til ansikt blir vi alle del av et fellesskap. 

Helt siden mitt første oppdrag for Leger Uten Grenser i Kongo i 1996, har det slått meg at forholdet ­mellom lege og pasient er universelt. Som helsearbeidere kommer vi tett inn på pasienten, og vi gjør alt vi kan for å helbrede og lindre — uansett ­religiøs eller politisk tilknytning. Uansett kjønn og hudfarge og sosial posisjon.Uansett om de støtter den ene eller andre parten i en pågående konflikt.

På sykehuset i Libya ­behandlet vi pasienter fra begge sider i ­konflikten, det samme gjorde vi i Tsjad og i alle konfliktområder. Mine pasienter har vært fra alle livsfaser: Fra nyfødte barn til gamle som er nær slutten av livet. Du møter en høygravid kvinne som trenger keiser­snitt i Kongo. Du møter et sultende barn i Sør-Sudan, eller en ung mann som har fått en skuddskade i brystet i Syria. Du møter en ung kvinne med et komplisert beinbrudd etter jordskjelvet i Haiti. Eller en middel­aldrende mann med en ­generell nummenhetsfølelse i hele kroppen som en psykisk ­reaksjon ­etter ­tsunamien i Indonesia. 

Jeg kunne nevnt så mange møter, men uansett er dette ­medmennesker, og hele «oss og de andre»-tanke­gangen ­forsvinner umiddel­bart i møte med dem. Ja, den tanke­gangen blir i det hele tatt ­betydningsløs.
Når jeg og mine kollegaer ­reiser ut til land og områder langt utenfor vår egen sfære, er det nettopp fordi vi føler et globalt medmenneskelig ansvar som ikke skiller mellom «oss» og «de andre». 

Vi forkaster en slik tankegang.

Vår felles humanitet

Jeg har jobbet med humanitært arbeid i over 20 år. Det som driver meg og mine kollegaer er nettopp medmenneskelighet, og å stå sammen om vår felles humanitet. 

Selv om jeg her i dette brevet tar opp utfordringer vi står overfor, er ­likevel den støtten jeg ser i alle våre givere en viktig motivasjon og en sterk drivkraft for at vi fortsetter å reise ut. At vi fortsetter å snakke ut. At vi har mulighet til å rykke ut der nøden er størst. 

Som feltpartner står du ikke bare bak vårt mandat om å drive medisinsk ­nødhjelpsarbeid til de som trenger det mest. Du støtter også oppunder kjerne­verdien: å ta vare på vår felles humanitet. Alle liv er like mye verdt, og når vi er vitne til at noen ikke er enige i dette, må vi sørge for å snakke ut om våre verdier. 

For noen kan dette være problematisk. Vi ser dessverre at det å redde liv enkelte steder i verden har blitt kontroversielt. Likevel vet jeg at dette ikke er den store majoriteten, og det er fantastisk å se at vi nå i dag har så mange mennesker i ryggen som støtter opp under det vi tror på. 

I 2017 kom 96 prosent av inntektene våre fra private givere. Du bidrar til vår uavhengighet, styrker vår nøytralitet, og gjør at vi kan gi helsehjelp til de som trenger det mest, uansett hvem, uansett hva og uansett hvor.
 
Tusen takk.