Når flyktninger ikke får være mennesker

Publisert 16.01.2017

«Jeg tenker ofte at det kanskje var bedre å bli igjen i Afghanistan. Da ville døden vært kjapp». Dette sa en afghansk mann til Leger Uten Grensers feltarbeider. Isabelle Farzaneh Davodi forteller om umenneskelige tilstander i Hellas.
Lille Donya sitter på fanget til Isabelle Farzaneh Davodi. Dette en kurdisk familie fra Irak som Leger Uten Grensers feltarbeider har intervjuet.

ISABELLE FORTELLER: Lille Donya sitter på fanget til Isabelle Farzaneh Davodi. Dette en kurdisk familie fra Irak som Leger Uten Grensers feltarbeider har intervjuet. 

 

Jeg er ikke her fordi jeg synes det er gøy å være vitne til elendighet. Ikke fordi jeg tror jeg kan redde disse menneskene. Jeg er her fordi jeg må.

Jeg har en trang til å fylle deres knuste hjerter med kjærlighet. Jeg har en trang til å skjerme dem fra alle som hittil har umenneskeliggjort dem.

Hver gang vi går inn i leiren i Samos, starter jeg å puste tungt. Jeg merker at jeg blir anspent og nervøs. Hvem vil jeg møte i dag? Hvilke historier vil jeg høre?

Jeg og partneren min ble en dag invitert inn i teltet til et afghansk ektepar. De beklaget tilstanden. «Vi beklager. Teppene er gjennom våte og vi har ikke elektrisitet. Vi får ikke tilbydd dere te eller kaffe, dessverre.» Mannen hadde flyktet for livet. Taliban truet med å drepe både ham og familien. 

Hvorfor ble du truet?» spør jeg. «Jeg er journalist, jeg ønsker å vise verden hvor forferdelig det er å leve i konstant frykt i Afghanistan. De drepte lillebroren min. Jeg slapp så vidt unna».

Kona hans har kreft og får ikke medisinsk behandling her i Samos, siden de ikke vil søke om asyl i Hellas. Dersom du ikke søker asyl, blir du ikke behandlet av legene i denne leiren. Jeg ser ned, tør ikke å møte blikket deres. De blir stille. De merker at jeg er ukomfortabel. Konas tilstand blir verre for hver dag som går. Maten de får her er oljete og sur. De bor i telt i nesten minusgrader. Helsetjeneste her er udugelige.

«Vi dør sakte her. Jeg tenker ofte at det kanskje var bedre å bli igjen i Afghanistan. Da ville døden vært kjapp».

Jeg og teamet fra Leger Uten Grenser er her for å kartlegge situasjonen. Vi stiller spørsmål om menneskenes fortid, nåtid og hører deres historier. Alt skal inn i en rapport om resultatet av EU/Tyrkia-avtalen. Vi vil forsøke å bære deres stemme. De skal bli hørt. Dette er ikke lett, på ingen måte. Vi kommer i dybden. Ikke dybden av en flyktning, men dybden av et menneske. Et individ.

Jeg ser lyset i øyene deres slukne når jeg stiller spørsmål om fortiden. «Hvorfor flyktet du?» Jeg ser sorgen, jeg ser smerten. Alle svar er vonde å høre, å føle, til og med å huske. 

Lyset i øyene deres endres når jeg spør dem om fremtiden. «Hva ønsker du for fremtiden?» «Hvor vil du?» De stråler, men kun i noen få sekunder. Virkeligheten vekker dem igjen og smerten er å se på ny.

Jeg har hørt dem gråte, jeg har sett dem skrike. Jeg har opplevd at de går ned på kne og bønnfaller meg om å redde dem ut av marerittet. Ingen kan forstå hvor vondt det gjør å se denne elendigheten, desperasjonen. Jeg er maktesløs. Jeg skulle med hele mitt hjerte ønske at jeg kunne tatt dem over landegrensene, hjulpet dem nå drømmene sine. Men jeg kan ikke. Det er ikke i mine hender. 

«Det er ingen forskjell på meg og deg», sier jeg til hver og en. Fordi jeg mener det.

Sannheten er at jeg er heldig. De er ofre for politisk grusomhet som forhindrer dem i å leve et verdig liv. De blir behandlet som om de ikke er mennesker.

Du som leser dette er helt sikkert lei av å høre om flyktningkrisen, om lidelsen. Sannheten er at sorg og elendighet rammer oss alle, på ulik måte. Vi har alle opplevd tunge stunder. Noen av oss har vært heldig med å ha noen rundt som hjelper oss gjennom prosessen. Smerte og sorg er universelt. Det er også kjærlighet.

Jeg sier bare: La oss menneskeliggjøre verden – sammen.

Les mer:
Ofte stilte spørsmål om Middelhavet
Middelhavet: Libyske kystvakter satt menneskeliv i fare under en redningsaksjon
Syrisk familiefar: «Vi trodde ting hadde roet seg. Vi tok feil»
Syria: Finner miner plassert i kosedyr
Ett år med EU-Tyrkia-avtale: En skrekkhistorie