Militærangrepet i Nigeria: «Jeg finner ikke ord som beskriver hva jeg så i Rann»

Publisert 19.01.2017

Alfred Davies er Leger Uten Grensers feltkoordinator i Nigeria. Han var i Rann da luftangrepet skjedde og timene som fulgte. Dette er hva han ble vitne til. 

Alfred Davies, feltkoordinator for Leger Uten Grenser i Nigeria

GRUSOM OPPLEVELSE: Feltkoordinator Alfred Davies har skrevet om hva han opplevde da bombene ble sluppet og i timene som fulgte i flyktningleiren i Rann i Nigeria.

Teksten er oversatt fra engelsk og ble først publisert i Time.
 
 
Den første bomben ble sluppet halv ett på dagen. Den landet kun noen få meter fra Røde Kors sitt kontor. Flyet snudde og slapp den neste bomben fem minutter senere. 
 
Jeg kontaktet resten av teamet over radioen og de bekreftet heldigvis at ingen av dem var skadet. Vi samlet oss ved teltene vi hadde satt opp noen få dager tidligere.  Flere titalls skadde startet å renne inn. Strømmen av mennesker fortsatte i timevis.
 
 
Det finnes ikke ord til å beskrive kaoset. Noen hadde brukne bein og opprevet kjøtt. Innvoller hengende ned til gulvet. Jeg så barnekropper som var delt i to.
 
Teltene var fulle av skadde. Det var knapt rom til å bevege seg. Mange mennesker lå på matter under trærne utenfor. Det var kun en doktor og en sykepleier i teamet vårt, men alle gjorde hva de kunne. Til og med sjåførene hjalp oss. Vi fikk også støtte fra Røde Kors og militærsykepleiere.
 
Jeg så ikke flyet og jeg vet ikke nøyaktig hvilken type bombe det var. Vi fant små metallsplinter på kroppene. Det jeg så kan ikke beskrives. I løpet av en time hadde vi talt opp 52 døde. 
 
Jeg tror at vår utdeling av matter og tepper reddet mange liv. Mange sto nemlig i kø for å få dette da angrepet skjedde, de var ikke i sentrum der bombene smalt.
 
Det vanskeligste for teamet vårt, er frustrasjonen over å ikke ha nok ressurser eller medisinsk utstyr til å redde flere av de skadde. Titalls av mennesker døde foran øyene våre uten å få den umiddelbare medisinske hjelpen de trengte.
 
Det pleide å være et sykehus i Rann, men det ble ødelagt i en brann i fjor og er ikke funksjonelt. Byen var forlatt uten medisinske fasiliteter.
 
 
Etter at vi i månedsvis har forsøkt å få tilgang til dette svært usikre området, ankom Leger Uten Grenser den 14. januar. Vi fant ut at menneskene som bor i Rann mangler alt. Uken før vi kom, ble det rapportert om at 21 mennesker hadde omkommet av underernæring. Grunnen til at vi var i Rann var tydelig. Vi skulle vurdere folks ernæringsstatus og behov, inkludert om de hadde tilgang til nok trygt vann. Mens vi var der skulle vi vaksinere barn mellom seks måneder og 15 år og dele ut nødvendig utstyr.
 
Vi måtte forlate teltene våre klokken seks på ettermiddagen på grunn av sikkerheten. Det var vanskelig for oss å forlate pasientene, men teamet fra Røde Kors hadde allerede startet å lette trykket for oss og tok over. 
 
Da jeg fikk en stund for meg selv, dro jeg til kirkegården hvor begravelsene allerede hadde startet. Det var 30 nye graver der. Flere mødre ble gravlagt i sammen med sine små barn. Det er en tragedie.
 
Jeg dro også til området der bombene traff. De var sluppet over hus. Det er uforståelig.
 
Jeg gjenkjente kroppen til en mor som hadde vært på utdelingen til Leger Uten Grenser samme morgen. Tvillingene hennes hadde fått spesialmat siden de led av underernæring. Nå så jeg dem gråtende, mens de presset seg mot den urørlige kroppen hennes.
Jeg finner ikke ord.  
 
Det som gjør at vi kan fortsette etter denne forferdelige og traumatiske opplevelsen, er at vi vet at vi gjorde alt vi kunne selv om vi ikke hadde nok ressurser.
 
Tre mennesker Leger Uten Grenser hadde leid fra et privat firma for å sørge for vann- og sanitærordninger, døde i bombingen. En fjerde ble skadet. Dette er tøft for teamet vårt, siden vi jobbet tett med dem. Alt vi kunne gjøre for dem, var å sende kroppene deres tilbake til familiene deres. 
 
Det de overlevende fra bombingen har opplevd er så tøft, så voldelig. Rann var deres trygge havn. Militæret som var ment å beskytte dem, bombet dem i stedet. Vi må fortsette å stå ved deres side. 
 
 
 
 
 

Les mer:
Jemen: hjelpen må frem
Flyktninger tvangsreturneres til vold og usikkerhet nordøst i Nigeria
Syria: To personer mistet livet i flyangrep mot Leger Uten Grenser-støttet sykehus
Vi er tilbake i Haydan i Jemen etter sykehusbombing
Endelig snakkes det om Tsjadsjøen