Les eller hør en alternativ julehistorie fra felt

Publisert 24.12.2016

Nødhjelpskoordinator og feltarbeider Lindis Hurum forteller hvordan julaften 2013 i Den Sentralafrikanske republikk kunne blitt hennes siste. Utdraget er hentet fra boka "Det finnes ingen de andre- det er bare oss.". Den er basert på dagboknotater fra fire humanitære kriser.

 



 

Nødhjelpskordinator Lindis Hurum i Den sentralafrikanske republikk i flyktningleiren ved flyplassen Bangui 2013.

Hør Lindis fortelle historien på lydbok her.

 

23. desember 2013

Har litt hjemlengsel akkurat nå, lillejulaften var min favorittdag i jula da jeg var lita: gløgg, snikspising av stekt svor, hovmesteren som snubla så far lo til han gråt, besøk hos naboen, mormors sirupssnipper, fred og ro. Jula er ikke så stas lenger, synes jeg, men minnene sniker seg på åkkesom.

De hundre tusen som bor her på bakken er alle kristne, muslimene har flykta til andre deler av byen hvor et annet av våre team prøver å sette opp en klinikk. Julefeiringen i år består stort sett i å be for fred. Ved tolvtiden er det spontane gudstjenester rundt om i leiren. Ikke så langt fra klinikken hører jeg den franske versjonen av «Glade jul».

Som fjortis syntes jeg Geldofs «Do They Know It’s Christmas» var så viktig og fin. Nå synes jeg det er den verste av alle innsamlingslåter som er laget. Den oppsummerer i grunnen alt som er galt med vårt forhold til dem som har det vondt og lider unødig: med distanse, dårlig samvittighet og medlidenhet, mens det de ber om, er nærhet, solidaritet og respekt.

Selvfølgelig vet de at det er jul, alle de som nå sitter så stille de kan for å unngå å bli drept. Jula er den viktigste høytiden for mange også i dette landet, den feires som hos oss, med pakker, julenisse, juletre og gudstjeneste. I år er de til og med smertelig klar over at det er jul, for det er ingen fred på jord, engler som daler eller noen julestjerne som leder vei.

Men julestri er det. Vi står alene til knes i nød, jobber rundt atten timer i døgnet og sover de siste seks. Vi har i snitt seks fødsler om dagen på vår enkle klinikk, for livet går videre selv når det egentlig har stoppet opp, og hjemmets fire vegger er byttet ut med et tøystykke festet til noen bambuspinner. Som for lærerinnen Felicité, som i natt fødte sin første sønn inne på gulvet hos oss. Hun kledde ham i strikketøy en nordisk prins verdig, men kunne ikke si meg hva han skulle hete, fordi det var noe hele familien måtte bestemme – og hun var alene etter at de hadde kommet bort fra hverandre under kampene. Men hun var like glad for ti tær og ti fingre som enhver annen fersk mor ville vært.

Men jeg får vite navnet til en annen, lita frisk jente som også er kommet til verden: «Møt lille Lindis!» sa hennes far Pierre gledesstrålende. Han er av en de nå over 150 som vi har ansatt blant flyktningene i leiren. Pierre jobber som samvittighetsfull vakt i porten, og nå gir han meg den fineste julepresangen; for en ære å gi navn til dette lille nurket som sover uvitende om den mørke tiden hun er født inn i. Jeg håper resten av hennes reise blir litt enklere enn starten; noen timer etter fødselen måtte vi be dem forlate klinikken for å gi plass til nye babyer. I natt sover hun på bakken ute ved flystripa. Relativt trygg. Men kald.

 

24. desember 2013

«God julemorgen! Dere er vel snart klare for ’Tre nøtter til Askepott’? Alt vel her, det blir jul etter hvert for oss også. På vei til leiren nå, ringer dere i kveld! Klem.»

 Dagens sms for å berolige foreldrene mine er sendt, selv om jeg vet de bekymrer seg uansett. Tankene sneier innom de gamle julekurvene jeg og far fletta da jeg var lita, og som fortsatt henger på treet hvert år, enten jeg er der eller ei. Den feite lukta av ribbe sniker seg fiktivt inn i nesa, og jeg knaser i stykker sukkertøyet jeg har i munnen, som om det var mors perfekte svor.

Det lille nostalgiske stikket er likevel fort glemt der jeg sitter årvåken i den fremste bilen i konvoien på fire biler som kjører opp den brede hovedavenyen.

Det er folketomt som vanlig, bortsett fra franske tanks som står parkert ved fredsduemonumentet. Jeg ser etter faremomenter, som mennesker som plutselig løper. Lytter etter skudd. Jeg vet hva jeg skal gjøre om vi plutselig havner i kryssild, vi har øvd på det hver morgen klokka seks i en uke, siden det riktige å gjøre er det motsatte av hva instinktet mitt sier. Jeg skal ikke flykte, men stanse bilen, slik at de bak meg også stanser, gli ut av døra som en konvolutt og legge meg på bakken med hendene på hodet. Rulle ned i en grøft om jeg kan, komme så lavt som mulig. Å løpe for livet kan fort bli å løpe i døden.

Folk med kalasjnikov er lette på triggeren om de allerede er i kamp. Krigen tar ikke fri, jula har ikke lagt noen demper på hatet som omgir oss. Det er like høyt trøkk på klinikken vår på julaften som alle andre dager, så det er godt vi kommer trygt frem denne dagen også.

Stillheten i gatene står i sterk kontrast til det sydende livet som møter oss ved inngangen til leiren. Jeg synes det er enda flere folk i dag enn det var i går. Når skal leiren slutte å vokse? Jeg er nødt til å gå ut av bilen og bane vei til fots for at folk skal flytte seg for konvoien vår. Det er så tett med folk, med gamle menn, små barn og kvinner, med alt de makter å bære av eiendeler på hodet. En elv av mennesker som alle ender i samme søledam: en kaotisk flyktningleir med like mange innbyggere som i Drammen, minst.

Det er allerede fullt av pasienter ved det lille, gule tollbygget som huser en provisorisk operasjonssal vi har satt opp, i tillegg til et lite rom til fødsler og et større til konsultasjoner. Det er åpenbart at vi trenger flere klinikker, og vi trenger et sykehus. Dette er som om Drammen kun skulle ha et bitte lite, uhygienisk akuttmottak.

Jeg er ikke stolt av hva vi har å tilby nå. Vi er nødt til å utvide. Men det er vanskelig å finne tid til å tenke lenger frem enn et par timer når vi har mer enn nok med å overleve dagen i dag, bokstavelig talt. Ofte må vi avbryte arbeidet eller forlate leiren tidligere enn planlagt fordi kampene er for voldsomme, skuddene for tett på.

Jeg har bedt hovedkontoret sende oss flere folk. Vi har bestilt alt vi trenger for å bygge et feltsykehus med 60 senger.

I går fikk vi også bekreftet det vi har vært redde for: meslingutbrudd.

Det er en katastrofe i katastrofen: I en så tettpakka leir uten engang minimumsstandard på hygiene er allerede ett tilfelle av meslinger å regne som en epidemi, det er en ekstremt smittsom og dødelig sykdom.

Vi vet godt hvor lav vaksinedekning det er i denne befolkningen fra før, så vi er nødt til å sette i gang massevaksinasjon umiddelbart om vi skal unngå at utbruddet sprer død fortere enn rottegift. Men med kuler som bokstavelig talt flyr rundt ørene, og med et stadig økende trykk på den enslige klinikken med alvorlig syke og skadde, vet jeg ikke hvordan vi skal få dette til. Dagene er så intense at vi ikke rekker å gå på do engang.

Det er jo i grunnen like greit, siden det fortsatt ikke finnes noe toalett i leiren.

Tankerekken min blir avbrutt av et redselsskrik. Jeg står rett utenfor porten til klinikken og forstår med en gang at noe er alvorlig galt.

Pasienter med barn i armene løper skrikende ut sammen med ansatte, panikken sprer seg som en flodbølge fra klinikken og utover i leiren. Jeg løper motsatt vei, men assistenten min Sympho stopper meg i porten: «Det er en mann med to håndgranater inne i konsultasjonsrommet, han jager en muslim som har gjemt seg der.» Jeg ser over skulderen hans at en av vaktene våre, Daniel, sitter på knærne med foldede hender foran en mann. Han trygler ham om å ikke slippe granatene, ber han forlate klinikken. Mannen er rasende, han skriker og veiver med håndgranatene. Jeg gjenkjenner ham som en av soldatene i den kristne militsen Anti-Balaka, eller Anti-B. Anti-Balaka betyr anti-machete, en milits som oppsto spontant etter at muslimske opprørere som kaller seg Seleka, gjorde statskupp i mars.

 

Men det er ikke mye anti-machete over dem, der de nå terroriserer hele byen og kutter kroppsdeler av alle som minner om en muslim. Konflikten handler egentlig ikke om religion, ingen av dem gjør dette med Bibelen eller Koranen i hånd, og de to kulturene har levd fredelig sammen helt frem til nå. Naboer og barndomsvenner har plutselig blitt fiender. Det er som alltid en kamp om makt, rikdom og innflytelse som ligger til grunn, men religion fungerer godt som bensin på bålet. Det er lett å se på klærne til angriperen at han er en Anti-B der han står som en blanding av gangster, hip-hoper og militær: kamuflasjebukser, over-sized, glinsende basketskjorte, soldatlue som balanserer på toppen av rastahåret, og rundt halsen et titalls læramuletter jeg vet inneholder bibelvers. Hadde det ikke vært for at han akkurat nå står med våre liv i hendene, hadde jeg tenkt at han så litt latterlig ut i sitt krampaktige forsøk på å se ut som en geriljasoldat. Sympho holder meg igjen med en fast hånd. Han er litt høyere enn meg, og selv om han selv bor i leiren med kone og barn, har han ved et under alltid ren skjorte på.

Han har mellomrom mellom fortenna og er såpass lys i huden at fregnene over nesa synes. Han har allerede bevist flere ganger at han er til å stole på, og han kjenner selvsagt sitt land og sitt folk mye bedre enn jeg gjør. Jeg blir stående mens jeg kjapt prøver å finne ut hvor de andre i teamet er, deres sikkerhet er mitt ansvar. Jeg får bare øye på et par av de i alt femten fra det internasjonale teamet som er på jobb i dag.

Jeg ser Clement stå inntil veggen. Tessy er rett bak meg med hendene fulle av esker med medisiner. Det er som om noen har trykka på pause og alle står i frys. Holder pusten.Er de andre ute i leiren? Inne i bygget? Jeg vet ikke, jeg kjenner blodåra på halsen dunke.

Med ett snur angriperen og forsvinner ut av klinikken. Jeg løper bort til Daniel som er ute av stand til å reise seg. Bak ham ser jeg Kevin sitte på en benk med armene rundt en liten, fremmed mann. Kevin er vår britiske psykolog, en lyslugg som stort sett hver dag løfter meg opp mens han ler og spør om jeg trenger å bli snudd opp ned, han mener det er den ultimate løsning når ting er som verst: å skifte perspektiv. Han ler ikke nå. Han svetter og har mørke øyne. Han vet at han like godt kunne vært spredd utover gulvet i mange små blodige biter nå, sammen med muslimen han instinktivt beskytter.

Jeg tenker ikke på det, jeg tenker bare på at selv om håndgranatene ikke lenger kan ta livet av oss, er vi fortsatt i fare så lenge vi holder en muslim i skjul. Jeg har sett hatet som driver disse folka, det er så sterkt at jeg synes jeg kan lukte det. Som sterk, svidd svette. Jeg vet litt for godt hva de er i stand til, for hver dag de siste ukene har vi fått inn pasienter med de mest horrible skader. Fingre som så vidt henger igjen på en hånd, ører som mangler, et blødende bryst uten brystvorte. Jeg ber Kevin fortsette å ta vare på den livredde muslimske mannen som klamrer seg til ham mens fråden står i munnvikene hans.

Akkurat sånn ser man ut når man er livredd på ekte, tenker jeg. Han vil ikke se på meg, han er nok redd for hva vi skal gjøre med ham, hva jeg skal bestemme meg for. Jeg ber Kevin bli og passe på muslimen; ikke først og fremst fordi jeg er opptatt av hans følelser der og da, men fordi han vil sette oss i ytterligere fare hvis han får panikk.

Utenfor er den lange køen av pasienter forsvunnet. Klinikken er tom, og kun de som ligger nybandasjerte i de provisoriske teltene, er der fortsatt. Det er ikke mulig å flykte hvis man har alvorlige skuddskader i beina eller nettopp har født. Jeg ber Clement finne ut hvor alle i teamet er, og få dem tilbake til klinikken. Jeg må få oversikt, jeg må finne en løsning. Legge en plan.

Jeg ringer til Victor, Anti-B-lederen jeg de siste ukene har etablert en relasjon til. Jeg har forklart ham at vi kun er her for å gi legehjelp, at jeg driter i politikk og deres maktkamp. Vi vil bare redde liv, lindre nød, uansett om de trengende er muslimer eller kristne. Også militsledere har kone og barn de er glad i. Han vet at om han ikke lar oss jobbe i fred, kommer vi til å dra, og da har heller ikke hans familie noen lege å gå til.

Han er en god kontakt i en situasjon som denne; jeg forteller ham kjapt hva som har skjedd, og ber han komme og rydde opp, holde styr på mennene sine.

Mens jeg står i telefonen, hører jeg roping fra porten. Jeg ser mange unge, sinte menn som har samlet seg der og vil inn. De er rasende og ber om at vi frigir muslimen. Våre vakter, som bare er bevæpna med Leger Uten Grenser-t-skjorter, prøver å holde dem tilbake.

Jeg sier til Victor at det haster, og rekker ikke gjøre mer før jeg hiver meg inn i diskusjonen med mobben utenfor porten. Jeg kjenner jeg er sint, stemmen skingrer litt da jeg ber dem respektere at dette er en klinikk hvor deres mødre og brødre får behandling. Jeg får medhold fra de mange familiene som bor rett utenfor, de skjeller ut de krigerske mennene, som stopper opp, roer seg litt. Jeg snur for å gå tilbake til klinikken, må finne ut hvor de andre er, må få oversikt, ha en plan. Jeg ser meg tilbake over skulderen og kjenner det hugge til i magen idet mennene med makt presser seg forbi vaktene, river ned gjerdet, løper mot meg med alle slags våpen hevet over hodet. Jeg rygger, tar opp telefonen igjen og stopper opp. Instinktivt forstår jeg at jeg må stå mellom dem og muslimen som fortsatt er inne i klinikken. Jeg må stoppe, slik at de også stopper opp.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan være så sikker at de ikke kommer til å klubbe meg rett ned. Jeg sier de må ta meg først om de skal forbi. De bråbremser og står foran meg med oppspilte øyne, besatte av hevn, omgitt av så mye hat at jeg nærmest kan ta på det. Med telefonen mot øret sier jeg høyt at jeg ringer Victor, som er på vei, og som ikke kommer til å bli blid når han ser hva de har gjort. Jeg vet han straffer sine menn hardt. Jeg vet mer enn jeg burde. Idet jeg truer med Victor, går det samtidig opp for meg at dette ikke er Anti-B-milits; de er ikke kledd som en blanding av Che Guevara og 50 Cent.

Dette er bare unge, sinte menn som bor i leiren. Som har hørt at det var en muslim her, og mer skulle det ikke til før de ble overmannet av hat og besatte av ønsket om å kutte ham i biter. Kroppsdeler som de senere vil paradere som trofeer gjennom leiren, slik de gjorde i forrige uke med hånda de skar av imamen rett utenfor porten. Sinte, unge, besatte menn uten en leder de respekterer, er det aller verste. Jeg ser at jeg ikke når inn til dem, jeg ser at de ser gjennom meg, forbi meg. De er kanskje ni, kanskje tolv mann.

De er armert til tenna med hjemmelagde våpen av alle slag: macheter, kampesteiner, klubber med spiker slått halvveis inn, kniver. De er rusa på mer enn hat, skjønner jeg av den sløve talen. Han med kampesteinen står rett foran meg med steinen høyt hevet over hodet. Jeg rekker å legge merke til arrene på de dirrende armene og de blodsprengte øynene. Jeg tenker at jeg må være rolig; jeg kjenner jeg er rolig. Jeg gjentar og gjentar det samme på fransk, at dette er et sykehus, at vi ikke godtar våpen og vold. At vi kan diskutere på utsiden.

At våre pasienter er deres familie. Han med spikerklubba ser kaldt på meg og sier han ikke er ute etter meg, han vil bare ha «den jævla muslimen». Før jeg rekker å svare at det ikke er mulig, ser jeg Sympho komme løpende sammen med Victor. De stiller seg på hver sin side av meg, Victor er like høy som meg, har kortklipt hår, trimma skjegg, er slank, kjapp i bevegelsene, men med en tenksom gange, konstant røykende. Han er alltid sobert kledd i militærgrønt fra topp til tå, med T-skjorte uten ermer, som viser hans senete, harde muskelarmer, slike man får av hardt arbeid og ikke av å løfte jern i studio. Han holder den ene strakt ut foran meg, som et beskyttende belte, og sier: «Ikke si noe. Ikke et ord. Bare bli her og se rett på dem.» Han begynner å kjefte på dem som drittunger på lokalspråket sango.

Jeg vet at han bruker mitt nærvær som hvit, blond kvinne som unnskyldning for hvorfor de ikke kan drepe muslimen nå. Victor vil jo også egentlig ta livet av ham, og han vil tape ansikt og autoritet om han viser seg svak. Samtidig vet han at kostnaden er ved å la Leger Uten Grenser og meg lide er for høy. Jeg er et slags menneskelig skjold, lille hvite meg i denne mølja av på alle måter mørke menn. Det funker. Med ett, som om noen trykker på en knapp, slippes kampesteinen på bakken istedenfor på mitt hode, og alle forsvinner.

Jeg aner ikke om det varte i én time eller ti minutter.

Jeg takker Victor og ber ham gå. Må holde avstand, vi kan ikke bli venner bare fordi han akkurat har reddet livet til en muslim. Og mitt. Klinikken er rolig igjen. Jeg må finne teamet mitt, ringe basen, varsle sjefen min. Finne muslimen. Legge en plan. Jeg har hjertebank og adrenalinsus i ørene, tenker hundre tanker i sekundet.

Samtidig kjenner jeg meg klar som en vinterdag, en sånn som får alt til å virke litt skarpere, som river i nesa og åpner sansene. Jeg reduserer teamet fra femten til fem, så færrest mulig skal være i fare. Jeg overveier egentlig aldri å evakuere alle, for jeg er helt sikker på at hvis vi hvite utlendinger drar, vil de umiddelbart storme klinikken og drepe muslimen på verste vis. Det er ikke et alternativ. Jeg spør Tahir, Tessy, Clement og Kevin om de vil bli igjen sammen med meg, fordi jeg vet at de har erfaring, er rolige og vil kunne hjelpe meg istedenfor å bli en potensiell ekstra byrde.

Siden Tahir er akuttlege og Tessy sykepleier, vil vi fortsatt være i stand til å ta imot livstruende skadde. Tahir er et konglomerat av flere nasjonaliteter enn jeg kan huske, og snakker mer enn åtte språk. Han er muligens en av de mest sjarmerende typene jeg har møtt, og flørter med alle han møter på sin vei, uansett alder og kjønn.

I tillegg har han medisinsk mot og kunnskap. Clement er logistiker, en MacGyver-type som kan fikse alt som går i stykker. Jeg trenger en som ham hvis de to andre blir opptatt med pasienter. Jeg tviler et øyeblikk på Kevin, normalt er psykologen ikke blant dem som er uunnværlige i en kritisk situasjon og han bør derfor dra i sikkerhet til basen vår. Men et blikk på den livredde mannen ved hans side er nok til å be ham også om å bli. Jeg har ikke tid til å ta meg av muslimen selv, og han ser ut til å ha tiltro til Kevin allerede.

Jeg forklarer situasjonen raskt for Carolina som sitter på basen. Hun ber meg holde henne oppdatert hver halvtime og minner meg på at jeg må være tilbake ved basen innen klokka 18.00, vi har portforbud etter mørkets frembrudd, ettersom det er for farlig å være ute i byen eller i leiren da.

I mørket er alle rotter grå, og hver natt er det både nevekamper og bomber. Jeg ser på klokka, det er fire timer til klokka er seks. Carolina forsikrer meg om at hun skal få noen til å hente ut den livredde mannen på en trygg måte. Hun ringer ICRC, som har som mandat å beskytte krigsfanger.

Hun ringer UNHCR, som har som mandat å beskytte flyktninger. Hun ringer øverstkommanderende i Den afrikanske union, som har som mandat å beskytte sivile sentralafrikanere. Hun ringer generalen i den franske hæren, som har et spesielt ansvar for å beskytte franskmenn i landet. Clement er fransk. Alle sier nei. «Jeg skal fortsette å mase», sier Carolina. «Jeg skal finne en løsning.»

Men klokka går. Muslimen har nå søkt ly i en pappeske under et bord inne på det lille rommet vi bruker til fødsler. Kevin sier han føler seg trygg der, stoler på at jordmødrene vil passe på ham. Mama Nadia som i morges tok imot to julebarn på rekke og rad, kommer bort til meg. Hun er røslig, med pupper som kan ta livet av en mann, og bruker alltid fargesterke kjoler. Hun foreslår at vi kler ham ut i kvinneklær, han er jo så liten, og så kan han ta følge med henne ut. Hun tar av seg parykken, de svarte krøllene dingler i hånda hennes, og sier han kan låne den.

Hun ler mens hun tar seg på det kortklipte håret hun viser meg for første gang. Jeg må også le, det er for drøyt. Men det er også rørende: Midt i alt dette hatet mellom muslimer og kristne er det ingen av våre kristne ansatte som ikke vil beskytte ham. Han er som dem, kunne vært kjøpmannen på hjørnet eller en kollega.

Det viser seg han er siste overlevende i sin familie, han forteller Kevin at de alle er drept. Foreldrene. Kona. Barna. Før han kom til oss, hadde han løpt for livet gjennom byen. Dette var det tryggeste stedet han kunne komme på. Han visste vi også hadde en klinikk for muslimer et annet sted i byen, men det var for langt unna. Vi var hans siste sjanse.

Clement ser på meg med redde øyne, spør hva vi skal gjøre nå, mens han hviler armen på nakken min min, så jeg kjenner svetten hans smitte over på meg. Han ser plutselig liten ut, til tross for jeg kun rekker ham til ribbeina. Vi vet vi står med et annet menneskes skjebne i våre hender. Vi slår råd:

Hva om vi smugler ham ut i pappesken? Bandasjerer hodet hans, så de ikke ser hvem det er, og later som om han skal overføres til sykehuset vårt i sentrum? Hva om vi legger ham i en likpose? Det er mulig, men også veldig risikabelt. De menneskelige gribbene som sirkler rundt utenfor gjerdet, vil kunne oppdage det og angripe bilen. Det vil ikke bare være livsfarlig for oss, det vil også ødelegge for vår nøytrale profil; de vil kunne tro vi er pro muslimer og deres sak. Men vi er bare pro folk.

Tahir og Tessy er opptatte med å ta seg av pasientene vi fortsatt har i teltene, og de som stadig kommer til. Noen med alvorlig malaria, andre fødende – og med ett kommer flere knivskadde. Jeg prøver å finne ut om de har blitt skadet i leiren eller utenfor, så jeg kan avgjøre hvor langt unna faren vi er.

Før jeg rekker å komme til bunns i det, hører jeg skuddsalvene et stykke unna: Det har brutt ut kamper igjen i bydelen som ligger rett ved leiren. Snart vil vi kanskje få mange alvorlig skadde. Hvordan skal vi kunne konsentrere oss om det, så lenge vi har en tikkende bombe som gjemmer seg i en pappeske?

Jeg vet hvor uoversiktlig det blir når vi får inn skadde, hver eneste dag de siste ukene har vi hatt minimum ti pasienter med groteske krigsskader. Gode råd er svindyre. Jeg ser at Victor sitter rett utenfor klinikken. Jeg vet at han gjør det for å beskytte oss, men kanskje mest meg, som han har fått et slags personlig forhold til. Leger Uten Grenser har en solid og positiv posisjon her i leiren, alle vet vi så langt er eneste organisasjon som er her for å hjelpe. Det gir Victor ekstra makt og innflytelse at han viser han er en som passer på oss.

Samtidig er det viktig for meg å vise ham og alle andre at vi ikke er på hans lag. Det er en vanskelig øvelse. Særlig nå som jeg er avhengig av ham.

Jeg tenker på det han fortalte meg, at han var en bilmekaniker frem til i mai. Han bodde fredelig sammen med familien, var venner med sine muslimske naboer, som han egentlig aldri hadde tenkt på som muslimske. Han pleide ikke å gå i kirken, var ikke så opptatt av Gud.

Helt til Seleka tok makta med makt og gikk til angrep på alle som hadde en link til den tidligere presidenten og maktpartiet. Victor var så flink som bilmekaniker at han fikk faste oppdrag fra presidentens livgarde. Det var nok til å sette hans liv i fare da krigen brøt ut.

Han skaffet seg våpen for å beskytte familien, han som verken hadde vært i militæret eller brukt våpen til jakt, som den bygutten han er. En natt drømte han at Gud snakket til ham, ba ham forme en armé i Guds navn, kjempe for sitt folk. Dagen etter fortalte han sin kone om sitt kall, og siden har han ikke sett seg tilbake. Han er karismatisk og veltalende, med et skjult ledertalent. Han ble raskt en markant militsleder som på bare drøye seks måneder kom høyt på rangstigen, med ansvar for flere hundre soldater. Jeg har vært i leiren deres på den andre siden av rullebanen, sett hvilken kustus han har på sine unge, sinte menn.

Hørt ham fortelle om hvordan han graver selv sine egne menn ned levende, hvis han ikke lenger stoler på dem. Jeg vet hva hans milits gjør, jeg har sett ofrene for deres macheter. Granater. Kniver. Det er ondskap satt i system. Men hans kone og barn bor i leiren.

Jeg går bort til ham, ekstremt klar over at alle ser meg. Vet jeg tar en risiko, men tenker det er bedre at jeg snakker med ham her hvor alle ser det. Jeg har ingenting å skjule. Himmelen er i ferd med å bli svakt farget av sola som snart går ned. Jeg kjenner blikkene fra folk i leiren klebe til den svette nakken min som seig gummi.

Jeg ser rett på ham og sier jeg trenger hans hjelp. Jeg trenger ham. «Jeg vet at du og dine menn vil ta muslimen som gjemmer seg hos oss, hvis vi drar. Det kan jeg ikke tillate. Jeg kan ikke ha hans liv på samvittigheten resten av mitt liv. Kan du garantere at du vil slippe oss ut hvis jeg tar ham med ut i bilen vår?» Victor holder blikket mitt, smiler. Sier det er en veldig, veldig dårlig idé. Jeg velger å være helt ærlig og fortelle om alt vi har forsøkt, vise at jeg er fortvila. Jeg sier jeg er forbanna på den franske hæren som ikke er villige til å hente ut den livredde mannen. «Men er ikke de her også for å beskytte dere utlendinger?» Victor har forstått de franske soldatenes rolle bedre enn deres egen general, som så langt har fnyst av Carolinas telefoner. Victor tar opp telefonen, ringer et nummer han har på hurtigtast.

Han viser meg displayet: Colonel Christophe. Han snur seg vekk så jeg ikke hører hva han sier, og etter en kort samtale sier han at Christophe nok skal komme. Jeg har ikke noe pokerfjes, og jeg er sikker på at forbløffelsen roper ut av ansiktet mitt. Jeg sier takk, tar ham i hånda.

Kort tid etter ringer Carolina og sier at det kommer en fransk bataljon for å hjelpe oss. Verden er snudd opp ned når franske generaler hører på folkemordere og ikke på humanitære hjelpearbeidere, men den diskusjonen får vi ta senere.

Før jeg rekker å fortelle de andre den gode nyheten, må vi kaste oss ned på bakken da vi hører skudd ikke langt unna. Det er ingen tvil om at kampene utenfor leiren har blitt mer intense og kommer nærmere. Faren for at tilfeldige kuler på avveie skal forville seg inn i klinikken, er relativt stor.

Det har allerede skjedd, selv om vi har bygd sandvegger rundt store deler av den. Jeg har lært at kuler fra en kalasjnikov har en rekkevidde på flere kilometer. Likevel kan vi ikke bli liggende lenge, for med ett kommer vaktene bærende på to alvorlig skadde menn, etterfulgt av opprørte familiemedlemmer.

Jeg går utenfor og ser en horde komme løpende mot oss, mot meg, som silhuetter mot sola som henger som en brennmanet nær horisonten. De har hendene hevet og et våpen i hver hånd. På ryggen bærer de sine skadde kamerater, de roper taktfaste krigsrop før de slenger de skadde på bakken foran meg. Holder blikket mitt innbitt i noen sekunder før de løper tilbake samme vei som de kom, tilbake for å drepe, mens himmelen er som ild.

Mennene foran meg blør, en mangler en arm. Folk fra leiren flokker seg rundt oss, barna brøyter seg vei for å se. Noen roper på fred, andre på Gud. Vi får båret alle innenfor gjerdet, og den lille klinikken er igjen forvandlet til en slagmark. Det er blod, skrik, bandasjer, kaos.

Folk er sinte. Inne på det provisoriske operasjonsbordet vi har satt opp, begynner Tahir å lappe sammen som best han kan. Flere av de skadde må egentlig overføres til sykehuset i byen, hvor vi har bedre kirurgisk kapasitet, men det er umulig nå. Det begynner å bli mørkt, han opererer med hodelykt. Jeg vet ikke helt hvem som er hvem i kaoset, og hvor er muslimen? Vi er omgitt av rasende og sørgende mennesker. Dette er ikke trygt, vi kan ikke bli her. Jeg kjenner det snøre seg igjen rundt meg. Hvor blir det av de franske soldatene?

Jeg får ikke ringt til Carolina, nettet er nede, jeg kommer ikke gjennom.

Jeg får med ett beskjed om at det står franske soldater ved piggtrådgjerdet og spør etter meg. Jeg forstår ikke. Hvorfor kommer de ikke bare hit? Jeg ber de fire andre ta med seg muslimen og sette seg inne på kontoret i relativ trygghet, før jeg raskt går mot piggtrådgjerdet som skiller leiren fra flyplassen.

Det er ikke så langt, kanskje fem hundre meter? Men det er så fullt av folk som bor her rett på bakken at det er vanskelig å ta seg frem uten å tråkke på noen. På den andre siden av piggtråden står to franske soldater i fullt combatutstyr. De har med seg fire andre fra Den afrikanske unions hær, kongolesere, ser det ut som. De har en beltevogn og en liten tanks. Han som presenterer seg som colonel er tydelig irritert når han spør meg hvor muslimen er. Jeg glefser tilbake at hvis det var så enkelt som å ta ham med til gjerdet, så ville jeg vel neppe trenge seks tungt bevæpna soldater til å hjelpe meg? Jeg sier de må kjøre frem til klinikken og ta ham direkte ut derfra, ellers vil han bli drept. Le Colonel ser matlei ut, jeg tipper han tenker «Hva så? Det dør jo folk her hver dag», men han sier smilende: «Jeg kan ikke kjøre inn her, det er jo piggtråd i veien.» Hva??

Jeg blir stikksint, litt sånn som når broren min erta meg da vi var små, og lo når jeg ble sint.

Rød klut foran trynet mitt. Jeg er litt for frekk, litt for høylytt og bruker litt for mange banneord da jeg gjør ham oppmerksom på at det er den franske hærs piggtråd, og at jeg er sikker på han er i stand til både å klippe den opp, tråkke over den eller kjøre over den hvis han vil. Seks menn med hjelm, skuddsikker vest og maskingevær står foran meg og sier at piggtråden hindrer dem i å hjelpe meg? Redde oss? Jeg kjenner det prikke i fingrene av sinne. Han sier de må kjøre rundt, og rødlyset mitt går på. Jeg tråkker piggtråden ned og sier de kan drite i bilen, men bli med meg til fots, så vil de forstå situasjonen. Jeg kjenner piggtråden ripe meg opp på leggen, jeg ser etter sola, men innser at den akkurat har gått ned, jeg rekker ut en hånd. «Kommer dere eller?»

Så går vi, et snodig følge, med meg først og seks soldater med så mye våpen og utstyr at de går akkurat sånn som barnehagebarn går om vinteren fordi de har så mye klær på seg. Fremme på klinikken blir de stående rådville og se på kaoset. Vanligvis tillater vi ikke våpen inne på klinikken, og jeg bryter alle regler da jeg tar dem med inn. Jeg sier jeg skal hente mannen de må ta med seg, men franskmennene oser av arroganse da de sier at de må ringe basen for å sjekke. Kongoleserne blir stående og virre foran scenen som utspiller seg inne på klinikken: En mor sørger høylytt og hylgråtende over sønnen, som tydeligvis akkurat døde av skadene han fikk i kampene. Han ligger i en bloddam som renner utover og stopper i den skadde som ligger og jamrer ved siden av. Det har blitt mørkt, jeg kan ikke se hvem som er skadde, hvem som er milits, hvem som er helsepersonell eller familie. Jeg har mistet kontrollen, jeg har ingen plan. Jeg løper inn på kontoret, lukker døra bak meg og ser teamet sitte tett sammen på gulvet. De sier ikke et ord, stirrer på meg.

Jeg ber om ett minutt til å tenke, men jeg har knapt fått ti sekunder før jeg hører at menneskene utenfor blir hissige og begynner å skjelle. Jeg forstår at de er rasende på kongoleserne som står som tinnsoldater og ser på istedenfor å være ute i byen og beskytte dem mot angriperne. «Stemningen er veldig dårlig», sier Tahir. Det er en stor underdrivelse, jeg vil si at stemningen er ekstremt eksplosiv og farlig. Vi kan ikke bli her. Jeg ser på de andre og sier at vi må gå. Nå. Øyeblikkelig.

 Regelen vår er at når lederen sier at vi må evakuere, så er det en ordre det ikke er lov å motsette seg. Alle nikker. «Men hva med ham?» sier Kevin og klemmer ekstra hardt rundt skuldrene på sin nye, livredde venn. «Han må bli med», sier jeg. «Han kommer til å bli drept hvis han blir her.» Tahir tar av seg Leger Uten Grenser t-skjorta og gir den til ham. «Ta på deg denne. Hvis noen spør, heter du Albert og jobber som vakt for oss. Albert, hører du. Husk det!» Snartenkt. Godt tenkt. «Nå går vi!» sier jeg. Jeg føler det som om vi er i en tunnel, det er mørkt overalt, ropene utenfor høres hule ut.

Det føles som om en dør skal smelle igjen foran oss og fange oss i dette infernoet om vi ikke kommer oss ut nå. Sympho sier han blir, noen må bli. Familien hans er i leiren. Jeg kjenner et ekstra hardt hjerteslag av takknemlighet idet han gir sin vest med logo til Tahir, så han også er identifisert som en av oss. Jeg sier vi må gå rett ut av porten og til høyre, ikke ta til venstre hvor alle de skadde ligger. Ingen betviler min plan, alle er rolige og gjør som jeg sier. Jeg vet hvor hardt det er for spesielt Tahir og Tessy å ikke gi akutthjelp til de som trenger det, men de kjenner reglene: Det er lov å diskutere avgjørelser etter at faren er over, men ikke mens vi evakuerer. Rett før vi går ut porten, ber jeg de andre vente mens jeg løper tilbake til kongoleserne og franskmennene for å si at vi går. Ser ikke noe til de franske, men sier til en av kongoleserne at jeg vil de skal forlate klinikken så fort som mulig, men ikke samme vei som oss. Han ser forvirra på meg. Redd.

Jeg skal gå først, så Tessy, så Albert, så Kevin. Jeg ber Clement gå sist. Jeg sier vi må gå veldig sakte og rolig. Ikke skape oppstyr, late som om alt er ok. Smile. Hilse på folk som vi pleier. Det er de lengste fem hundre meterne jeg har gått. Jeg ser etter tegn på at noen gjenkjenner Albert som noen annen enn Albert. Men de fleste ser rolige ut, noen takker oss, en annen hytter med neven – men mest som en gest til Gud eller andre makter han er oppgitt over. Jeg kikker bakover, alle er rolige. Det er mørkt, men nå som vi nærmer oss flyplassen og lyskasterne der, ser vi godt hvor vi skal gå. Vi tråkker over piggtrådgjerdet, og med ett, som om vi kom til ett nytt brett i et spill, er vi i sikkerhet på den andre siden, hvor en fransk beltebil og en tanks står. Jeg løper bort til soldatene og ber om å få låne telefonen for å ringe Carolina.

Hun svarer etter ett ring og roper en hel masse på spansk da hun hører at det er meg. Hun har ikke hørt fra meg på flere timer, og alarmen har gått helt til hovedkontoret i Brussel hvor øverste sjef har blitt forstyrra i julemiddagen. Det er fast prosedyre når et team i fare ikke har gitt lyd fra seg på over to timer. Jeg ler, de andre ler. Vi klemmer hverandre, tar med Albert i gruppeklemmen. Han ler ikke. Han ser fortsatt totalt forskremt ut, lukter stramt av svette, jeg blir våt av å klemme ham. Jeg blir enig med Carolina om at vi må bli der vi er over natta. Det utenkelige ser ut til å være eneste løsning: å sove i leiren til franskmennene. Vi etterstreber alltid å holde en viss distanse til militære uansett hvor vi er, særlig hvis de er en del av en utenlandsk hær, ettersom de ofte er ekstremt politiske og tilhører en tidligere kolonimakt. Akkurat slik det er her. Colonelen hever sitt arrogante øyenbryn da jeg spør pent, sier vi kan sove hvor som helst, ute, om så er. «Det er jo ikke i henhold til reglementet», sier han tørt. «Nei, det er heller ikke i henhold til vårt reglement», sier jeg. «Men er vi ikke litt forbi det nå?»

Vi setter oss på lasteplanet til den ene bilen og kjører den korte veien bort til den kjempestore leiren, hvor det bor hundrevis av soldater. Jeg spør om det er mulig å få litt vann for natta, vi har ingenting. Vi tok ingenting med oss, enda jeg vet vi normalt skal gjøre det når vi evakuerer.

Jeg har ikke akkurat fulgt prosedyren den siste timen, jeg tenker om igjen på alt jeg kunne gjort annerledes. Men vi er trygge nå, er ikke det viktigst? Vet ikke. Hva med dem som måtte bli igjen? De lokalt ansatte, alle de alvorlige skadde? Hva om Anti-B angriper klinikken for å finne Albert?

Vi seks i våre hvite T-skjorter skiller oss markant fra de andre i grønt. Vi to kvinnene skiller oss mest ut, og det føles som en spotlight følger meg hvor enn jeg går. Vi får tildelt seks feltsenger med myggnett over i et tomt telt. Med ett går teltduken til side, og han med de arrogante bryna dukker opp, klemmer hånda mi hardt og sier: «I dag har du lært meg hva mot er.» Jeg ser forbauset på ham. Jeg vil tro en oberst i den franske hær allerede vet hva mot er? Han rister bare på hodet og gir oss en stor eske med varm, typisk fransk julemat – til og med gåselever. Og en flaske vin! Vi kikker rundt oss, ser på hverandre og fniser i kor. Albert ser forvirra ut, men etter et glass vin smiler han også, og et kvarter senere sover han. Vi, derimot, er lys våkne selv om vi har lagt oss. Så hoier noen utenfor, og der står obersten og et par andre fyrer med en ølkasse mellom seg. «Det er jo tross alt jul», sier han. Vi ender alle på en liten snurr og blir sittende i teltåpningen og diskutere humanitært versus militært arbeid, hjemlengsel og ostesorter.

Og mens de andre fortsetter å snakke i munnen på hverandre, går jeg utenfor for å ringe hjem slik jeg lovte i morges. Jeg piller på møkkarendene under neglene mens jeg hører det ringer. «Er du trygg?» spør mor. «Ja, jeg er veldig trygg nå», sier jeg. «Er det fortsatt mange franske soldater der?» fortsetter hun. «Ja, det er veldig mange soldater her, veldig nære oss. God jul, mor.»

 

Bestill eller kjøp hele boka til Lindis Hurum hvor hun forteller om sitt arbeid i felt her.

 

 

 

Les mer:
Glemte kriser og glemte fremskritt 2017
Middelhavet: Libyske kystvakter satt menneskeliv i fare under en redningsaksjon
Ebola påvist i Den demokratiske republikken Kongo
Eritreere risikerer tortur og død – EU hindrer flukten
11.000 underskrifter: Folket krever medisiner til alle