Mobirise Web Builder

Feltbrev 

Sykepleier, Sarah Grimaldi dro til Den sentralafrikanske republikk på sitt første oppdrag for Leger Uten Grenser i fjor. 
Hun var blant annet med på på å vaksinere over 13.000 barn mot ni forskjellige sykdommer.

På bildet ser du M'poko-leiren i hovedstaden Bangui, som har huset opp til 100.000 mennesker. Leiren ble stengt ned i januar i år. 

Kjære feltpartner

Bangassou, Haut-Mboumou-regionen, 2016



I slutten av februar 2016 reiser jeg på mitt første ­oppdrag som sykepleier for Leger Uten Grenser. Jeg drar til et land som jeg vet lite om for å jobbe med noe som er svært annerledes enn det jeg er vant til fra Oslo ­Universitetssykehus.

Jeg skal være med å drive en vaksinasjonskampanje i
Den ­sentralafrikanske republikk.

Oppdraget vårt skal foregå i Haut-Mboumou-regionen, og går ut på å vaksinere barn fra null til fem år mot ni sykdommer: meslinger, gulfeber, lungebetennelse, polio, difteri, stivkrampe, kikhoste, hepatitt B og ­influensa B.

Vi møter mange utfordringer. Folk bor spredt, veiene er dårlige, og det er svært ­begrenset tilgang til – eller totalt fravær av – strøm i flere av byene og landsbyene vi reiser til.

Vaksinene vi bruker er lagret i kjøleskap på sykehuset i delstatshovedstaden ­Bangassou, men for å frakte dem til mer avsidesliggende områder er vi avhengig av store og små kjølebokser, kjøleelementer og termometer.

De aller fleste vaksiner må oppbevares mellom +2 og +8 grader.
Hvis de blir for varme eller kalde, kan de miste effektivitet. Det kreves mye utstyr for å sette opp en vaksinasjons­kampanje på en forsvarlig og trygg måte.

Store mengder vann og såpe er ­nødvendig for å sikre at de som forbereder vaksinene, og de som setter sprøytene, har rene hender.

Bomull brukes til å rengjøre huden til barnet før stikket for å unngå hudinfeksjoner. Alt avfall må håndteres på en sikker måte for å unngå at vi som jobber stikker oss på ­brukte sprøyter og risikerer smitte.

Vi trenger flere søppelbokser for å sortere avfallet på ­stedet, og egne bokser for de brukte ­sprøytene. Alle barn får utdelt vaksinasjonskort hvor de ulike ­vaksinene de har mottatt blir ­notert.

I tillegg trenger vi plastduker for å sørge for at ingen blir stående under den brennhete solen mens de venter på å komme inn til vaksinasjons­teamet. 


Vi deler også ut noe ekstra på hver runde for å beskytte barna mot sykdommer det ikke finnes vaksiner mot: A-vitamin for bedre immunfor­svar og beskyttelse mot øyesykdommer, mygg­nett for å beskytte mot malaria, og albendazol som behandler parasitter i mage og tarm.

At det er regntid hjelper lite. Veiene blir enda dårligere, og når det først regner kommer det enorme vannmengder på kort tid. Uvær medfører at trær ofte sperrer veiene, men ­heldigvis er sjåførene våre erfarne og vant til slike utfordringer.

Vi klarer alltid å finne en løsning. En dag jeg er på befaring på en skole i landsbyen Zacko, hvor vi har et vaksinasjonsteam, blir jeg møtt av en dame som kommer løpende mot meg med en liten jente i armene.

Det er vanskelig å anslå alderen hennes, men jeg tipper at hun er omtrent ett år gammel. Den lille jenta er hoven i ansiktet og på store deler av kroppen, med tydelige ødemer (hevelser) på armer og ben.
I tillegg er hun svært varm og har sannsynligvis høy feber.

Jentas mor sitter på et trappetrinn og ser fortumlet ut. Den lille jenta, som heter ­Maryam, lider av alvorlig underernæring av typen kwashiorkor.

Sykdomsbildet minner lite om det man kanskje vanligvis ser for seg når man tenker på et underernært og avmagret barn. Ved kwashiorkor hovner kroppen opp på grunn av ødemer, og det kan være vanskelig å forstå at barnet faktisk lider av underernæring.

Malariatesten vi foretar er positiv. På helsesenteret i den lille byen får vi startet malaria­behandling, og hun får en liten dose paracetamol for å få ned feberen. ­

Barnets mor, Carine, er svært tynn og hun har ikke mer brystmelk. Vi prøver å få tak i morsmelk­erstatning. Det finnes ikke.

Jeg forstår at situa­sjonen for Maryam er kritisk og det haster med å
få ­fraktet henne til sykehuset hvor mine kolleger jobber i ­Bangassou.

 

Dit tar det åtte timer å kjøre om det ikke regner, eller vi må stoppe for å kappe opp falne trær. Det er for sent på dagen til at vi kan legge ut på den lange turen.

Av sikker­hets­messige årsaker blir vi nødt til å vente til neste morgen. Det blir en lang natt. De ansatte på helsenteret er svært villige til å hjelpe til med det de kan, men med minimalt av medisinske kunnskaper er det lite de kan gjøre for Maryam.

I denne byen oppholder det seg en beryktet opprørsgruppe, og vi får derfor ikke til­latelse av feltkoordinator til å være på helsesenteret hele natten.

Vi får lov til å kjøre til helse­senteret for å se til henne, men med streng beskjed om å jobbe raskt og returnere til overnattings­stedet straks vi er ferdige med å gi henne medisiner og væske.

Det blir derfor en lang natt med lite søvn, og tre turer til og fra helsesenteret som ligger omtrent ti minutter fra der vi bor.

Hvordan har det seg at Maryam er blitt så alvorlig underernært?
Den sentralafrikanske republikk er kanskje et av verdens fattigste land, men underernæring er heldigvis ikke et utbredt problem.

Jorden er svært fruktbar, det meste kan vokse og gro. Mat er derfor lett tilgjengelig forutsatt at man har overskudd til å dyrke og tilberede den.

Moren til Maryam, Carine, er en morsom, omsorgsfull og klok kvinne som jeg deler fine stunder med. Hun har allikevel et trist drag over ansiktet.

Livet er van­skelig for henne. Da hun var barn begynte hun å få anfall. Hadde hun vokst opp i Norge ville hun sannsynligvis blitt utredet på
en ­nevrologisk avdeling og fått diagnosen epilepsi. Da ville hun også sannsynligvis ha startet på medisiner for å motvirke ­anfallene.

Carine vokste opp i et samfunn hvor 70 til 80 prosent av befolkningen aldri har lært å lese eller skrive. Selv vet hun ikke hvor gammel hun er, eller når hennes to barn ble født. Kalender er et ukjent konsept.

Hennes familie og resten av ­samfunnet trakk en konklusjon ut ifra det de så. Anfallene kunne i deres øyne bare stemme med én tilstand:
at hun var besatt av ­djevelen. 

Dette medførte livslang stigmatisering, og at hun ikke kunne bo i nærheten av ­andre siden de var redde for å bli smittet.

Carine er altså alene med sine to barn, og jeg observerer opptil seks epileptiske anfall daglig.

Hun får hverken hjelp eller jobb, og dermed for lite mat til å brødfø seg selv og sine to barn. Maryam overlever heldigvis natten, og tidlig neste morgen haster vi med å pakke alt i bilene, og legger ut på den lange, humpete og krevende turen.

Med hjertet i halsen, og alt fokus på Maryam, kommer vi omsider frem til sykehuset i Bangassou.

Gleden over å komme frem med jenta i live, og å overlevere ansvaret til erfarne leger og sykepleiere som har tilgang på nødvendige medisiner på sykehuset, kan jeg ikke beskrive med ord.

Gleden over å besøke Carine og Maryam på sykehuset en uke etterpå – i god behold og på bedringens vei – blir også stor.

Maryam ligger på sykesengen, med bena i kors og hendene foldet sammen, trygt inntil mamma. Carine ser mer uthvilt ut. Hun har nemlig startet på medisiner som fører til at hun får langt færre anfall.

Tusen takk for at du støtter Leger Uten Grenser. Det er takket være din innsats som ­Feltpartner at vi kan redde liv og lindre nød der behovene er størst. 

Med vennlig hilsen,
Sarah Grimaldi,
Sykepleier for Leger Uten Grenser

Om Leger Uten Grenser


Leger Uten GLeger Uten Grenser er en nøytral og uavhengig medisinsk hjelpeorganisasjon som redder liv og lindrer nød. Vi hjelper dem som trenger det mest – uansett hvem, uansett hvor, uansett hvorfor.

Vi driver prosjekter i flere enn 70 land, og i 2015 ga vi medisinsk hjelp til over åtte millioner mennesker.

Leger Uten Grenser gir nødhjelp til mennesker i krig, kriser og katastrofer, og andre som ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester. Ett av våre mest sentrale mandat er témoignage.

Det betyr å bære vitne om det vi ser i felt. Vi varsler derfor om overgrep og glemte kriser vi ser med egne øyne – fordi færre dør når flere vet. 

kontakt

Kontakt prosjektleder Marte Woxen Burum på glemte.kriser@legerutengrenser.no  / + 47 940 12 474

www.legerutengrenser.no

Følg Leger Uten Grenser